Taushet er ingen løsning, taushet er en unnvikelse.

Så var ferien over. I hvert fall første del av den. For i år delte jeg den i to.

Det er mye en kan dele. Det trenger ikke bare å være en ferie. En kan dele en bløtkake, eller en klem. De mer ekstreme deler i blant opp folk. Det er sjelden en god idé. Andre deler sin kone med andre menn, og noen koner deler mennene sine, gjerne uten å vite det. Sånt fungerer ikke for meg. Da er det bedre å dele noe med et mer positivt anslag. Selv deler jeg akkurat nå noen ord og tanker, og du deler av din tid med meg.

Å dele noen ord og tanker er ikke alltid lett, men på sikt tror jeg det er en god ting å gjøre likevel. Langt bedre enn å dele taushet.  Å dele taushet blir nesten som å dele ingenting.  Selv om ingenting og taushet kan ta så stor plass at det kan fylle et helt hus, blir det likevel lite å høste av det. Da er det langt bedre med ord og tanker. Selv om det kan gjøre vondt.

Det er mye som kan komme til å gjøre vondt, men som vi likevel velger å gjøre. Noen setter ei sprøyte i armen som på sikt vil gi dem lite annet enn smerte. Enkelte av dem ender opp i et smug, hvor de deler kroppen sin med en mann som har en kone, og mannen deler pengene sine med hun som setter sprøyter. Slik at hun blir i stand til å kjøpe nytt innhold i sprøyten som hun bruker til å dempe smerten fra smuget og mannen med penger.

 Selv velger jeg å male bilder. Og også det kan gjøre vondt. Selv om det ikke gjør så vondt som å suge noen i et smug. Det som gjør mest vondt når jeg maler bilder, er når jeg forsøker å strekke meg litt lenger enn jeg er i stand til. For ved ett punkt stopper evnene mine, og skal jeg komme lenger da, må jeg presse meg.

Å presse seg selv er ikke alltid så lett. Og heller ikke smertefritt. Men ofte gir det en langt større gevinst enn å flykte fra all motstand og all smerte. Å oppdage ett vidunderlig penselstrøk blant hundre middelmådige kan gi en ekstrem lykkefølelse. Før du ved neste penselstrøk igjen møter den mentale melkesyra.

For en tid tilbake fikk jeg lov til å ta del i utsmykningen av et hotell i Bergen. Hotellet heter Klosterhagen Hotell , og du kan se bilder fra utsmykningen her.

Å dele et arbeid, eller å ha et sted å oppleve felleskap er noe mange tar som en selvfølge. For alle er det likevel ikke slik. Selv drev jeg keramikkverksted alene i mange år, noe som ble ganske ensomt. I dag arbeider jeg i et atelier sammen med andre. Ikke så mye med keramikk, men mer med pensel. Grunnen til at jeg ikke lenger er keramiker er at jeg ble syk. Lungene mine var ødelagte av leirestøv og for mange sigaretter. Så nå har jeg kun en tredjedel lungekapasitet igjen. Det gir meg surstoff nok til å gjøre rolige ting. Jeg kan for eksempel gå. Men jeg får problemer om jeg samtidig skal bære to liter melk.  Samtidig som at lungene mine møtte veggen, møtte jeg også veggen psykisk, og har i dag en diagnose som går på angst og depresjoner. Det betyr at jeg ikke går så ofte ut for å bære to liter melk, som jeg ville gjort uten angsten. Så i blant blir det mye kaffe.

På atelieret drikker jeg også kaffe. Atelieret hvor jeg arbeider er skapt og tilrettelagt for folk som meg. Det vil si noen som møtte en vegg. Det kan hende at dette atelieret også kunne være et sted hvor du kunne finne tilbake til et liv med mening, om du mistet meningen i en vanskelig hverdag, eller om noen stjal den fra deg. I såfall må du titte her. 

Å ha en fysisk sykdom deler jeg med mange. Det er ikke noe spesielt ved det. At jeg har en psykisk diagnose er jeg heller ikke alene om. Det også deler jeg med mange. Kanskje med deg. Fordi noen en eller annen gang ga deg en diagnose, eller fordi du lever med en diagnose ikke en gang du selv er klar over. Om en diagnose er satt eller ikke satt, har lite å si med hensyn til hvem du er. Du er deg selv uansett. Om du har angst, og jeg har angst, er vi likevel veldig forskjellige, akkurat som vi er om vi deler hard mage eller er glade i jordbær.  Du har gledene dine, sorgene dine, håpene dine og skuffelsene dine, akkurat som meg. Den eneste forskjellen er at de med en satt diagnose kan puttes i en annen bås enn de som ikke er klar over sin diagnose.

Å bli puttet i båsen psykisk syk er ikke en stor greie. Det bare virker sånn. Gjerne fordi vi skammer oss. Så vi burde slutte å skamme oss, og heller putte oss selv i båsen allsidighet, om vi føler vi trenger en bås. En måte vi kan få til det på, er ved å dele. Å dele ord og tanker i stedet for å dele taushet. Taushet er ingen løsning, taushet er en unnvikelse, mens det å sette ord på ting er begynnelsen på en bevegelse. Jeg synes det er greit å være i en bevegelse. Enten det er inne i mitt eget hode, i det jeg rekker ut hånden med en pensel, eller hakker på tastauret mens jeg skriver til deg. Den bevegelsen jeg liker aller best, er den som går i retning av å akseptere meg selv som den jeg er.  

Om ikke lenge skal jeg starte på andre del av sommerferien min. Fordi jeg delte den i to, kan jeg glede meg to ganger. En kan også dele opp all den smerten en måtte kjenne på, slik at en slipper å kjenne på alt samtidig. Det er nok å kjenne på litt av gangen, og så kan en ta en pause, og kjenne på noe godt i stedet. Gjerne noe en deler med noen andre. For eksempel en god samtale, eller en tur ut i naturen. For å finne fram til det som gjør godt, hjelper det med strategier. Strategier er for den psykisk syke som skrutrekkeren er for håndverkeren. Det er et redskap, som gjør ting lettere. For å finne det beste redskapet hjelper det å snakke med noen. En finner sjelden verken skrutrekkere eller annet ved å sitte stille i et hjørne og bare rote rundt i sitt eget hode.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Det er på tide, på tide, på tide, på tide...