Kanskje er det ikke mat som blir den største mangelvaren i framtiden, men empati.

                                                                                                                                                                             Dans.

”Sofie Peeters filmet sex-trakasseringen på gata med skjult kamera. - Menn føler seg forbigått og aggresjonen går ut over uskyldige kvinner, sier professor.”

Noen ganger er jeg glad jeg er mann. For jeg slipper for eksempel slike opplevelser som Sofie Peeters  ble eller blir utsatt for. På den annen side er jeg ikke alltid spesielt stolt på mitt kjønns vegne.

I blant hjelper det å se på ting fra en vinkel en ikke umiddelbart velger. Om mennene som er årsaken til filmprosjektet der og da hadde tenkt på at også deres søster eller mor er kvinne og kunne møte menn som dem selv, så hadde de kanskje begrenset seg. Eller kanskje ikke. Hva vet vel jeg. Kanskje er det ikke mat som blir den største mangelvaren i framtiden, men empati.

Jeg skjønner ikke helt denne greia med å føle seg forbigått av kvinner, som det blir hevdet at enkelte menn føler på. Om en blir forbigått burde vel kjønn ha minimalt å si. Jeg skjønner heller ikke hvorfor det skal oppstå en krig mellom menn og kvinner. Det virker helt absurd på meg. Det er jo like dumt som at kvinner ikke skal ha stemmerett, eller ikke skal ha samme rettigheter som menn. Men heldigvis går ting framover enkelte steder, selv om den mannsdominerte delen av vårt samfunn i blant føler seg truet. Og i år stiller Saudi- Arabia med kvinner i OL for første gang. Så gratulerer til de to som nå kvalifiserer til en plass i historiebøkene.

Det er mye jeg ikke forstår. Og det virker som om jeg forstår mindre og mindre etter hvert som jeg blir eldre. Da jeg var ung, påberopte jeg meg å forstå det meste, men slik er det ikke lenger. Jeg forstår ikke en gang meg selv, hele tiden. Årsaken til alle tanker og handlinger som jeg ikke alltid har full kontroll over, er i blant som et uutforsket verdensrom for meg.  Jeg vet for eksempel ikke alltid hvorfor jeg får angst. Ofte bare dukker den opp uten at jeg er klar over hvorfor. Og skulle jeg forstå grunnen til at den dukker opp, forstar jeg likevel ikke kraften i den. Hvorfor følelsene tar så av, og stjeler det meste av ballanse i meg.  

Det at jeg ikke forstår alt det følelsene mine utsetter meg for, har fått meg til å tenke tanken at det ikke er nødvendig å forstå alt. Noen ganger er det nok å akseptere noe, har jeg begynt å tenke. Jeg, for eksempel, kan akseptere det du måtte føle, uten at jeg forstår hvorfor du føler det. Og uten at det likevel betyr at jeg automatisk må godta dine følelsesuttrykk samtidig. For det er forskjell på det å akseptere den du er og hva du føler, til å legge seg flat i forhold til alle valg du tar. Og slik er det når det kommer til mine egne valg og følelser også. Det er ikke bestandig så mye jeg kan gjøre i forhold til det jeg kjenner på, i det minste ikke umiddelbart, men jeg kan gjøre noe i forhold til de valgene jeg tar. Å skive dette, for eksempel, er et valg. Jeg kunne valgt å skrive noe helt annet. Eller latt være å skrive. Jeg kunne i stedet satt meg til å drite på stolen eller herpa bilen til naboen, men jeg lar være. Jeg kan også velge og ikke skrike hore etter jenter på gaten selv om de skulle komme til å vekke en følelse i meg. For kvinner vekker følelser i meg. I det hele tatt vekker mennesker følelser i meg. Og slik håper jeg det vil fortsette en stund, selv om det betyr at jeg i blant vil bli skremt.

Det har kanskje alltid vært slik at enkelte grupper blant mennesker forsøker å skille ut en annen gruppe, for så å angripe den, utrydde den, omforme den eller legge den under seg. Det er ikke bare kvinner som har fått føle det. Det samme har skjedd med jøder, mørkhudede, sigøynere, samer, tatere og mennesker med psykiske lidelser. Det er ikke så veldig mange år siden de med en psykisk diagnose ble stuet inn i digre binger som vi kalte asyl, og hvor foregangsmenn og samfunnstøtter eksperimenterte med å bore seg inn i hodet på enkelte av dem. Det er heller ikke så lenge siden Holocaust, eller bruk av slaver.  

Jeg er glad jeg lever i den tiden jeg gjør. For ting var nok langt verre før, selv om enkelte eldre mennesker hevder at alt var mye bedre under krigen. Jeg kunne jo kanskje ønsket å leve i framtiden i stedet for akkurat nå, men framtiden vet jeg jo enda mindre om enn fortiden.

Det er lite jeg kan gjøre med det som har vært. Og det gjelder også min egen private fortid. Slik er det også for deg. Om livet ble vanskelig, som å danse på glør, om du møtte motgang, smerte eller utfordringer som førte til et vanskelig liv, så kan du ikke ta det bort. Det er der, som en del av deg. Og det du føler i forhold til det, har du rett til å føle. Men du har også rett til å føle noe mer, noe nytt, noe med håp, noe som gjør godt.  Og de valg du tar, her og nå, i dag, er innfallsporten til det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I'm Sensetive