Dagens nettaktivitet startet med å gi synspunkter i forhold
til et bilde noen holder på med. Nå er det ikke ofte jeg ville gjort noe slikt
på nett uten å ha blitt tydelig invitert til det. Men dette bildet var i sin
startfase, det var ikke et ferdig bilde, så jeg tok sjansen på å si noen ord.
Å gi entydig skryt er langt
lettere enn å gi fra seg en nyansert betraktning. Det er også lettere å ta i
mot. Så skryt må en gi. Skryt kan bringe oss framover. Om et barn stolt kommer
og viser oss en tegning er det bra å gi skryt. Det er ikke viktig å fortelle
hvordan tegningen kunne vært gjort bedre. Det kunne drepe mye skaperglede. Men
ett eller annet sted på veien mellom å være barn og å være voksen, må vi plukke
opp evnen til også å ta kritikk. Kritikk som kan være på sin plass, og som kan
være rettet både mot den vi er og står for, og det vi arbeider med. I tillegg
må vi lære å ta kritikk som ikke er så på sin plass. Det vil si for eksempel
drittkasting, eller manipulering, eller tilbakemeldinger som er farget av
andres sårbarhet i forhold til vårt eget arbeids tema.
Kritiske øyne er ikke noe som kun gjelder for kunstnere. Det
gjelder oss alle. Samtidig med at vi må lære oss å ta kritikk, må vi også lære
oss å gi kritikk. Å gi kritikk er heller ikke lett. Om en mangler alle tegn til
empatiske evner går det kanskje rimelig greit, men har en et snev av evne til å
sette seg inn i andres følelser blir det straks verre. Da må en ta i bruk
fornuften i tillegg, som styrende organ. En må veie sine ord.
I tillegg til å lære seg å gi kritikk til andre, og å ta i
mot kritikk, er det en fordel om en også lærer seg selvkritikk. Selvkritikk er
ingen lett greie. Prøv den som vil. Enten har den lett for å bli en mangelvare,
eller den tar overhånd og gjør livet ditt til et mislykket foretagende. I det
hele tatt er kritikk et vanskelig tema, som vi er tvunget til å forholde oss
til mye mer enn vi tenker over, tror jeg. Kritikken er der hele tiden. I form
av en kroppsholdning, et blikk eller en bemerkning vi gir, eller får. Mye av
den er ment å si noe negativt, motivert til å trykke deg ned. Media og reklame
er flinke til å bruke den metoden, samtidig som de forkler den, for å få deg
til å kjøpe en sannhet eller et produkt. Annen kritikk er ment å løfte deg, i
stedet for å selge deg noe. Men noen ganger kan det som er ment å løfte deg
oppleves som et forsøk på å trykke deg ned. Fordi det treffer et sårt punkt.
Slik at du blir tvunget til å forholde deg til stedet hvor du er, før du
begynner på veien oppover.
Kritikk er kommunikasjon. Og kommunikasjon er ikke lett. Å
si at du liker fargen rød er et forsøk på kommunikasjon, men det er en
kommunikasjon som gir forskjellige muligheter til tolkning og assosiasjoner. En
slik uttalelse trenger å bli knyttet opp til noe, for å gi en dypere mening.
For det finnes mange rødfarger, og mange steder en rødfarge kan brukes eller
oppstå. En rød rose sier noe annet enn et rødt øye. For meg sier en rød rose
noe om kjærlighet, mens et rødt øye sier noe om for eksempel gråt. Å si til
noen med rødkantede, tårefylte øyne at rød er yndlingsfargen din, gir ikke
samme effekt som det ville gi om du sa det samme når noen ga deg en rose.
Nyanser og det å utdype ting er viktig i all kommunikasjon,
og derfor også i forhold til kritikk. Om noen som vil gi meg tilbakemelding på
et maleri jeg har malt nøyer seg med å si at det har fine farger, blir jeg
nesten fornærmet. Eller i hvert fall forundret. For mine bilder handler nesten alltid
om dypere tema, og jeg har brukt dager og uker og kanskje måneder på å dykke
ned i dette temaet og de følelser som er knyttet til det. Slik at maleriet skal
framstå som et springbrett mot noe det går an å snakke om eller ta stilling
til. Både gjennom det formale og innholdsmessige har jeg stilt meg selv åpen
for hogg. Så om alt jeg får som
tilbakemelding er en henvisning til hva slags forhold betrakteren har til
farger, føler jeg at jeg har feilet i det jeg vil si. Jeg føler at jeg ikke har
nådd fram. Noe som tilsier at det jeg holder på med er mangelfull eller feilslått
kommunikasjon.
Men nå er det jo ikke nødvendigvis slik at det jeg gjør er
feilslått, om tilbakemeldingene ikke er slik jeg ønsket. Ansvaret for møtet med
et maleri eies ikke kun av kunstneren, og opplevelsen av det gjenspeiler ikke
kun kunstnerens evner. Også betrakteren har noe å si, i forhold til det å
oppfatte et bilde, og i hvilken form kritikk leveres. Og slik ansvarsfordelig
er litt viktig å huske på i dagliglivet også. Alt er ikke vårt eget ansvar. Alle
betraktninger, alle bemerkninger, alt som blir sagt til oss, er ofte bare en
betrakting farget av betrakterens egne behov og evner. Det sier ikke alltid så
mye om deg. Eller meg.
Og med det har jeg vel fått skrevet ned det jeg vil si, for
nå. Å si noe er ikke det verste en gjør, føler jeg. Ord er magiske. Å sette ord
på ting kan til og med løse opp knuter, har jeg hørt. Og mer magisk kan noe
neppe bli. En slik knute som kan løses opp kan en finne i et ekteskap, den kan binde
en til tidligere erfaringer, den kan sitte som en klump i brystet på grunn av
sorg, eller den kan binde oss til en håpløshet. Den kan få oss til å tro at vi
aldri slipper fri. Enten det er fra sykdom eller erfaringer eller synet på oss
selv. Andre ganger kan ord løse opp knuten som binder oss til troen på at noe må forandres, selv om det egentlig handler om å akseptere at ting er som de er. For eksempel at du er du. Kanskje det er nok at du er du. Kanskje det er nettopp det å være du som er din styrke. Det er ikke sikkert at du ville blitt mer elsket om du brukte all din energi på å være en annen. Uansett er det verdt å forsøke med ord for å løse opp en knute. For alt
er mulig, når det kommer til magi.
Men taushet er ingen løsning.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens tema:Mother Anorexia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar