I natt, i halv femtiden, våknet jeg av meg selv. Nærmere
bestemt våknet jeg av en del av meg selv. Foten. Den høyre. Som jeg hadde jeg
krampe i.
Å våkne med krampe er ikke så festlig. Men det er greit å
våkne. I blant. Om vi ikke våknet, ville vi jo kanskje vært døde. Alternativt rotet vi
muligens rundt i en fantasi, eller levde på en illusjon. Kanskje en løgn. Det er greit å våkne opp fra
en livsløgn også, men det gjør nok minst like vondt som krampe, i leggen.
Krampe er jo gjerne begrenset både i forhold til tid og lokalitet.
Mens det å våkne fra en livsløgn gir deg hele resten av livet ditt i sikte. Og
gjerne det levde livet ditt i tillegg. Så ofte tviholder vi på den sannheten
som er lettest å forholde seg til, og bruker mye tid og resurser på å
opprettholde bildet av oss selv. Noe som kan føre til de merkeligste utslag.
To menn hadde delt mye gjennom årene. Men den ene gikk
alltid med hatt. En dag blåste hatten av, og det ble synlig at det satt en
frosk vokst fast til pannen på mannen. ”Hva er det som har skjedd her da”,
spurte kameraten. Jo, det begynte som ei kvise i ræva, svarte frosken.
Vi lever alle med en illusjon. Gjerne en illusjon om hvem
andre mennesker er, men også en illusjon om hvem vi selv er. Og vi
opprettholder ofte illusjonen gjennom å rasjonalisere bort alle kritiske
spørsmål, spørsmål som krever standpunkt av oss, svar vi ikke vil forholde oss
til, og vi skalter og vralter med persepsjonen. På den måten kan vi
opprettholde for eksempel bildet av oss selv som verdensmestre, tapere eller som
midt på treet. Det som måtte passe oss best. For noe passer oss alltid best, av
forskjellige årsaker. Selv opprettholder jeg bildet av meg selv som på siden av
det meste, av forskjellige årsaker. Det vil si jeg opprettholder bildet av meg
selv som ikke inkludert. Men det er ikke så mye som er absolutt, så fravikelser
fra opplevelsen av å leve på siden av alt, forekommer i vekslende grad. Og de
øyeblikkene er ganske gode. Jeg opplever livet som aller best når jeg er nært
noe. Eller noen. Akkurat nå er jeg litt nær deg. Og meg selv.
Risikoen ved å ta til seg noe godt, er at det finnes en
mulighet for at det går over. Og vi blir etterlatt til det vi opplever som
virkeligheten vår igjen. Derfor tillater ikke alle seg selv å ta til seg noe godt, og
velger å leve med en distanse til livet. Et eksempel som mange kanskje kan
kjenne seg igjen i, er redselen for å bli glad i noen, fordi du tidligere har
blitt forlatt eller mistet noen, og at smerten ved det var altfor stor. Så
derfor blir du ikke så lett glad i noen etter som årene går, som du en gang ble. Eller du
blir det med et forbehold. Men før du våger å se deg selv i hvitøyet må du bli
sikker på at den du føler noe for, virkelig er glad i deg også. Så du bærer med
deg en reservasjon allerede i utgangspunktet. På den annen side er det ikke
sikkert du har det slik i det hele tatt, kanskje det bare er naboen din som har
den formen for sårbarhet. Eller noen du har lest om i en bok, eller sett i en
film.
De som har det aller verst med hensyn til sårbarhet, slutter
nesten fullstendig å leve. De kan sperre seg inne og gjøre kun det som er aller
tryggest. Slik at meningen ved livet blir å unngå smerte. Og noen av disse
aller mest sårbare, kan skape seg strategier inne i sine små bur, for at verden
likevel ikke skal ta rotta på dem. For eksempel i form av tvangshandlinger. Så
lenge de gjør alt riktig, vil angsten eller frykt bli dempet, eller noe forferdelig av mer
uklar karakter vil ikke skje.
Selv er jeg tilhenger av rutiner. Det er et langt sprang til
det å alltid måtte tenne alle lys tre ganger, til å tenne et lys når du spiser
middag. Selv tenner jeg et lys når jeg spiser. Det begynner å bli en rutine,
men verden faller ikke sammen om jeg lar være. Det å tenne et lys når jeg
spiser begynte jeg med da datteren min flyttet ut. Slik jeg har gjort andre
ganger i livet ved forandringer. Og grunnen er at jeg forsøker å ikke la livet
bli til en grå grøt hvor jeg bare flyter med, der jeg før hadde noe som skinte
klart i hverdagen. Så jeg forsøker å ta tak i enkeltelementer, og løfte dem opp, slik at de
blir synlige. For livet vårt består av små enkeltelementer, selv om vi ikke alltid
er i stand til å se dem. Livet vårt består ikke av en sydende grøt av smerte,
angst, flukt eller eufori. Livet er et nålestikk der, og en blomsterduft her. Og
jeg tror vi må tillate det å være slik. Vi kan ikke bruke all vår energi på å
jakte etter den store lykken eller å opprettholde en fasade. Vi kan heller ikke
bruke all vår energi på å rømme fra eller unngå smerte. Gjør vi det, går livet oss forbi. Sammen
med mange muligheter vi aldri fikk øye på.
Om du vil, kan du nå gå til nærmeste speil og se om du har
en kvise i panna. Eventuelt en frosk. Om du ikke har noe annet å gjøre. Om du
ser en frosk i panna di, bør du stille deg spørsmålet om hvem det er som
dirigerer hvem og hva i livet ditt. Selv skal jeg spise frokost. I går kjøpte
jeg meg skalldyrkabaret. Og det skal jeg ha på ristet brød, sammen med god
majones. Og jeg skal tenne et lys når jeg spiser maten min, og ikke la tv
stjele noe av opplevelsen. For slikt kan jeg velge.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En frosk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar