Alle valg vi tar har sitt opphav i noe.

                                                                                                     Ganglaget. Foto, Marita Klausen.

 

 

 

 

 

 

 

Det er ikke mulig å fortrenge det lenger, det er bare å krype til korset og stikke fingeren i jorda; høsten er på vei. I dag var det kjølig på stua mi da jeg sto opp. Ingen krise i seg selv, men noe skal en jo blogge om. Og livet består jo ikke bare av kriser, selv om en i perioder kan få det inntrykket, så derfor får jeg skrive litt om trivialiteter også. Sånt som været. Alle nordmenn snakker jo om været.

I går var det noen og førti stykker som leste på Vannlandet. Det er ikke all verden. All verden er jo kjempediger. Tenk bare på dalstrøka innafor, og alle kineserne. Hvor stor verden egentlig er vet jeg ikke sikkert, men jeg vet at den trolig er mye større enn 40. Så da vet jeg noe i hvert fall. Og kunnskap er jo ikke tung å bære, sies det. Da er det langt verre med motgang. Motgang kan knekke den sterkeste.  Heldigvis er jeg selv på et punkt i livet som minner mer om medgang enn motgang. Selv om ganglaget kan være litt oppstykket til tider, og tenderer mer mot å holde seg fast enn mot å bryte lydmuren, og derfor kanskje ikke kjennetegnes av den autoritet i hoftebevegelsene som får kvinner til å gispe og menn til å hate. Likevel kommer jeg meg framover. Og det synes jeg er kjekt. For da kan jeg konkludere med at jeg ikke står med beina i stivnet betong. Eller noe annet som har forsteinet seg, rundt meg eller inni meg.

Det er veldig kjekt å ha noen og førti lesere på Vannlandet. Det blir nesten som en liten eksklusiv klubb som du har blitt medlem av. Men jeg har ikke noe i mot at det blir flere i klubben. Og til det trenger jeg din hjelp. En måte du kan hjelpe til med å få flere til å titte innom Vannlandet, er ved å dele på Facebook. Så på forhånd takk.

Det er mye en kan gjøre en mandag mens det nærmer seg høst. En kan som nevnt dele Vannlandet på Facebook, eller andre steder. Kanskje Twitter. Selv om jeg for egen del ikke er bruker av det nettstedet. I tillegg kan man gå på jobb, vaske huset, koke seg en kopp kaffe, smile til noen, dra på butikken eller leke litt med et barberblad.

For de fleste er valget lett mellom en butikktur, og det å kjærtegne seg selv med et barberblad. De velger butikken. Likevel er det også noen som velger barberbladet, av forskjellige grunner. Til fortvilelse for dem selv og de som står dem nær. Og nesten ikke til å forstå for de som ikke lever med slikt til daglig. Likevel har det sin årsak, som alle andre valg folk rundt oss tar. Og derfor har de som velger å finne fram barberbladet også krav på respekt.

Å respektere et medmenneske er ikke det samme som å applaudere alle valg det tar. Å respektere et annet menneske er heller ikke det samme som å møte det med taushet. Å respektere et annet menneske er å forsøke å se det, i stedet for å bruke det som et speil hvor en kan nyte seg selv og sine valg.

Alle valg vi tar har sitt opphav i noe. Jeg skriver blogg, og det finnes en årsak til at jeg ikke blogger om damevesker eller hudkremer eller monstertrucker eller dataspill. I stedet skriver jeg om små hendelser i hverdagen. Slikt som hverdagene våre består av, både for deg og meg. Og jeg skriver om det å møte veggen eller falle utfor et stup. Jeg skriver om det å leve videre etter å ha vært utsatt for overgrep, de jeg har opplevd selv, og det jeg hører andre har opplevd. Det jeg skriver er ikke like fylt med glamour som en blogg om innredning, men innredning er ikke alt. Livet handler også for mange om navigering i sitt eget sinn, og om å holde ut.

 

Kalligrafi

sur svette
og lukten av sæd

klynger seg
til natt

og gane

Lolita
skjærer dikt i hud

 

Det er ikke alt jeg skriver om som jeg har blitt utsatt for selv. For eksempel har jeg ikke vært noen sin Lolita. Men det finnes mennesker rundt meg som en gang fikk den rollen. Mennesker som står meg nært. Det finnes også mennesker rundt meg som kjenner noen andre som fikk den rollen. Ett av de menneskene som kjenner noen, er deg. Vi kjenner alle en Lolita, men vi vet ikke alltid hvem de er, hva de sliter med til daglig eller hva de har blitt utsatt for. Og vi kan velge å snakke om disse tingene, eller vi kan velge å være tause. Og grunnen til det, er at de fleste av oss lever et liv med en ramme hvor valg faktisk er en mulighet. Å bli utsatt for overgrep av en eller anen form begrenser mulighetene livet er villig til å gi, og valgene en blir sittende igjen med kan ende opp med å handle om barberblad eller ikke barberblad, spise eller ikke spise, ruse seg eller ikke ruse seg. I stedet for at valget står mellom Louis Vuitton eller Gina Tricot, Jimmy Choo eller Pretty Ballerinas, Mercedes eller BMW.

Det går mot høst. Snart kommer vinteren. Jeg synes det er helt greit å kunne forholde meg til slikt som årstider. At ikke noe annet tar over hele fokuset mitt. For det kunne det gjort. I perioder har det vært slik, hvor det ikke går å skille mellom det som var og det som er, og alt bare dreier seg om angst. I dag kan jeg gå ut av døra i lett gjenkjennelig ganglag, i det minste på en god dag, og gjøre ting andre gjør.  Eller jeg kan sitte ved dataen og skrive disse ordene til deg, og se utover sjøen fra arbeidsrommet mitt og vite at verden utenfor vinduet også har en plass for meg. Ute skinner sola, i det minste for noen av oss, og jeg vet temperaturen vil stige utover dagen. Denne dagen, som bærer med seg et utall av nyanser, og et utall av valgmuligheter. Som jeg kan skille fra hverandre. Og snakke med deg om. Som fargene på en palett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The ministry of silly walks.