Å dele er ikke nødvendigvis det samme som å miste.

En blå flekk har dukket opp på armen min. Det vil si underarmen. Jeg vet ikke hvorfor den har dukket opp. Jeg kan ikke huske å ha slått meg. Jeg kan ikke huske at noen andre har slått meg i det siste heller, men jeg kan jo ha gått på en skapdør, selv om det blå da antagelig hadde vært samlet i ansiktet, gjerne rundt et øye. Verden er full av blåmerker, og spesielt enkelte kvinner er flinke til å gå på skapdører, med ansiktet. Min mor gikk på skapdører. Selv hadde jeg slåss på skolen, ble jeg opplært til å si, når paletten hadde samlet seg om blått, gult og lilla. Skolen var etter sigende et brutalt sted i min barndom. Den etterlot seg sine blåsvarte spor i ansikt, og sine hissigrøde, hovne striper  over barnerumpe, lår og korsrygg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive det du nettopp har lest. Da jeg for litt siden sto opp, gikk fra soverommet og inn på stua på vei til det glade hjørne for å tømme blæra, kjente jeg at livet er godt. I hodet mitt surret sangen ”Mitt lille land”, men den ble omgjort slik at det ble til ”Mitt lille hjem”.  Så det var godt å stå opp til den virkeligheten jeg lever i. Det var ikke noe truende over virkeligheten, heller ikke noe sårt eller trist.

Hva du sto opp til i dag vet jeg ingenting om. Det kan hende du sto opp til sollyset som falt inn gjennom hvite, lette gardiner, og strøk over ansiktet der du lå i sengen og kjente på hvor godt livet ditt er å våkne til. Det kan hende et lite barn krøp opp i sengen din og du fikk være mamma eller pappa og bare nærhet et lite øyeblikk før dagen hadde fått listet opp sine krav, mens du kjente på hvor heldig du er. Eller det kan hende du våknet opp alene, og med en gang gledet deg til å gå på jobb, treffe en venn eller gå for å svømme i et basseng. Det er nesten ikke grenser for hvor forskjellig folk opplevde å våkne i dag. Et uttall av virkeligheter krøp inn under huden til hver og en av oss, og erstattet nattens drømmeverden.

Det kan også hende at du våknet opp og kjente at nei, ikke morgen allerede, helvetes, faens, bedritne, jævlige, forpulte skitmorra, jeg vil sove mer. Fordi du visste at dagen som meldte sin ankomst hadde lite å tilby utover tomhet, lengsel eller smerte. Kanskje sitter smerten i ledd eller mage. Kanskje er den av mer sjelelig karakter. Og gnager deg i filler innenfra, akkurat slik den gjorde i går. Om du har det slik, så er det på tide å gjøre noe med det. For noe kan gjøres. Noe som vil gjøre en morgen til en bedre tid på døgnet, et sted i framtiden.

Akkurat hva du bør gjøre akkurat nå om morgenen din er svart og full av motstand, vet jeg ikke, men jeg vet at å gjøre ingenting ikke forandrer noen som helst.  Mens det å gjøre noe, tilbyr muligheter.  Sånn er det bare. Setter du deg i bilen uten å vri om nøkkelen, kommer du ingen sted. Snakker du ikke med noen, så er det ingen som snakker med deg. Viser du ikke hva du bærer på, må du bære det alene, og det er det få som har skuldre og rygg til. Å dele er ikke nødvendigvis det samme som å miste. Enten det gjelder ansikt, eller verdier.

Når jeg skriver på Vannlandet, så tenker jeg ofte på hvem som vil komme til å lese det jeg forsøker å formulere. Jeg tenker sjelden at det jeg skriver er viktig for de som har alt de trenger. På den annen side så tenker jeg at det er svært få som har alt. For alle har et savn, eller noe de bærer på. Og det har du også. Noen har en lett bør å bære, andre en tyngre. Og noen har noen i sin nærhet som vakler under byrden.

Kanskje tenker du at det jeg skriver ikke er ment for deg. At det er ment for noen andre. Noen som har vært mer uheldig enn deg. Men da tar du feil. Om du leser det jeg skriver, så er det deg jeg har skrevet det for. Uansett hvor eller hvem du er.

Dette er ingen kommersiell greie. Vannlandet handler ikke om tjene noe eller oppnå noe. Når jeg skriver så skal jeg ikke ha noe tilbake fra deg. Det finnes ingen reklame på min blogg. Jeg skal ikke tjene noe på det. For meg er det å skrive mye likt det å male. Det handler om å formidle noen tanker og følelser, og forsøke å gjøre ting vi ikke alltid snakker om til et tema. Fordi jeg tror vi alle har godt av å snakke om ting. Selv om det å snakke om ting kan gjøre vondt, eller være ubehagelig der og da, så vil taushet være mye verre på sikt. For tausheten gnager deg i stykker i det stille, langsomt og målbevisst. Til du en dag titter deg i speilet, og lurer på hvor i all verden det ble av deg.

Svai

Se meg
du sier se på meg
se alltid på meg.

Du er bevegelsen
i skyggene
du bærer
bak nedslåtte øyne
så ingen får vite
om spillet av lys
sorg og glede.

Vis meg.
Hør meg.

Du er stemmen
i ditt hode
som ikke lar seg skru av
ordene under hælen
du aldri slipper løs
tankene
du aldri viser noen.

Kjenn meg.
Du sier kjenn meg.

Du er lyst og begjær
du er klumpen i brystet
tyngden i magen
og nummenheten i fingrene
savnet
håpløsheten og håpet
kjærligheten og hatet
lammelsen og skriket
og bilder av tvang
nedverdigelse og ømhet.

Du er lengsel og angst
i en langsom vals
i hjertet du solgte
til likegyldigheten
da livet ble for skremmende
men likevel tviholder på
mens du søker etter et blikk
i den vrimmel av marionetter
du gjemmer deg blant.

Lukt meg.
Du sier lukt meg.

Du er duften av kjønn
av kropp
du er skammen og frifinnelsen
hengivelsen og flukten
du er tilstedeværelsen
fragmentet
helheten
mannens hardhet
og kvinnens mykhet
og rødmen som stiger i ditt ansikt
når du føyelig
som Cecilia Lind
lar deg føre
og bøye av en hånd i korsryggen.

Du er hånden.
Og svaien.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Mitt lille land