Rumpehull, bløtkake, og litt om bokser

I går bakte jeg en bløtkake. Med kaffe/sjokolade/ferskenfyll. Og ja, den ble god. Trikset er å dynke solid med iskaffe i tilegg til kaffe/sjokoladekremen. En liten motsats til det tradisjonelle bringebær/bananfyllet.

Jeg tenker på meg selv som livsnyter, om temaet kommer opp. Men jeg har ennå ikke klart å finne ut av om det er på tross av at jeg lever med en til tider invalidiserende angst, eller på grunn av den. Uansett har jeg med årene blitt flinkere til å skille ut øyeblikk og gi dem rom og luft, enn jeg var i yngre år, da opplevelsen av å være til minnet mer om å drukne i en grøt.

 I dag skal vi ha middagsgjester, og servere hjemmelaget, thailandsk satay. Ikke helt norsk påskemat kanskje, men likevel godt. Og alt trenger jo ikke å være tradisjonelt til fingerspissene hele tiden, selv om jeg er en tilhenger av tradisjoner. I tillegg til satay skal vi blant annet ha fransk kyllingsuppe og asiatisk laksegryte denne påsken. Mat med mye smaker. Det vil ikke bli servert en eneste skinkestek med surkål i år.

Om alle fulgte tradisjoner til punkt og prikke ville det skje lite nytt. For eksempel ville tradisjonell billedkunst vært den eneste formen for billedkunst vi ville få oppleve. Tradisjonell mat har jeg nevnt. I tillegg har vi tradisjonelle klær, tradisjonelt sexliv, tradisjonell musikk, tradisjonelle tanker osv. Ikke mye spennende og nyskapende i den pakka der. Det er nok heller trygghet en fokuserer på om tradisjonene har tatt overhånd. Kanskje blir tradisjonene for enkelte nesten som en tvangshandling. Panikken hugger og alarmen hyler om ikke alt er som det alltid har vært. Eller om andre kan finne noe negativt ved oss å peke på. Noe som skurrer. Noe som er annerledes.

Vi liker alle å se på oss selv som tolerante. Mange liker også å se på seg selv som frisinnede. Men jeg tror at for mange går grensen ved det de forstår og liker. Det vi ikke forstår eller liker er det lett å ta avstand til. Da flyr toleransen vår på brede vinger mot sitt dunkledde rede, med sin trygge dom i nebbet.

Da jeg var yngre var jeg rimelig homofob. Jeg trodde at alle homser var ute etter å penetrere rumpehullet mitt. Så jeg gikk i forsvar, for rumpehullet mitt virket som et sårt nok punkt i utgangspunket. Nå er jeg godt over femti, og rumpehullet mitt er fremdeles inntakt, så jeg har begynt å slappe litt av. Jeg har med andre ord forstått at andre menneskers seksualitet ikke er noen trussel mot meg selv, og at de har mer å tilby enn sine seksuelle preferanser. Så derfor påberoper jeg meg gjerne en toleranse på punktet seksualitet. Folk kan pule rundt i supermanndrakter eller stå på hodet og drite i vinkel uten at jeg reagerer med stort annet enn sporadiske fnis.

Men toleranse er ikke alltid så enkelt som en skulle tro. For mitt eget vedkommende har jeg for eksempel problemer med toleransen min når det kommer til de intolerante. I møte med intolerante mennesker som dømmer, tar jeg fort på meg min egen dommerkappe, og hiver meg bredbent opp på ryggen til min høye hest. Klar til å luke vekk faenskapet. Og kanskje har flere det som meg, kanskje opplever vi alle at toleransen vår er begrenset.

I tillegg til toleranse, så har vi dette med aksept. Det er ikke alltid så lett å skille mellom toleranse og det å gi aksept. Det er heller ikke så greit å vite akkurat hvor grensene våre går, og hvor vi bryter dem av forskjellige årsaker. Gjerne fordi vi ikke har definert for oss selv hvor grensene egentlig går, men heller flyter avgårde på strømmen, og går i land på tilfeldige strender. Noen har også uklare grenser fordi de vil framstå som politisk korrekte. Å ha som mål å framstå som politisk korrekt, er det samme som usikkerhet. Det er en tilfredsstillende motivert handling og en underkastelse. Det korrekte er jo i utgangspunktet definert av en gruppe vi forsøker å leve opp til.  Det er redselen for å bli dømt som sier hvor grensene for vår toleranse skal gå. Å forsøke å framstå som politisk korrekt er ikke det samme som å søke en ideologi. Eller å eie en. Det er i stedet en tilpasningsevne. Andre velger sin egenprofilering ut fra hva de er redde for av egne følelser eller tanker, og atter andre ut i fra et eller annen mer udefinert motiv. Men jeg tror vi alle pusher grensene våre. Gjerne av usikkerhet.

Det å tolerere noe er ikke det samme som å akseptere noe. Vi tolererer at våre barn utfordrer våre grenser, på tross av at vi ikke aksepterer alt de gjør. Det betyr at at det er mulig å skille mellom aksept og toleranse. Så vi trenger ikke å akseptere alt vi tolererer i andre sammenhenger heller. 

Sannhet er et rom med trange vegger. Og vi bygger alle et slikt rom. I det øyeblikket rommet er ferdig og vi står der trygt innenfor våre forsvarsverk, ser vi gjerne at vi glemte vinduene. Men so what, det er jo trygt og godt og varmt i rommet vårt, og hva skal vi med vinduer da. Hvorfor ikke pynte litt i stedet. Gjøre det litt koselig. Henge opp noen fine bilder av oss selv og legge noen myke puter rundt omkring. Og så pynter vi og pusser vi på sannheten vår, hver vår lille boks uten vinduer. Mens vi titter på en fiffig redigert verden via tv.

Noen ganger er det slik at i tillegg til å glemme vinduer glemmer vi også en dør. Og det er jo kanskje ikke det verste å glemme. For da kan jo ingen komme inn og rote til i sannheten vår. Og det er jo kjekt. I hvert fall for noen. Og i hvert fall for en stund. Men tanker har det jo med å vokse, og så begynner gjerne noen følelser også å vokse. Og til slutt dukker det til og med kanskje opp et spørsmål eller to. Tanker og følelser som leder til spørsmål blir en trio av et skramleorkester vi ikke alltid klarer å stenge ute. Så derfor opplever mange at før eller siden sprenges rommet innenfra. Og så står vi der. Nakne og usikre og titter mot alle de andre boksene som fremdeles er intakte. Men uten vinduer. Og uten dører. Så vi begynner å bygge opp et nytt rom, eller vi begynner å gå.

Når folk begynner å gå, og kanskje treffer andre som er ute og går, kan det hende at noen av dem begynner og prate sammen om sannhetene de hadde bygd. Og kanskje begynner de også å stille spørsmål ved alle sannhetene de hadde forsvart med nebb og klør. Det er akkurat i det øyeblikket vi kan høre at det også begynner å knurre illevarslende inne i alle de forksjellige boksene som fremdeles står mer eller mindre støtt.

Ha en fin dag.

Bjørn

 Dagens link måtte jo bli denne.