En bit her, og en bit der

Påsken snirkler seg fram og etterlater seg sine fluelort av minner. Noen av dem skal vokse og bli til edelstener en kan hente fram senere for å titte på, andre skal forvinne i stillhet.

En skulle tro at ettersom tiden går, skulle det livet en har levd strekke seg ut som et bilde, og bli lenger og lenger. Men min erfaring er at bildet i stedet krymper. Og det som ligger bak meg sakte kryper fram mot det øyeblikket som er nå. Selv om nå også kryper langsomt framover. Men før eller siden vil det som var, ta igjen det som er nå, føler jeg, for nå kryper langsommere enn da.

Minner fra barndom kommer nærmere. Lukter jeg kjente en gang blir tydelige igjen. Jeg kan kjenne fingrene rundt et knivskaft mens jeg spikker en barkebåt, og kulden som gjør dem stive når jeg leker med båten i en bekk. Jeg kan høre min bestemor bla om til en ny side i Donald, der jeg sitter på fanget hennes foran kaminen. Og jeg kjenner lukten av henne helt tydelig. Jeg kan kjenne duften fra støvet som blir svidd i en gammeldags stråleovn, og tyngden fra sengetøyet som presser meg mot en salrygget divan. Jeg ser isroser på vinduene i soverommet i et vinterland, og kjenner duften fra et gammeldags telt som har stått i solen en sommer.

Jeg har mange duftminner knyttet til bestemorhuset. Men til hjemmet mitt finnes det lite. Minnene fra hjemmet mitt er ikke knyttet opp til dufter. Jeg kan lukte skogen fra min barndom, jeg kan lukte andre barn og kjenne smaken av en krokanis fra femtitallet. Ting som skjedde ute.  Jeg kan kjenne lukten fra skapet der bestefar oppbevarte tobakken sin, og den tydelige lukten fra en eske med gamle knapper min bestemor hadde. Men ingenting fra de husene hvor jeg vokste opp. Unntatt min fars militære uniform. Den husker jeg lukten av. Jeg husker den var trygg og skremmende på en gang. At den ga en lengsel mot noe jeg kunne overgi meg mot. En klippe. En bekreftelse på at jeg var ønsket. Men jeg ble aldri gitt den bekreftelsen. Så for meg er duften av den grå uniformen knyttet opp til forræderi. Og jeg hater fremdeles uniformer.

Hele tiden skaper vi minner. Våre egne og andres. Minner vi skal leve med. Etter hvert som vi har blitt eldre blir minnene vi skaper knyttet opp til et ansvar, for de gjenspiller valg. Valg som ikke kun påvirker oss selv, men også de rundt oss. Barndomsminnene våre har ikke så mye ansvar knyttet opp til seg. De ble skapt som perler på en snor mens vi fremdeles forholdt oss til verden med forundring. Og noen av dem skinner silkematt og vakkert fremdeles. Mens andre er av en karakter som for lengst har fått oss til å fortrenge dem. Eller får oss til å skygge unna når de dukker opp. Vi vil ikke dvele ved disse minnene.

Jeg tror at noen av de minnene vi ikke vil dvele ved, kunne blitt brukt til noe positivt. Om vi våget å hente dem fram og se skikkelig på dem. De kan bli veivisere i vårt eget liv, i forhold til de valg vi gjør overfor våre egne barn. Jeg tror også at det vi har opplevd blir til summen av det vi er. Om vi forsøker å luke vekk en bit vil vi bli hjemløse i oss selv. Vi vil ende opp som halve mennesker. En skyggefigur eller et overflatemenneske på flukt fra seg selv. Og vi kan ende opp med å leve i et ingenmannsland.

Mye av mitt liv har foregått i et ingenmannsland. Det har vært en flukt fra noe jeg ikke helt visste hva var, annet enn at jeg ikke var bra nok. Livet ble til bruddstykker. Elementer som nesten ikke hang sammen. Manglende grenser, forvirring og angst. Det var først da jeg fikk barn at ting begynte å samle seg. Det var først da jeg begynte å ta tak i meg selv, i stedet for å flykte.

Jeg lever med den oppfatning at vi alle påfører våre barn smerte. Ting de må forholde seg til. Hendelser som har oppstått på grunn av vår egen tanketomhet eller egoisme. Mønstre vi har etablert for selv å overleve eller finne en vei gjennom hverdagen treffer dem tungt i magen. Men jeg er også av den oppfatning at dette med å lære om smerte er en del av det å vokse som menneske. Alt vi ikke lærte som barn må vi lære som voksne, eller gå uvitende om gjennom livet. At barn må bryne seg på sine foreldre før de kan bryne seg på livet er derfor noe som gir dem styrke. Vi må bare passe på at oppgaven ikke blir uoverkommelig for dem. Vi må i tillegg til å ha fokus på oss selv, også se våre barn. Og ikke glemme at de er selvstendige individer. Vi må alle forsøke å hindre at barn vokser opp som usynlige eller en ingenting. Enten det er våre egne barn, eller våre barns venner.

Det er påske. Det gir meg mye tid til å tenke. Og siden Beate og jeg er alene denne påsken, blir det rom for samtaler som ikke så ofte får plass når ungene trår territoriet sitt opp. Mange av samtalene våre dreier seg om barna. Og siden Beate er utdannet barnevernspedagog, er hennes kunnskap med på å farge samtalene på en måte jeg ikke så ofte opplever med andre.  I tillegg til samtaler blir det rom for stillhet. Som den som gir meg rom til å skrive dette.

Da jeg satte meg ved tastaturet i dag hadde jeg ingen idé om hva jeg skulle skrive om. I stedet kjente jeg en motstand. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å skrive. Men jeg satte meg til likevel, og skrev en setning. Så en til, og en annen. Og nå har det blitt mange.

 Å skrive på denne måten gir meg en nærhet til meg selv, slik at jeg får øye på mine gode sider, i tillegg til mine dårlige. Jeg blir klar over hvilke valg jeg bør forsøke å ta, og hvilke jeg bør strebe etter å unngå.  

Å ta en titt på seg selv er ikke det verste en kan gjøre, tenker jeg. Om en sitter og skriver mens en titter, eller gjør noe annet, er ikke det viktigste. Men for meg fungerer det å male, og å skrive. Det du får lese om meg og mine tanker her på Vannlandet er likevel bare en brøkdel sammenlignet med det jeg utelater. Dette du leser er også den lette delen å forholde seg til, for meg. Det er alt det jeg ikke skriver som er den vanskelige delen.  Men mens jeg skriver forholder jeg meg også til den. En bit her, og en bit der, i den takten jeg selv velger.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: For barnas beste
Dagens link: Far til kamerat
Dagens link: Lærer
Dagens link: Nabo
Dagens link:Ansvar