Dessuten går det over.

I dag er jeg ikke på jobb. Det er mange andre steder jeg ikke er i tillegg til det, men en kan ikke forholde seg til alt på en gang bestandig. Og hva har det egentlig å si at jeg ikke er på et museum for tørrfisk eller sitter på en fucking benk på Ustaoset?

Jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet over at jeg ikke er på Ustaoset. Jeg har ingen tilknytning til det stedet i det hele tatt, og det er ingen som forventer at jeg skulle være der så langt jeg har erfart. Da er det verre med at jeg ikke har dradd på atelieret. Så dette du leser nå kan fort få form av en forsvarstale. For forsvarstaler er jeg god på. De dukker opp hele tiden, nesten av seg selv. Ikke fordi jeg alltid fokuserer på det at jeg har så mye verdifullt å forsvare i disse talene mine, men mer fordi jeg har så mye å skamme meg over. Kanskje du er som meg. Kanskje du kan kjenne deg igjen i det at jeg oftere forsvarer det jeg ikke er stolt av enn det jeg er stolt av. Selv om det er et litt merkelig fenomen. En skulle jo tro at en ville bruke mer tid og krefter på å forsvare de største verdiene. Men nei da, det er når grumset kommer på banen at forsvartalene henter fram de mest fargerike adjektivene og snirklete omveiene.

Noen ganger blir det slik at jeg går meg litt tom. Jeg har ikke noe bedre ord for det sånn i farten. Jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg går tom. De svarene jeg finner i meg selv er ikke alltid like overbevisende. Tidligere har jeg derfor lett endt opp med å putte det hele i boksen ”Du er en dritt”. For det som er lettest å angripe er jo det som står lagelig til for hogg, og det er meg selv. Og da er det ikke vanskelig å gi et spark her og et spark der. Men det har jeg nesten sluttet med. For jeg tenker at det nok har sin årsak, dette med tomheten. Og det går jo gjerne over etter et par dager. Men i disse dagene før energien er tilbake får jeg gjort lite og har lett for å isolere meg.

Tomheten min minner litt om en depresjon, men ikke helt. For der depresjonen gjør alt svart, gir tomheten tilværelsen mer nyanser i grått. Fellesnevneren er likevel at det blir lite glede og energi å hente. Så jeg har endt opp med å kalle det nedstemthet. For noe skal en jo kalle ting. Å sette navn på det en føler og opplever er ikke det dummeste en gjør. Hva det aller dummeste en gjør er, vet jeg ikke, men det er i hvert fall ikke det. Om jeg ikke hadde gjort dummere ting i livet enn å la være å navngi ting, hadde jeg nok ikke brukt så mye tid på forsvarstaler heller.

Jeg vet at dyr som fryser kan trekke blodet over til de indre organer for å overleve. Det føles litt slik, når tomheten tar over arenaen. Så kanskje jeg trekker all glede og energi inn i levra eller blindtarmen. For der hvor armene til vanlig kan kjennes fulle av målrettet energi og vilje til oppadrettet langefinger, vil det meste nå i stedet helst henge rett ned. Så det er lett å tenke at kroppen har gått inn i en form for sparemodus. På den annen side er jeg flink til å tenke veldig mye rart på de merkeligste tidspunkt, så noe av det forsøker jeg å ta med en klype salt.

Tomheten min har ellers mye til felles med en lysbryter. Noe en slår av og på, uten at det finnes glidende overganger. Jeg bare våkner opp en morgen, og merker at alt er grått og at energien har forlatt meg. Og så har jeg det slik en kortere eller lenger stund, til bryteren slår på ting igjen.  I den grå perioden nytter det lite å stille opp med ting som ”ta deg sammen” eller ”opp og hopp, ut i skogen og opp i trærne, bak skyene er himmelen alltid blå, du blir som du reder, glasset er halvfullt ikke halvtomt.”  Jeg er ikke skrudd sammen på den måten, det finnes ingen "ta deg sammen greie". Det toget har gått for mange år siden. Jeg er som jeg er. Med de mekanismer som styrer meg. Og de styrer mye på automatikk, uten at jeg ser det. Som tannhjulene i ei klokke; jeg vet de er der, men jeg har lite peiling på detaljene og hva det er som egentlig skaper tikkene og takkene.

Når jeg skriver blogg, gjør jeg det gjerne før frokost. Jeg opplever at jeg er mest ærlig før dagen har fått festet grepet skikkelig. Men jeg tar meg en kopp kaffe. Kaffen i koppen min nærmer seg nå bunnen. Det gjør ikke jeg. Dette med tomheten jeg har forsøkt å beskrive handler ikke om noen bunn, det er mer som sparebluss. Og sparebluss er ikke så farlig. Det kan en leve med.  Dessuten går det over. Og så skinner jeg igjen som den sola jeg egentlig er, oh yea!

 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Come Clarity