Uten tillit finnes ingen nærhet

                                                                                                                                Dans

I dag startet dagen klokken seks, og det er tidlig. Den startet til lyden av pes og pust ved siden av meg, siden jeg har tilbrakt natten hos kjæresten min.

Å tilbringe natten hos kjæresten sin er ikke det verste en kan gjøre. Det finnes et hav av valgmuligheter når det kommer til verre ting å ta seg til i løpet av timene fra kveld til morgen.

På nett leser jeg en artikkel om at et politihelikopter har blitt blendet av en laserpenn. Episoden skjedde rundt midnatt. Så her er ett eksempel på hvordan en ikke bør tilbringe natten. Selv om jeg har vondt for å forstå at et helikopter kan bli blendet. En pilot, derimot, er en annen sak. En pilot i et helikopter kan godt bli blendet. Vi kan alle bli blendet. Uten at det må en laserpenn til. Noen ganger er en pen og riktig fasade nok til å blende oss fullstendig.

Mannen som blendet piloten i politihelikopteret ble tatt. Han var i førtiårene.  Hva som får en førtiårig mann til gjøre noe slikt aner jeg ikke, men så er jeg da heller ikke så god på å forstå menn i førtiårene. Sant og si er jeg ikke så god til å forstå menn i det hele tatt. Jeg synes i blant at jeg selv er merkelig, og kan gjøre rare ting. Men jeg synes mange andre menn gjør enda rarere saker, og har langt merkeligere ting i hodet sitt. Men grunnen til det er kanskje at de menn jeg har kommet innpå i livet, ikke alltid har båret på erfaringer, mål og verdier jeg har kjent meg igjen i. Det er jo begrenset hvor mange menn en kommer tett innpå, så det sier seg selv at en skal ha flaks for å møte en som er helt som en selv. Utover det, tror jeg at mitt dårlige forhold til menn, skyldes en oppvekst med mye vold og trusler om vold. Og det har jo ikke alle opplevd. Så det gjør meg nok litt spesiell. Og litt vanskelig å komme inn på, må jeg vel innrømme.

Da jeg var yngre, hadde jeg kamerater. Men etter hvert som årene har gått, har det blitt færre av den sorten. Til jeg i dag begrenser min omgang med andre menn til familie, kollegaer eller bekjente. Det finnes ikke reelle vennskap i mitt forhold til menn. Ingen nær kompis. Ingen jeg deler mine innerste tanker med. Jeg vet ikke hvor mange andre menn som har en kompis de deler sine innerste tanker med, eller om de kaller kompisen venn mest fordi de kan prate om fotball sammen. Den siste jeg selv kunne kalle kompisen min tok livet av seg for en stund tilbake. Men da hadde han vært mer eller mindre fraværende i et par år.

Det som var med denne kompisen, var at han var opptatt av suksess. Han var en mann som fikk ting gjort på mange felt, og tjente penger på det. Effektiviteten hadde nesten ingen grenser. Men han jobbet så hardt at han brant seg ut. Noe som skjedde minst to ganger i livet hans, som jeg kjenner til.  Og siste gangen endte det altså med at han tok livet av seg. Etter at han først mistet alle pengene sine.

Jeg trodde at jeg visste litt om denne mannen, etter utallige samtaler over mange år. Men i etterkant viste det seg at jeg visste veldig lite. Og mye av det som dukket opp etter hans død, var kunnskap jeg godt kunne klart meg uten. Det viste seg at mye av det jeg hadde fått med meg var en fasade.

En annen mann jeg kjenner til, fikk et lite infarkt for noen år siden. Det var ikke av de største, så han klarte å ringe etter ambulanse selv. Og før ambulansen kom, klarte han i tillegg å krøke seg inn i dusjen, og fikk vasket seg og skiftet klær.  Så frykten for skam og trangen til fasade, ligger solid rotfestet i oss. For denne mannen var det viktigere å bruke den tiden som kunne være hans siste minutter på denne jord, til å ta en dusj. I stedet for å ta en telefon til for eksempel sine barn. Eller skrive noen ord på et ark. Og sånt forstår jeg ikke. Men så har jeg heller ikke hatt et infarkt, og vet ikke hvor rasjonelt en tenker når mannen i svart, kakker på døra med ljåen. Jeg vet heller ikke om jeg føler noe trøst i at jeg antagelig før eller senere vil få vite noe om tankene mine i en slik setting. Om jeg da ikke dør i søvne. En natt. Min ene bestefar døde en natt for mange år siden. Det var en lille julaften. Brått satte han seg opp i sengen, og i neste øyeblikk var han borte, fortalte min bestemor. Hva han rakk å tenke aner jeg ikke.

I det hele tatt vet jeg lite om hva folk tenker.  Da jeg var yngre påberopte jeg meg en slik kunnskap, men i dag må jeg innrømme at jeg tok feil. Alt jeg vet, er hva folk sier. Og folk sier så mangt. Noe av det er løgner, og noe sannhet, mens noe er en sannhet med modifikasjoner. En tilpasset sannhet. Et slikk i ræva, eller en unnvikelse. For mitt eget vedkommende har jeg tatt det valget at jeg skal tro på det de rundt meg sier, istedet for å gjette så mye om hva de tenker. De menneskene som står meg nærmest fortjener at jeg legger godviljen til.  Og slikt kan man velge. Man kan lytte, og man kan tro, i stedet for å gjette. Uansett hvor mange løgner eller svik en har opplevd gjennom et liv, kan en velge å tro på de som står en nær. Om en ikke er i stand til det, bør en la være å spørre, og la være og lytte. Og da er vel kanskje noe av poenget borte, i forhold til å ha noen nær seg. For uten tillit finnes ingen nærhet. Ikke en gang om en ligger i samme seng, eller er far eller mor til et barn. Om et barn serverer en løgn, noe barn gjør, betyr det ikke at alt de sier er løgn. Og slik er det mellom oss voksne også. Så vi må våge å tro, våge å bli såret eller sviktet, gjennom å gi tillit. Uten tillit blir det meste en kamp om makt. 

Da jeg begynte å skrive dagens blogg, tenkte jeg at jeg kom til å skrive mer om overgrep mot barn. Og mot voksne. Slik jeg skrev om i går. For jeg har hatt mange tanker etter gårsdagens skriblerier, og det var noe av det første jeg tenkte på da jeg våknet. Ting en setter ord på har en tendens til å komme nærmere. Og det som kommer nærme må en på en måte ta stilling til. Det er derfor taushet ofte blir en strategi en velger når ting er vanskelige, tror jeg. For å slippe å ta stilling. Taushet er oftere en form for feighet, enn manglende ordforråd.

Nå ble det ikke slik at jeg skrev om overgrep likevel.  Og kanskje jeg ikke skiver om det i morgen heller. Men temaet er ikke borte fra hodet mitt likevel. Kjæresten min er utdannet barnevernspedagog, jeg selv vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie med et utall former for overgrep, så vi har ofte fokus på det som dreier seg om barn, og oppvekst. Og de utfordringer barn møter. I det hele tatt snakker vi mye om mellommenneskelige ting, Beate og jeg.  Det er bare det at det finnes rom for andre ting også, i mitt lille hode. Og det er jeg glad for. Så i morgen kan det hende at jeg skriver om solskinnsdager. Alt jeg drømmer om. Eller kunst. Eller sjokolade. Mmmm, sjokolade - meg like sjokolade veldig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Mmm, sjokolade!