Every wall is a door.
Da har vi kommet til den nest siste dagen i måneden august.
Å være nest siste dagen i august, vil nok ikke bringe denne dagen inn i
historiebøkene. Til det må det sterkere lut til. Men likevel er denne dagen en
dag hvor vi vil kjenne på mye som er helt likt det vi vil kjenne på i morgen.
Dagen i morgen, som i sin egenskap av å være den aller siste dagen i august 2012, får lett mer
oppmerksomhet enn nest siste dagen. I hvert fall har vi lett for å tenke slik,
at det som kommer først og sist får mest oppmerksomhet. Og gjennom oppmerksomheten
en form for synlighet og verdi. Alternativt verdiløshet.
Du, for eksempel, er antagelig ikke verdensmester. Du er
heller ikke den største taperen av oss alle her på denne jord. Og det er heller
ikke jeg. Jeg er verken verdensmester eller totalt blottet for verdi. Om du
fikk bestemme, kan det likevel hende at du vil plassere deg selv litt høyere på
en skala i forhold til vellykkethet, enn du ville plassere meg, siden jeg har en
psykisk lidelse. For så veldig mye utover at jeg er kunster, pappa, kjærest og
har en psykisk lidelse vet du jo ikke om meg, om du ikke kjenner meg personlig.
Og det å være pappa, kjærest og kunster gir jo ingen grunn til plassere meg under
deg på skalaen. Så da har du bare det at jeg opplever angst og depresjoner å forholde deg til som pådriver, om du føler trang til å senke meg ned i de lavere sfærer. Pluss
det jeg skriver her på Vannlandet om verdier og det å leve. Og slik plasserer vi
ofte de vi har rundt oss.
Kanskje er det slik at vi tillegger oss selv verdier vi ikke
tillegger så mange andre. Vi vet jo noe om vårt eget indre liv, vår følsomhet
og empati, vår motgang og medgang, styrke og svakhet. I tillegg kan vi løfte vår egen intelligens
opp i lyset slik at det som gjør oss synlig for oss selv overstråler naboen med
tusen watt, minst. Og skalte og vralte med hva vi vil vektlegge på alle andre
felt kan vi også gjøre. Vi kan fokusere på det som er positivt ved oss selv,
men samtidig fokusere på det negative ved noen andre. Og slik skaper vi et
skille på den omtalte skalaen. En skala som nok ikke alltid er så troverdig. Poenget
med å putte mennesker på en skala er jo å skape et skille som går i vårt eget
favør. Det er lite poeng i å lage en skala for deg selv, der du plasserer deg
selv som en god åtter, om alle de andre er niere.
Nå er det ikke slik at alle vil forsøke å heve seg selv på
slike skaler som omhandler verdi eller vellykkethet. Noen vil også forsøke å
minimere seg selv, slik at de blir liggende helt på bunnen. Det å ligge på
bunnen vil for de fleste virke lite givende, men det har likevel sin gevinst.
Muligheten for lange fall er jo for eksempel luket vekk. Samtidig er det få krav
som blir stilt der nede i mørket på bunnen. Og det eneste en kanskje klarer å
få øye på selv, er sine egne negative bekreftelser. Det gjør at verden blir
veldig oversiktlig. Om en fysisk eller sjelelig smerte får slå seg helt løs,
stjeler den gjerne all oppmerksomhet. Og det blir lite rom for håp og vilje.
Jeg vet ikke hvor du ville plassere deg selv på en skala.
Det vet kun du. Om du tenker spesielt mye over slike plasseringer som du gjør
av deg selv og de rundt deg, vet jeg heller ikke. Men nå har du muligheten. Kanskje
vil du sette deg selv helt øverst, og stå der på ei tå og strekke deg mot himmelen
i håp om å bli oppfattet som en gud. Kanskje bruker du skalaen som en vekt til å presse deg
helt ned mot alt som finnes av bunn og mørke. Eller kanskje plasserer du deg ca.
midt på. De fleste velger kanskje midt på, eller aller helst bitte litt over
midt på. For mitt eget vedkommende opplever jeg meg selv mye som en jojo.
Noen ganger er det slik at en jojo ikke kommer opp igjen om
en har sluppet den ned. Den bare spinner, for til slutt å henge der som et
slakt. Om vi ikke gir den et napp før den slutter å spinne. Da kommer den
gjerne opp igjen. Alternativt kan vi slenge den vekk, eller ta på oss oppgaven
med å snurre tråden tilbake rundt jojoen, slik at leken kan fortsette. Men
uansett må vi ta et valg. Blir vi stående og bare se på jojoen som henger der
skjer det lite. Og slik er det om vi blir slått til jord også. Når ting går oss
i mot. Når ting virker umulige å ta tak i eller å leve med. Enten det skyldes
en depresjon eller at vi blir forlatt eller mister noen, enten det skyldes
arbeidsløshet eller sykdom. Skal vi slippe å ligge i gjørma på bunnen av vårt eget liv
må vi ta et valg. Det kommer ingen og tar det valget for deg. Ikke engang Moder
Teresa kunne gjort det. Og selv om all hennes medfølelse ble gitt deg i form av
et tau å klatre i, må du uansett velge å klatre. Eller bare et lite øyeblikk
stable deg på bena så du får utsikt til bitte litt annet enn muld og din egen
håpløshet.
30.08.2012 kalles denne dagen. Noen kaller det i tillegg en
bursdag, mens andre igjen kaller den en forpult møkkadag. Gjerne med en lang
hale av frodige adjektiver en ikke bør servere sin mor. Men dagen i dag er ikke
gitt. Den er enda ikke levd. Den bærer i seg muligheter. Enten du svever av
lykke mellom skyene, eller presser deg sammen inne i ditt eget begredelige eggeskall og
drømmer om å bli født.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Army Of Me.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar