Hvite ansikt, og natten

I natt drømte jeg om akvarier. Jeg hadde tre digre av sorten i hagen. Fire, fem meter lange. Og en skikkelig haug med fisk. Ikke verst. Innholdet i drømmen handlet ellers om å få ting til å fungere. Slik drømmer ofte gjør.

Da jeg våknet i morges lå det et par meldinger og ventet på meg på Facebook. Noen har vært i det rommet som kalles Ettertanke i natt. Og slik sett er jo natten en takknemlig venn. Når dagen er skrelt bort, og en har bare seg selv, tanker, drømmer og minner innenfor rekkevidde.

Da jeg for noen år siden var i min mørkeste stemning, og depresjon og angst sleit heftig i kroppen min, var natten den tid på døgnet hvor jeg slappet best av. For om natten var det ingen som kunne kreve meg. Det var lite jeg trengte å leve opp til. Verden var stengt og hadde gått til ro. Alt kunne utsettes til dagen etter. Så da skrev jeg. Gjennom natten og stillheten. Dikt og noveller og annet. Mye av det fikk kanskje ikke verdi for andre enn meg selv, men noe fikk også etter hvert en kvalitet som gjorde at jeg kunne la andre lese det. Men uansett fikk jeg bearbeidet ting gjennom å skrive. Jeg trengte ikke nødvendigvis å skrive om meg selv en gang, jeg kunne skrive om andre. Lange historier eller små øyeblikksbilder. I prosessen fikk jeg lagt noe fra meg, for en stund. Og etter en tid ble disse friminuttene lengre og lengre. 

KALLIGRAFI

Hun sitter nesten uten å bevege seg. Med armene på salongbordet. Innenfor en ramme hvor kvelden så vidt har begynt sin langsomme utvisking av dagslyset. Det er få lyder i rommet. Så stille at om en var der sammen med henne, ville en kunne høre henne puste. På bordet ligger en hjemmevevd løper, en slik som nok er laget av et barn en gang. Kanskje av henne selv. Halvveis inne på løperen ligger et ark. På arket har hun skrevet:

Det finnes en forestilling som fulgte meg i mange år. Den forfektet at smertefrihet er det samme som lykke.

På høyre side har hun et vindu. Når hun sitter i stolen kan hun om hun vrir på hodet og strekker seg litt, se over fire potteplanter. Da vil hun se rett i naboblokken. Den er grå. Gardinene hennes er rustrøde. Fargen minner litt om blodet som drypper langsomt fra den venstre armen hennes og ned på bordet. Hun dypper høyre pekefinger i det og tegner en sirkel. Så tar hun pennen og skriver videre på arket:

Jeg lengtet etter en slik smertefrihet. Fra jeg var bitte liten. Og jeg brukte mange år på å forstå at lykke er konsekvensen av en tilstedeværelse, og ikke av et fravær.

Så flytter hun litt på arket så det ikke lenger berører løperen.  

Å bearbeide ting gjennom en kreativ prosess er å anbefale. Det er ikke alltid så viktig hvilke redskaper en tar i bruk, eller hvordan resultatet blir. Det som er viktig er at en gjennom arbeidet samtidig åpner opp en dør til sitt indre liv, sin glede eller sin sorg, sin frykt eller sin lengsel, og tanker får flyte fritt. Om en tegner en sirkel på et papir, kan denne sirkelen representere hva som helst. Det samme om en krøller sammen papiret og klistrer det til veggen.

Når jeg maler et bilde, er det ikke kun form og farger det handler om. Det er innholdet som teller mest for meg. Fremdeles bruker jeg skapeprosessen til å bearbeide ting. Lage en ny historie, som er knyttet til ting som en gang var, men likevel står på egne ben. Historien trenger ikke å handle om meg selv, det er nok at det finnes et kontaktpunkt til noe som finnes i meg.  Hvilken historie du som betrakter kommer til å oppleve gjennom å se på bildene mine, var en gang viktig for meg. Men slik er det ikke alltid lenger. Det er nok for meg at jeg selv legger igjen noe som ikke handler kun om overflate.

Uten disse historiene føler jeg at bildene mine blir innholdsløse. De blir tomme flater med farger og former. Så jeg forsøker å holde meg unna tanker som at det jeg lager bør kunne likes, for så og selges, slik at jeg får litt inntekt av det arbeidet jeg gjør. For i det øyeblikket jeg begynner å tenke på hvordan maleriet vil bli mottatt, begynner jeg å korrigere det. Og så forsvinner noe. Og dette noe, mener jeg selv er essensielt. Det er dette noe som gjør at jeg maler. Om det blir borte som drivkraft, må jeg finne på noe annet.

Bildet som ligger øverst på siden, har jeg malt over, så det finnes ikke lenger. I stedet har det vokst fram et helt annet bilde på samme lerret. Men uansett om motivet ble malt over, hadde arbeidet sin funksjon. Jeg kom i kontakt med noe i meg selv, og fikk slippe det ut av meg. Hva du som leser dagens blogg legger i bildet vet jeg ikke. Du kan begrense det hele til å handle om meg, eller du kan se på bildet og kjenne etter om det også er noe der som kan knyttes til din egen historie, eller dine egne følelser. For å få til det må du åpne en dør. I deg selv. Og gå igjennom den døren. Når du har gjort det, kan du ta bildet i eie. Eller du kan stå på utsiden og la meg eie det alene.

Maleriet het Hvite ansikt. Det gjør også motivet som ble malt over det.

Du kan forstørre bildet ved å klikke på det.

Dette ble visst en lang dags blogg, så jeg får runde av. Det gjør jeg på min sedvanlige måte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Outsider art