Ute: Sol, og
4 kalde
I dag skriver jeg blogginnlegg nr 75 (rettelse: 76). Så det begynner å bli
noen. En feiring blir neppe satt i gang likevel. Jeg får vente med
festlighetene til jeg når 100. Jeg regner med at morgenen hvor jeg når
blogginnlegg nr 100, blir feiret med en kaffe. Det vil si at det ikke blir synlige forskjeller
mellom å feire og det å ikke feire. Ingenting som vil ta av, og stige mot de
høye sfærer eller der omkring. Men inni meg vil jeg nok juble. Hurra, vil jeg juble
inni meg. Lydløst. Men så vil jeg forsøke å roe meg ned igjen. Det får jo være grenser.
I dag er bilen min på verksted. Nok en gang. Denne ganger er
det eksosen. Den putrer. Og slik kan man ikke ha det. Så da må det repareres.
Det hender at jeg også putrer litt, men det får heller stå sin prøve. Å skifte
eksosanlegg på meg selv, kun på grunn av litt putring, ville vel vært en smule
for ambisiøst. Ellers er det mye folk skifter. Hjerter og lunger og neser. Og
noen tilfører noe nytt. For eksempel silikon. For å få større pupper eller
leggmuskler eller kinnbein eller lepper. Mens andre luker vekk ting. For
eksempel magefett. De suger det ut med sugerør. En brutal sak. For mitt eget
vedkommende holder jeg meg unna de greiene der. Jeg er ingen stor tilhenger av
brutalitet som rettes mot min egen kropp. Og puppene mine er store nok som de
er.
Siden jeg ikke har bil i dag, blir jeg sittende inne. Å
sitte inne assosieres ofte med å sitte i fengsel. Selv har jeg ikke fått
oppleve fengselsstraffer, men jeg regner med at det er en lite festlig greie. Ikke
i nærheten av det å feire 100 blogginnlegg for eksempel, som jo er en fest.
Det er mange ting som styrer et liv. Noen styres av fengselsvegger.
Noen av en rullestol. Andre av politisk syn eller religion, eller påbudsskilt. Jeg vet ikke hva som styrer ditt, men jeg vet
det blir styrt av noe. Kanskje en idé, noe du jobber for eller i mot. Noe
positivt og fint. Eller kanskje styres livet ditt av en frykt. Det kan være en
frykt for at himmelen faller ned eller jorden åpner seg, eller det kan være en
frykt for å bli sett. Det vil si
avslørt. En slik frykt kan styre mye. Kanskje er det slik at du blir styrt av
noen andre også. En eller annen drittsekk som forteller deg at du er lite
verdt. En som er en del av hverdagen din, eller en gang var det. En som for
lengst er ute av livet ditt, men likevel har grep om deg. Kanskje styres du av
skam. Det er mye en kan bli styrt av. Ofte ting en ikke vil vite noe mer om.
Ting en fortrenger. Fordi det å titte på det ville kunne føre til et krav om erkjennelse.
Og deretter handling.
For min egen del styres mine valg til tider av angst. Og
skam. Angsten gjør at jeg for eksempel ikke vil bevege meg noe sted i dag,
fordi jeg ikke har bilen min her. Buss er sjelden et alternativ. Buss trigger
angsten min. Og panikkanfall i et lite bur på hjul er ikke noe jeg streber
etter. Skulle angsten slå ut i full blomst på en buss kommer skammen også inn i
bildet. Skammen er en skikkelig, ondskapsfull jævel som bor i de fleste av oss.
Min egen har fått litt for stor makt. Den kan brått vokse seg diger som en
elefant, slik at jeg føler alle andre ser den også. Her er jeg, kan skammen min
skadefro komme til å rope til meg på bussen. Se på han, roper den til de andre
passasjerene. Han er feil! Og se nå, nå har han angst også! Han er ingenting
verdt! Og jeg blir rød i ansiktet og
varm i kroppen og begynner å svette og miste kontrollene over musklene i kroppen.
I tillegg skriker angsten hysterisk at jeg må komme meg av bussen, men jeg tør
ikke reise meg, har ingen muskler som reagerer. Jeg låses fast i setet. Skam er
derfor en følelse jeg i tillegg til angsten heller ikke streber etter. Hva jeg
i stedet streber etter vet jeg ikke helt. Jeg er ikke sikker på om jeg streber
etter så mye. Strebing er liksom ikke helt min greie. Det er mye som ikke er
min greie. Silikonpupper, magefettfjerning eller strebing er bare noen få av
dem.
I tillegg til angst og skam har jeg også vilje. En skulle
tro at angst og skam er en greie som tar nesten all plass, når jeg skriver om
det her på den måten som jeg gjør. Men slik er det ikke. Jeg skriver om det for
å ufarliggjøre det, ikke fordi det tar all plass. Jeg skriver om det i håp om
at andre også skal se at det ikke er farlig å vise seg fram. At det er lov til å
være den en er. Og fordi jeg vil fortelle at det er plass til andre ting enn
det vi tror har styringen i livet vårt. Det er plass til vilje også. Og humor.
Og det er plass til selvironi og kjærlighet og håp og vennlighet og hjelpsomhet
og masse andre ting som er kjekt å eie. Slik er det for oss alle. Du er ikke så
liten som du i blant tror. Du er mye, mye mer, enn det vi ser. Om du har noe
som styrer ting i livet ditt, trenger det ikke styre alt. Det tar ikke opp alt
rom, selv om det i blant kan kjennes slik ut. At motgang tar all plass er en
fucking illusjon. Det er plass til mye mer. Masse. En hel sekk av fine ting. Ei
diger skattekiste, er det plass til.
Ha en fin dag
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar