Det er ikke jeg som har en pisket rygg, tenker du.

 

 

 

 

Du kjenner armene dine og fascineres over hvor utrolig lette de er. En letthet som her og nå ikke er tenkt å skulle prestere noe, skape noe, understreke noe, forsvare noe. Den bare er der.

Det får deg til å tenke på en ball som slippes under vann, og helt av seg selv presser seg opp til overflaten. For så etter en stund å bli liggende rolig der. Slik føler du det er med armene dine. Hendene dine. De er så lette at de presser seg oppover. Men følelsen varer bare i et lite glimt av et øyeblikk.

Så står du der. Med armene hengende rett ned fremdeles. Ved et vindu står du, og ser inn på et hvitt ark med tekst. Til du blir klar over et lysende punkt som beveger seg langs teksten mens du leser, at punktet har begynt å stirre tilbake på deg uten at du selv klarer å fange det med blikket. Og du skjønner at punktet kom fra et maleri du nettopp så. At det startet der.

Og punktet ser og det ser og det ser inn under huden din. Inn bak øynene og inn til sårbarheten din. Det du har forsøkt så lenge å gjemme bort. Der du står foran et vindu med armene hengende rett ned blir det synlig, for deg selv. Og du kjenner pekefingrene dine. Som om de forsøker å henlede oppmerksomheten din mot noe. Kanskje mot noe viktig, tenker du. Noe som kunne gjøre en forskjell, gi livet ny retning. Noe du kunne peke på.

Kanskje du bør løfte armene. Kanskje det er det handler om. Kanskje du bør våge å la dem bli lette, som ballen i vann, og la dem stige mot overflaten. Slik at pekefingrene kan få peke mot noe annet enn ned i bakken. Men du gjør det ikke. Du er ikke i stand til annet enn å lese og kjenne det ubehagelige, lysende punktet som du ikke en gang er sikker på om du egentlig ser. Som du likevel hentet fra bildet du så. Maleriet med en blodig, pisket rygg.

Det er ikke meg som har en slik pisket rygg, tenker du med lettelse, og gjør deg klar til å gå. Og når du går presser du armene ned så de ikke skal heve seg helt av seg selv. Og du tror det er nok.

 

I dag fikk jeg et tips fra ei som heter Eva. Nå er ikke navnet Eva i seg selv så interessant for andre enn Eva og meg, men æres skal den som æres bør.

Tipset var i form av en link, som førte meg til en side som heter http://trafo.no/ . Her kan unge kunstnere søke om pengestøtte til porsjekt.  Så er du ung og har en kunstnerisk idé, så sjekk ut linken.

På nett kunne jeg i dag også lese at FRP og Høyre i god populistisk ånd, ikke bare vil fjerne formueskatten, men også arveavgiften. I begge tilfellene vil det i kroner og ører bety mest for de som allerede har mest, det sier seg selv. På den annen side blir det nok populært blant menigmann at den lille arven de kanskje får en gang går til dem selv, uten at staten glefser i seg sin bit. For det er jo kjekt å få arve, om mamma eller pappa har et lite hus de har betalt på et helt liv, eller ei krone på bok. Men enda mer kjekt om de hadde en formue stor nok til å drive et lite land helt på egenhånd. Så kanskje Frp og Høyre fikk sanket en stemme eller to nå.

Det er lett å glemme gårsdagens nyheter når en leser avisen eller tråler nettet. Flotte overskrifter fenger ikke bare interessen der og da, de fungerer også litt som Alsheimer, i det de visker ut det som har skjedd før. Så det er verdt å røske litt opp i minnebanken når populismen kler seg i sine fineste klær. For som tidlige nevnt over her; æres skal den som æres bør. Og i dette tilfellet kan du kanskje trekke opp av hatten et lite minne om at Høyre er det samme partiet som for ikke lenge siden fremmet en idé om å senke hjelpen til de aller fattigste. De som må ty til sosialen for å overleve. Dette er antagelig en gruppe mennesker som er som de fleste av oss på veldig mange felt. De liker et måltid mat, og de har barn som trenger klær. De føler kjærlighet og glede, sorg og fortvilelse. Akkurat som deg og meg. Erna mente at 40kr dagen var nok for denne gruppen, slik at vi kan få luket vekk de som bruker sin kløkt og sine resurser på å lure systemet.  

Hvor effektiv en slik senking av levestandard vil fortone seg i forhold til å høyne en moral, er jeg usikker på. Men det er greit å ha noen svake å rette skytset mot. Det å skyte på en gruppe har fungert før, så hvorfor ikke forsøke igjen. Det tar oppmerksomheten bort fra andre ting.  Hvor stor, og hvor resurssterk og målbevisst denne fraksjonen av sosialklienter som utnytter systemet er, blir det ikke snakket så mye om. Heller ikke hvor stor del det er av de som har det vanskelig som ikke utnytter systemet. For ofte utelates det mange sannheter når stemmer skal sankes. Som for eksempel hvor mye skipredere bosatt i utlandet eller våre mer hjemmekjære matbaroner, utnytter systemet. Og hvor mye mer gledelig et frafall av formueskatt er for denne gruppen, enn de som tilhører 40kroners gruppen. Så hvem er det tospannet Erna og Siv egentlig er ute etter å skape et bedre samfunn for? Er det deg? 

Det er noen dager siden sist jeg skrev på Vannlandet. Jeg har vært opptatt på atelieret. Men i dag er jeg hjemme. Og kan gjøre andre ting. Som å skrive blogg. Og vaske opp. I tillegg skal jeg skifte vann på akvariene mine. Og lage ei diger gryte med Biff Stroganoff, som jeg skal dele opp i porsjoner og fryse ned. Slik at det blir lettvint å løpe i gang middag en annen dag, når jeg for eksempel kommr hjem fra atelieret. Planen er å ha en fem seks forskjellige retter, minst, frosset ned i porsjoner. Men før jeg får til det må jeg kjøpe meg et fryseskap. For nå har jeg bare øverste tredjedel av kjøleskapet til å fryse ned ting i, og det er allerede fylt opp av annet ræl.  

Grunnen til at fryseskapet ikke allerede er i hus, er min egen treghet. Pengene er spart opp gjennom flere måneder, for jeg kjøper ikke på avbetaling, det har jeg ikke råd til. Jeg kan heller ikke alltid kjøpe det jeg vil når jeg vil, for som fattig kunstner begrenser mulighetene seg. Likevel føler jeg meg rik, som kan kjøpe dette fryseskapet, og lage meg litt god mat. Jeg har tross alt mer enn 40kr dagen. Og det er jeg nesten sikker på at du også har. Og Siv. Og Jern Erna. 

Jeg synes det er greit at folk flest lever et verdig liv. Det beste er om vi alle har mat, og et tak over oss, og et håp for morgendagen. At vi ikke ender opp som hos Storebror Amerika, med sine trillevogner og husløse og de ufatterlig rike oppe i Åsene som titter ned på dem og klager over stanken. Jeg er ikke så sikker på om moralen er det som kjennetegner verken den ene eller andre av disse to gruppene. Eller om det er så stor forskjell på dem om de fikk muligheten til å tuske til seg en dollar. Jeg tror heller ikke en blodprøve ville skille dem nevneverdig fra hverandre med tanke på evne til kjærlighet. Eller om det var et skille å spore om vi kunne måle hva de føler om de ser en fuglunge bli tråkket på. 

Om jeg var ung, kunne jeg søkt penger hos trafo.no, og laget et kunstprosjekt om verdier og solidaritet og fuglunger som skvises under en tung fot. Men jeg er ikke ung. Det er kanskje ikke du heller, men likevel kan du si noe. Hva du sier er opp til deg selv. 

 

 

Ha en fin dag. 

Bjørn 

 

 

Dagens 1. link: Adjø solidaritet

 

Dagens 2. link: Creep