fredag 3. februar 2017

Er all avl egentlig villet?



Dagen har startet. Denne gangen av noe som minnet om et akebrett i fullt driv på tørr asfalt og noen ungelyder utenfor vinduet. Så da var det bare å klyve ut av bingen. Og nå sitter jeg her med lyset fra dagslys/terapilampen rett framfor meg og hakker på tastaturet, for å se om jeg får snekret sammen et lite blogginnlegg.

Når det kommer til den nevnte lampen, så vet jeg ikke noe om dokumentert effekt, men opplevelsen min er at dagene har blitt lettere i det siste. Og denne uken var jeg tilbake på atelieret etter å ha vært sykemeldt en måneds tid, noe som var kjekt.

Nyhetsbildet:

Tja, hva skal man si? Det blir mye Trump for tiden. I blant er det latterligheten som får mest fokus, men egentlig er vel mannen litt skummel. I tillegg er det jo slik at media påvirker oss med valg av tematikk og vinklinger. Det blir litt som med svin- og fugleinfluensaer og andre virus, der det skisseres et skremselsbilde som en får en til å tro at om ikke dommedag er nær, så er i hvert fall din egen sorti fra denne jammerdal det.

En annen sak som får en del oppmerksomhet for tiden, er ulvedebatten. Rovdyr gjør seg nok best på tv eller i Afrika, virker det som. Uansett er det lite ulv i Bergen, så debatten engasjerer meg ikke så mye at følelsene blir aktivert.  Men når et angrep på hund illustreres med med et bilde som her, er det klart vi og jeg blir påvirket, og at følelsene våre er ment å bli aktivert. Hunden ser jo både søt og snill og litt trist ut. Nesten som et lite, uskyldig barn. Et resultat av avl, for hunden på bildet er også et rovdyr, den stammer jo fra ulven, som i utgangspunktet aldri var ment å ha ti cm lange ben. Minner om stamfaren kan sees langt tydelige om en kaster et blikk på en polarhund – avlet fram for å gjøre en jobb og være best mulig egnet til nettopp det i kalde strøk – det vil si at den er et resultat av en positiv vilje og retning som ikke kommer like tydelig fram om en ser dacs trippe avgårde på små kommodeben, en schæfer med en nærmest forkrøplet bakkropp, eller en mops som sliter med å få puste.

Selv har jeg ingen hund. Ikke i dag. Men jeg hadde noen i yngre år. Blant annet polarhunder. Både en Grønnlandshund,  to Husky og en Samojed. De mest robuste og trekkvillige var de to førstnevnte rasene. Samojeden var mer ei kosebikkje med en pels som kanskje ikke lenger er ment til å ligge ute i snøen med, selv om den godt kunne dra en pulk. I tillegg har jeg hatt Doberman, Boxer og en liten Buhund. Men ingen av dem var avlet fram på et vis som gjorde at de måtte lide seg gjennom livet. Slik var det også med min brors schæfer. Ei diger hannbikkje. For dette er så lenge siden, at kroppsformen for denne rasen fremdeles var rimelig rektangulær, og bakbeina var tilnærmet slik de var ment å være for en ulv.

Det er mye en kan avle fram. For eksempel Belgian blue bulls. Eller i akvarieverden, som er min hobby. Men der jeg har fisk som er formet som de er av naturen selv og får leve i et habitat som ligner det naturlige, velger andre ting som denne absurditeten. Stort mer groteske resultat av avl enn det oksen og fisken viser, skal en lete en stund etter for å finne. Men let gjerne. Noe finnes det sikkert der ute blant folk og fe. Selv var jeg nok en glipp av naturen selv, mer enn et resultat av villet og målbevisst avl. Se bare på fotoet over her, som min yngste datter tok for noen år siden. My beautiful Dad, kalte hun det. Skjønnhet ligger kanskje i øyet som ser. I hvert fall hevdes dette i blant.

Om noen ser skjønnheten i en mann som Trump, eller om han er et resultat av villet avl, skal jeg ikke ha noe mening om. Men med det lille tankekorset som du kan ta med deg inn i helgen, runder jeg av for denne gang.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar