Livet er fullt av kanskjer. Og det er kanskje bra.

Vinteren har kommet til Bergen, og snøen har lagt seg som et hvitt teppe på plenen utenfor der hvor jeg bor. Det er noe skit, synes jeg. Men antagelig blir den ikke liggende lenge i denne omgangen. Selv har jeg også ligget litt, et par dager, ikke på plenen, men mest på sofaen. Uten noe særlig energi i kroppen. Slik jeg opplever fra tid til annen.  Uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg bare går litt tom. Jeg skrur meg selv litt av, på en måte. Men jeg blir heller ikke liggende så lenge, så sånn sett har snøen og jeg noe felles. Neste uke er nok energien min på sitt vante nivå igjen, og snøen borte.

Gitt min noe avskrudde energi blir nok multitasking neppe et tema i dag, selv om svenskene visstnok skal ha funnet ut at menn er minst like gode på den slags som kvinner. Det vil si stikk i strid med myten.

 Jeg opplever ofte at ting ikke er som myten. Men noen ganger er det det også. Bare ikke helt. En undersøkelse rundt dette med å snakke om problemene sine, påstår for eksempel at ting kanskje ikke er helt som vi trodde. Og det vi trodde er etter hva artikkelen sier at menn føler seg sårbare i en slik situasjon. Det er det som er myten.  Mens i virkeligheten er det slik at vi menn visstnok ikke ser poenget med å snakke, og velger andre strategier for å forholde oss til problemer. Strategier vi tror vil fungere bedre. Vi opplever samtidig det å skulle snakke som kleint, blir det påstått. At noe oppleves som kleint, får meg til å tenke at det kanskje kan handle litt om skam.

Å gå så lang som å si at jeg for eget vedkommende liker å snakke om problemene mine, vil være å overdrive. Det å snakke om problemer eller ting som gjør vondt handler ikke om å like. Det jeg liker, er å ikke ha problemer, og å snakke om noe som er fint eller moro eller spennende. Likevel er jeg en av dem som faktisk snakker om det som er vanskelig. For jeg synes det er vanskeligere å la være. Men jeg vil ikke prate bestandig. Jeg vil helst velge selv akkurat når jeg skal snakke om ting. Og hva jeg skal snakke om til hvem. Så sånn sett er det vel ikke så stor forskjell på meg og de kvinner jeg har møtt. At forskjellen med hensyn til å dele tanker og følelser ikke er så stor, får meg likevel ikke til å føle meg som et kvinnfolk. Det som kan få meg til å føle meg som ei kjerring, er møtet med myten om meg selv. Det vil si når jeg opplever meg selv som noe annet enn en klisjé. For det finnes noe trygt i det å oppfylle en klisjé, en oppskrift på væremåte eller et mønster andre har etablert for deg, en rolle. Mens det ligger noe utrygt i det å ikke følge opp en kjønnsrolle, en mannsrolle.  Eller en kvinnerolle.

I selvportrettserien jeg holder på å male forsøker jeg å gjøre slike ting som roller til et tema. Som for eksempel i bildet som følger dagens Vannlandet. Klikk på det så blir det større. Bildet heter Regresjon, og er jo ikke akkurat noe som styrker min mandighet. Men jeg håper det åpner opp for en tanke eller to hos de som ser det. For det fine med tanker, er at det gjerne leder til en ny tanke. Og om en snakker med noen om disse tankene en får, så dukker det kanskje også opp en tanke en aldri ville funnet fram til på egen hånd. En tanke som fører til en forandring, eller får deg til å stå støtt. En form for bekreftelse. Mens taushet sjelden fører til noe annet enn følelsen av å være alene om noe. Jeg opplever ofte at de som er mest sikre på noe er de samme som ikke vil snakke om det.

I mine øyne er taushet oftest en unnvikelse. Vi kan rettferdiggjøre unnvikelsen, men det at noe rettferdiggjøres gjør det ikke til noe annet enn det det er.

Utenfor vinduet mitt har det nå dukket opp litt blått mellom skyene. Så kanskje det ikke kommer mer snø denne gangen. Livet er fullt av kanskjer. Og det er kanskje bra.

 Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: "My conversation has run dry"