Alle kråkene har fått vinger, men det får neppe alle vi.

                                                                                                                            Etterlatt.

Ei kråke skriker utenfor vinduet mitt. Jeg er ikke i stand til å tyde hva den forsøker å formidle. Jeg har også problemer med å tyde en nabo, han har hatt et slag. I tilegg kommer han fra et annet land, og er ikke så stødig i verken norsk eller engelsk. Også kunst kan være vanskelige å tyde i blant. Men en trenger ikke å tyde alt riktig, i møte med kunst. En trenger ikke å prestere noe. Så du har din fulle rett til å tyde for eksempel en sirkel hvordan du vil, selv om kunstneren kaller den noe som ikke berører deg. På den måten blir kunsten du ser på til din egen greie, og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet overfor kunstneren av den grunn. Det er nok av andre ting det går an å ha dårlig samvittighet for, så du vil uansett ikke gå tom for muligheter.

Selv har jeg dårligere samvittighet for å ikke gi naboen tid, enn jeg har i forhold til kråka.  Overfor kråka er jeg fullstendig taus. Men overfor naboen er jeg litt mer aktiv. Jeg smiler og sier hei og et par ord til han om været når vi møtes på tråkka, men det er alt. Jeg ønsker ikke større nærhet enn det. Vi hadde ingen omgang før han fikk slaget, og jeg ser ingen annen grunn til å utvide den nå, utover det jeg innbiler meg er hans behov, og det jeg vet er min dårlige samvittighet. Om min dårlige samvittighet skulle styre alt jeg gjør, hadde jeg fått det travelt. Det samme om jeg skulle etterleve alle andres behov. Jeg er altfor liten til å gi alle alt de vil ha eller trenger. Jeg er i tillegg altfor liten til å gi ett eneste menneske alt det trenger eller vil ha. Enkelte folk har jo også de merkeligste behov.

Jeg så på tv en gang, at det finnes folk som tenner på lyden av å knuse innsekt under foten. Denne seksuelle legningen har til og med et navn, uten at jeg husker hva det navnet er. Det skal visstnok finnes en side på nett som dreier seg om dette, om du føler en pirring nå. Antagelig med lydfiler, mmm, heldige du. Selv tenner jeg ikke på den slags.  Så om jeg møtte deg og du var et menneske med et slikt behov, ville jeg fått problemer med å oppfylle det. Ikke ville jeg hatt lyst, og ikke ville jeg ha vært i stand til det. Det ville bydd meg i mot å drepe innsekt for at du skulle nyte det.

Jeg ville også få problemer med å tilfredsstille et menneske som fikk dekket et behov gjennom å tråkke på meg, i stedet for å tråkke på et innsekt. Selv om jeg vokste opp i et miljø hvor det ble krevd respekt av meg, og hvor respekt samtidig var definert som frykt og underkastelse, ønsker jeg ikke å være i en slik rolle i dag. Det er ikke alt en er kjent med en trenger å verne om. En kan finne forutsibarhet og trygghet i noe annet. Noe nytt. Kanskje til og med i seg selv. Så jeg er ferdig med å være innsekt under noen sin hæl, uansett hvor mye respekt de ønsker.

Respekt er et ord jeg har tatt tilbake, med et nytt fortegn. Jeg har også oppdaget begrepet selvrespekt på min vei gjennom livet.  Skal jeg respektere noen i dag, så skal det være fordi de gjør noe bra. Respekt er ikke samme begrep som redsel. Skal jeg være noe for noen, skal jeg være det som løfter, og det som blir løftet. Det betyr at jeg må begrense min vilje til å tilfredsstille, som ligger i meg som en kraft; denne trangen til å bli elsket.

Kanskje er det slik at trangen til å bli elsket ligger i de fleste av oss. Uten at vi nødvendigvis tenker over det hele tiden. De som tenker minst på det, er vel de som har vokst opp med en grunnpilar i livet sitt som bærer navnet Elskbar. Men ikke alle opplever seg selv som elskbare. Og de bruker ofte livet på å søke etter den kjærligheten de aldri fikk som barn. Samtidig som de bruker mye tid og krefter på å stagge frykten for å bli forlatt.

Selv har jeg hatt en følelse av å være forlatt det meste av livet. Men det er heldigvis ikke alt jeg har følt. Jeg har også følt tilhørighet, i perioder. Og i dag, i godt voksen alder, er det ikke forlattheten jeg føler mest på. Livet mitt har kommet til et punkt hvor jeg føler meg sterkt koblet opp mot noe. Jeg er del av noe mer enn meg selv og ensomhet. Jeg er en del av barna mine, kjæresten og hennes barn, og jobben som kunstner.

I tillegg har jeg forstått at jeg har evner. Jeg kan ikke løpe fort, siden lungene mine er ødelagte, men jeg kan stå stødig. For meg selv, og de som står nært meg. Jeg har formidlingsevne og jeg har empati. Men empati er ikke å ta ansvaret for naboens liv, slik at de slipper selv. Det er ikke å ta all verdens lidelse inn over seg og føle at alt ansvar er ens eget. Empati er ikke det samme som ansvar. Eller plikt. Empati handler om å se lenger enn til sin egen navle, og å sette seg inn i en annens følelser.   Empati er noe du er. Det er ikke noe du presterer, slik at en gud smiler deg hele veien til himmelen, eller du kan sole deg i å være politisk korrekt.

Det er viktig å tenke over begreper, tror jeg. Som for eksempel begrepet respekt. Ikke bare lire av seg ord som høres fine ut eller får en til å se bra ut. Empati er for eksempel ikke det samme som sympati.

Utenfor vinduet mitt har kråka enten snakket ferdig eller flydd til et annet sted for å skrike der. Hva den skriker om, vet jeg ikke. Antagelig handler det enten om å bli sett, eller om mat, gruppetilhørighet, revir eller sex. Så forskjellen på kråka og oss selv er kanskje ikke så stor som vi ønsker å tro. En liten forskjell på oss mennesker og kråka er det likevel. Alle kråkene har fått vinger, men det får neppe alle vi. Det betyr ikke at vi må krølle oss sammen, i avmakt under vekten av vårt eget liv og i påvente av evigheten og ildhavet, vi kan likevel forsøke å fly. Her og nå. Og føle at vi gjør det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En liten reprise: Vi trenger alle noen, også du, men gi deg selv et lite minutt til å tenke over at noen også trenger deg.:)