Det er mye jeg ikke vet noe om, faktisk det meste

Når hjertet blir for fullt, renner det gjerne litt over. Og siden hjertet mitt er fylt av den kommende utstillingen til vårt Prosjekt RÅ, skvetter det litt rundt seg. Og et par hjertedråper lander derfor nok en gang her på Vannlandet.

Nå er utstillingen hengt opp, og går mot ferdigstillelse. Bergens Tidende har vært innom og meldt sin interesse, og det meste er fryd og gammen. Fryd vet de fleste av oss hva er. Vi har alle opplevd fryd. Om gammen er et like velkjent begrep, tviler jeg derimot på. Men for å hjelpe litt på vei, kommer gammen fra det norrøne gaman, som igjen er koblet til det engelske game (Fra Wikipedia). Så der lærte jeg noe i dag også.

I blant tar livet en slik retning, at vi glemmer å fokusere på ting vi kanskje kunne ha godt av å fokusere på. Så om en føler at en ikke kjenner seg igjen i det jeg skrev om at alle har opplevd fryd, så kan det hele skyldes hukommelsens selektive valg. Men om minnet lurer oss så vi ikke kan koble oss selv opp til fryd, har de fleste av oss i hvert fall sett barn fryde seg, tror jeg.

Barn har en fantastisk evne til samspill mellom det de føler og det som kommer til uttrykk. Og de som er minst behersker det best. Etter hvert som de blir eldre vil denne egenskapen sakte, men sikkert slipes bort. Og før eller siden blir de som oss voksne mennesker, som har lært seg til å skjule sine følelser, og fortrenge mye av det vi kunne kjenne på.

Problemet vi voksne må forholde oss til, men som vi lett glemmer, er at mens barnet lærer seg til å bryte kontakten mellom uttrykk og følelse, gjerne parallelt med at språket utvikles, stoler vi fremdeles på det barnet utrykker.  Selv om kroppsspråk og ord de bruker ikke nødvendigvis henger i hop. Så noen ganger sier barn noe kroppen deres burde fortelle oss ikke er helt sant. Hvorfor de velger en slik løsning kan nok ha mange årsaker. For mitt eget vedkommende forsøkte jeg som barn alltid å framstå som glad og positiv, selv om virkeligheten min besto av en god porsjon fysisk og psykisk mishandling, og at jeg var mer redd enn glad.

På nett i dag kunne jeg lese at en far fikk samværsrett til sin datter, på tross av at han var dømt for seksuelle overgrep overfor samme datteren. At datteren samtidig dømmes til samværsplikt, sies det ikke noe om.  I samme artikkelen kan en derimot lese at den nå tolv år gamle datteren ønsket at far skulle ha samværsrett. Så får en jo spørre seg selv hva som har ligger bak datterens ønske. Og det er kanskje ikke så rart at barnet vil være også hos sin far, for barn har en utrolig lojalitetsfølelse og sterke følelser i forhold til hvordan de vil verden skal være. For mitt eget vedkommende tror jeg sjelden at ting er så enkle som de i blant framstår som. Og jeg tror ikke det er riktig at et barn skal være den som kjenner på et slikt ansvar, som samvær i slike tilfelle vil medføre. Spesielt om overgrep skulle komme til å gjenta seg. Da vil det lett bli slik i et barnehode at ansvaret ligger hos barnet, tror jeg. Og barn vokser vel opp med nok ansvar og skyld overfor sine foreldre som det er, om en ikke skal tilføre dem ansvar på slike felt også.

Å lese slike nyheter på nett plager meg. Jeg kjenner at jeg blir sint. Jeg føler at noen har sviktet denne jentungen. Likevel er det lite jeg kan gjøre med det. Alt jeg kan gjøre er å skrive noen ord om det her.

På nett fant jeg også et bilde i dag, av en engelsk outsiderartist. En mann som konsekvent lager bilder av provoserende og seksuelt ladede bilder. Selv har jeg et splittet forhold til disse bildene. De provoserer meg og er ubehagelige å se på, samtidig som de fascinerer med sin åpenhet. Jeg klarer derfor sjelden å se lenge på dem, men må se på dem i små porsjoner. I dag hadde bildet som traff meg midt i trynet tittelen ”Birth Defect”. Jeg tror ikke at bilder som dette er ment kun å provosere. Jeg tror det ligger mer enn det bak dem. Jeg tror også det går an å lese mer ut av dem enn det en ser ved første øyekast. Samtidig bærer uttrykkene som blir vist, for meg med seg et spørsmål om hvordan veien mot disse bildene startet. For en gang var også denne kunstneren et lite barn, som satte en strek på et hvitt papir.

For et par år siden lagde jeg en halvtimes film om overgrep og kunst. Den heter ”Every wall is a door”. Det er en film som omhandler mine egne erfaringer, mine egne bilder - tegninger og malerier - keramikk, skulpturer og tekster, og hvordan jeg bruker kunst som et redskap til å forholde meg til erfaringer jeg bærer med meg. Samtidig viser den også litt om den virkeligheten jeg forsøker å forme meg selv inn i, i dag, håper jeg. Filmen sier ingenting om hvorfor jeg bruker akkurat slike redskap, eller hva jeg opplever når jeg arbeider med kunst på denne måten. Den viser kun hvordan jeg gjør det.

For en stund tilbake viste jeg denne filmen til en kunstnerbekjent. Og i går fikk jeg melding om at det er avgjort at hun skal bruke filmen som del i et utdanningsopplegg for behandlere innen psykiatrien. Og jeg kjenner at det gjør meg glad. Hva de som får se filmen vil få ut av det vet jeg ikke, men jeg vet mye om hva jeg får ut av at den blir vist.

Nå skal jeg runde av dagens blogg. Datteren min har stått opp, og sitter i sofaen og spiser frokost mens hun ser på tv. Det er godt å se henne sitte der, og å se at hun har det bra denne lørdag morgen. Det er ikke alle barn som starter denne dagen uproblematisk. Heller ikke alle voksne. Hva min datter bærer med seg av utfordringer hun vil leve med i årene som kommer, vet jeg litt om. Hva jeg selv møter av utfordringer i dag og i morgen, vet jeg mye om. Hva du som leser dette våknet opp til denne lørdagen, vet jeg ingenting om. Jeg vet heller ingenting om hva du kjenner på eller hvilke planer du har for dagen, morgendagen eller årene som kommer. Hva du vil gjøre for deg selv, og hva du vil gjøre for dine barn, om du er mor eller far. Jeg vet ingenting om hvilket liv du har levd, ingenting om erfaringene dine, tapene, seirene, håpene, skuffelsene, gledene eller sorgene. Jeg vet ingenting om hva du deler med andre og hva du kjemper for å holde skjult. Hva balansegangen koster deg.  Det er mye jeg ikke vet noe om. Faktisk det meste, når jeg tenker meg om. Men jeg vet at du vil kjenne på noe når du åpner dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Ashley Reaks