Du er ikke stagnasjon, og det er heller ikke jeg.

Den yngste datteren min har vært hjemme et par dager, så i denne tiden har det ikke blitt skrevet blogg. Tiden har gått med til familiegreier. Jeg synes det var en helt riktig prioritering. Og attpå til en som gjorde godt. Hjertet mitt er sjelden så helt som når jeg er i sammen med begge døtrene mine på en gang. Og det var jeg en liten stund denne helgen.

Men nå er jeg alene igjen, så derfor kan jeg bruke tiden min på blogg og kunstsaker. I forrige uke fikk jeg en forespørsel om å delta på et seminar med en halvtimes lang film jeg har laget. Og det kjenner jeg er veldig moro. Jeg ble kjempeglad over å bli spurt. Jeg tror jeg må ha smilt fra øre til øre.  Filmen sprang ut av noe jeg sa en gang på et annet seminar, om forskjellen mellom det å være psykisk syk med en kreativ side, og det å være kunstner med en psykisk utfordring. For det finnes en forskjell der. Og en kan velge hva en vil ta utgangspunkt i. Så det kan du også velge, for eksempel i møte med meg. Noen fikk med seg akkurat denne måten å tenke på, og inviterte meg til å holde et foredrag. Men jeg kan ikke gjøre slikt, jeg har sosial angst og klarer ikke å stå foran en forsamling og holde foredrag. Så jeg lagde denne lille filmgreia i stedet. For det finnes ofte en løsning på ting. Folk uten ben har for eksempel rullestol. Men også folk som meg, med angst, kan skape seg eller nyttegjøre seg redskaper. Det trenger ikke å være en film. Ofte kaller vi disse redskapene strategier.

Ord kan brukes til så mye. I filmen min bruker jeg mye ord. Den er en sammensetning av stillbilder, tekst og musikk. Jeg forsøker å bruke ordene til å vise noe av verdi. Og at det finnes verdi i oss alle. Også i deg. Om du en dag skulle komme til å tro noe annet, så er det fordi noen lyver. Hvem det er som kan ende opp med å spre slike løgner om deg vet jeg ikke, men jeg ser ikke bort i fra at det kan være deg selv. Tittelen på filmen er Every wall is a door. Og er knyttet opp til bildet av et åpent egg. Bilder kan ha mye kraft i seg. Det kan ord også. De kan åpne eller stenge for det meste.

På nett i dag kunne jeg lese denne overskriften:  ”Gangfelt er farlige for fotgjengere”. Så slik kan en også bruke ord. En kan bruke dem til å selge noe. For eksempel noe ubehagelig, eller noe som skremmer. Så vi biter på. Kjøper avisen eller åpner en link på nettet. Det som egentlig skulle formidles denne gangen, var at det dør flest fotgjengere i gangfelt enn utenfor, og at i enkelte overganger dør det fler enn andre overganger. For meg blir det likevel litt som å skrive at det drukner flest mennesker i forbindelse med vann. Og at det dør flere på dypt vann enn i et vannglass. Uansett hvor mye storm det er i vannglasset. Med andre ord handlet det om en selvfølge, og da var det kanskje greit å ha en fengende overskrift, som kunne virke litt ekkel. Fotgjengere dør jo gjerne i forbindelse med veier, og oftest der de krysser en. V i trenger ikke å så mange spaltene for å skjønne det. Hvis vi tok bort nesten alle fotgjengerfeltene ville flest gående dødd utenfor dem. Kanskje ville det også dø langt flere myke trafikanter enn det gjør i dag. Så derfor tenker jeg at det er ikke fotgjengerfeltene som er farlige, men møtet med bilene, som er i fart. For det er jo det vi mennesker ikke tåler; De vonde møtene.

I de møtene som omhandler biler, er det derfor ikke gangfeltene som er farlige. Heller ikke sjåførene som sitter bak rattene som dundrer inn i folk. Og ikke er en stillestående bil spesielt skummel. Det er ett og et halvt tonn metall i bevegelse inn i en myk kropp som er farlig.

Men så er det dette med ansvar da. Bilen har ikke ansvar for hva den brukes til, det har sjåføren. Så en dårlig sjåfør kan jo være potensielt farlig. Og den måten å argumentere på har våpenfantaster over hele verden tatt til seg, i det de sier at det er ikke geværet som trykker på avtrekkeren. Så derfor er ikke våpen farlige. Men jeg vet ikke om den som titter inn i en svart munning er så opptatt av akkurat en slik problemstilling.  

I natt drømte jeg at jeg hadde en kunstutstilling. Og følelsene i drømmen handlet mye om frustrasjon. Så det var bra jeg ikke drømte at jeg hadde ei pumpehagle også, selv om de er ufarlige. For noen kom og tok over verkene mine og forandret dem mens jeg ikke var til stede. Da jeg oppdaget det, opplevde jeg en form for å ha blitt frastjålet noe. Blant annet kontroll. Jeg følte meg også nedverdiget og minimert. Kunsten min var ødelagt, og i drømmen ble økonomisk erstatning et tema. Problemet med det lå i at jeg kjente han som sto for ødeleggelsen. Så jeg ble dradd mellom det å opprettholde et vennskap, og det å stå opp for meg selv og det jeg arbeider med. Selv om han som forandret på arbeidene mine påberopte seg å ha tilført dem noe, og i utgangspunktet mente det var en riktig handling, var det ikke slik jeg opplevde det selv.  Så jeg reagerte med sinne.

Det jeg i våken tilstand kan bruke denne drømmen til, er å hente ut noe av styrken som lå i raseriet jeg følte, uten at jeg skyter noen. Ikke drukne meg selv i nedverdigelsen og det at jeg ble fratatt kontroll, men la kraften få løfte meg opp og fram, uten at jeg av den grunn blir hyper og løper ut i veien uten å se meg om. Jeg leser av drømmen at jeg eier en tro på meg selv. Og at jeg kan ha tillit til det jeg gjør, uten å la andre få overta det og fortelle hva som er riktig og galt. Jeg tror at slik er det i forhold til identitet også. Jeg er ikke en angstdiagnose med en kreativ side, jeg er en kunstner med angst. Dette er noe jeg vet. Ikke alle andre vet det samme, for får du en diagnose har den lett for å skygge for alt annet, men det får så være.

Jeg kan fortelle om slike ting, om verdighet og retten til å være der man er og den man er. Jeg kan snakke om det i kunsten min og her på denne bloggen, på et seminar eller hvor jeg måtte møte noen.  Men jeg trenger ikke hele tiden å være på barrikadene av den grunn. Jeg trenger ikke å bruke all min tid og alle mine krefter på å forsvare mitt ståsted eller kreve å bli oppfattet sånn eller slik. Jeg vil jo helst nyte mine dager også, ikke kun være i kamp. Jeg vil ikke la hagla få si alt som skal sies, og få være eneste stemme, slik at kjærtegnene mine blir overdøvet og ender opp som tause.

 Jeg trenger heller ikke å ta avstand fra alt av råd og veiledning som noen vil dele med meg. Enten det handler om kunsten min eller mer hverdagslige ting og valg. Jeg kan titte på det, og vurdere, og så velge selv. Det finnes mange mennesker med kunnskap og visdom, og jeg tror jeg ville gått glipp av mye, om alt i livet mitt handlet om å utbasunere de sannhetene jeg støtter meg på, og aldri lytte.

Jeg kjenner at det var godt å skrive litt igjen, etter noen dagers fravær. Jeg kunne sikkert skrevet mye mer, men det får være til en annen dag. I stedet skal jeg gå en tur med kjæresten min, for ute skinner sola. Når jeg kommer hjem igjen skal jeg titte litt igjennom filmen min. Det er en stund siden sist. Den ble laget i 2009, så det har skjedd mye siden den gang. Hadde jeg laget den i dag, ville den derfor vært annerledes. Kanskje også bedre, på mange felt. Men den er det den er, slik jeg er den jeg er, og du er den du er.

Forskjellen på filmen og deg og meg, er at filmen er låst fast i et øyeblikk. Så for den er toget gått. Mens vi, vi er i bevegelse. Du er ikke stagnasjon, og det er heller ikke jeg. Vi kan vokse og tro og håpe, vi kan gripe tak i vilje, styrke og visdom - vår egen og andres - og ta et bitte lite steg framover. Og et til. Vi kan skille møkk fra gull, og vi har et hjerte vi kan velge om vi vil la svulme og juble, eller visne lik en tørr testikkel vi tillater å bli knust til støv, under vekten av all vår begredelighet. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dages link: Give a little bit.