Si noe pent til meg

Det er noe med det å våkne opp til sol, som ikke gjør vondt.

Andre ting som ikke gjør vondt:

Å ha et bilde på veggen av en som heter Pål. Å ha barn. Å være nyklippet av en datter. Et billig rødt gulvteppe. Svart kaffekrus fra Living. Å ha kjærest. Og akvarier. Pizzarester fra dagen før. En god penn. 

Å ha noe av verdi betyr ikke at det må måles i penger. En kan måle ting i penger, om en vil, men det er som sagt ikke nødvendig. Kaffen smaker like godt fra en billig kopp som i fra en dyr.  Et kyss måles ikke ut ifra hvor dyr bukse den som kysser deg har på seg. Så det finnes utallige ting som ikke er avhengig av størrelsen på en pengesum. Ting vi omgir oss med hele tiden. Ting vi verdsetter og er glade for at vi eier. Eller ikke eier. For ting vi ikke ønsker å eie trenger heller ikke å bli målt opp mot en pengesum. Vondt i magen er like kjedelig uansett prisen på flisene en har på badet. Kjærlighetssorg etter en vond tekstmelding, er like sårt for en tenåring om han eller hun har en dyr telefon eller ikke.

Jeg skal nå legge ut et bilde. Det er av en rask skisse på lerret. En ganske stor skisse. Lerretet er 100x120cm. Denne skissen er den spede begynnelsen til maleriet Vannlandet, så den finnes ikke lenger andre steder enn på dette fotoet. Dermed har den ingen økonomisk verdi. Men for meg har den likevel verdi. Jeg liker å se på den. Jeg synes det er en ganske fin tegning. Og den blir ikke mindre fin av at den er malt over i virkeligheten, synes jeg. På samme måte er det med andre ting. En fin middag sammen med venner eller familie slutter ikke å være verdt noe når den er over. Minner slutter ikke å bety noe bare fordi de ikke kan selges for en gitt sum penger. Et liv er ikke bortkastet om en ikke har en feit konto når en går ut av det. Tenk bare på Van Gogh. Han solgte ett maleri mens han levde, sies det. Eller tenk på han de kaller Jesus.

Horisonter

”Det regner her i dag. Og blåser.” Sier hun på telefonen.

Og slik er det her også. Det er så grått at jeg ikke engang kan se øya der ute i havet. Men blikket mitt går i grunnen ikke mot slike horisonter i dag, det går innover. Inn i meg selv. Over fjell og dal og helt fram til et stille tjern. Jeg speiler meg i overflaten på det tjernet.

Der, over speilbildet mitt, tenker jeg på det som ligger på bunnen. Det usynlige. Og jeg tenker på de mekanismene som styrer meg, de mønstrene jeg i løpet av livet har etablert, som får meg til å reagere slik eller sånn på påvirkning. På det jeg gir, og det jeg får, på det jeg ikke gir, og det jeg ikke får. Og midt oppe i dette blir jeg plutselig veldig liten, som om alt som noen gang vil bli verdsatt i meg er det som er synlig nok til å kunne måles på en skala i forhold til hva jeg gjør, og ikke at jeg er.

For slik tenker jeg om meg selv i blant; at jeg er låst i et mønster uten verdi i meg selv, i en bevegelse som gjentar seg og gjentar seg. En bevegelse jeg forsøker å gjøre vakker. Til noe som kan glede noen. Noe noen vil ha. Som en ballett. Men som egentlig ikke er annet enn lengsel og ropet; "Elsk meg"!

Denne opplevelsen av ufravikelighet får meg til å føle meg som et vissent blad, gjenglemt og klistret til marken under det grå regnet.

"Si noe pent til meg.” sier hun.

***

Søndag morgen. Mine døtre har reist på landet for og hilse på besteforeldrene. Den eldste også for å gå fjelltur med en tante. Selv sitter jeg hjemme foran dataen. Fjernsynet surrer i bakgrunnen. Jeg har bladd litt i gamle tekster. Slike som ”Horisonter”, som du nettopp har lest. Den stemningen som ligger i teksten opplever jeg ikke så ofte lenger. Livet mitt er ikke lenger slik som da jeg skrev de ordene. Fokuset er et annet. Det er mer positivt rettet. Det betyr at jeg har gått en vei. Og at det langs den veien skjedde en forandring.

Ofte tror vi at vi lever i en ufravikelig situasjon. Det som er rundt oss er slik det er. På samme måte som en stein er en stein, og vil være det i morgen også. Vi tror at tankene våre, stemningsleiet, verdinormene våre og veien framover er fastlagt. Men slik er det ikke. Vegen framfor oss består av avstikkere. Små kryss, hvor vi kan velge en helt ny retning.

Tegningen jeg la ut finnes ikke. Tiden da jeg skrev teksten du leste finnes ikke lenger. Likevel har de begge verdi. Uten tegningen ville ikke maleriet Vannlandet vært til. Uten minner som teksten viser til, ville jeg ikke kunne se at jeg har beveget meg, og at livet mitt har utviklet seg.

Fra tid til annen kan jeg i dag like meg selv. Jeg kan kjenne at jeg har noe i meg som har en form for verdi. Slik at jeg ikke alltid må rettferdiggjøre min eksistens gjennom å gjøre noe for andre. Jeg trenger ikke lenger å være en tilfredsstiller hele tiden. Samtidig kan jeg i tillegg kjenne at noe jeg gjør på en god dag også har en verdi. Det betyr at jeg i blant kan eie en form for balansepunkt mellom det jeg er og det jeg gjør, tror jeg.

En kan hate ting en har gjort, eller ting en har latt være. En kan slite med ting andre har påført en. Men uten det som ligger bak deg hadde du vært en helt annen. Og det er jeg ikke sikker på at du ville like.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link:Du er den du er