Apper, ordførerstrategier, skeive dager og hund til middag.

Det har blitt søndag, og ute regner det. Noe som kjennes kipt ut, etter et par dager med litt sol. Men det er ikke snakk om noen storm, tross alt. Stormer det rundt noe i Bergen for tiden, er det vel ordføreren. Historien om dåpen av et cruiceskip på 17.mai, da hun var gudmor, ruller videre. Og der det ser ut til at hun tidligere mest har vridd seg litt unna hva som faktisk har foregått, har hun nå blitt tatt i direkte løgn, skal en tro avisene. Og slikt tar jo på, så nå har hun blitt sykemeldt. Noe som ikke nødvendigvis forandrer på noen av valgene hun har tatt, men det kan kanskje gi henne et friminutt. 

Nå er det ikke alle som mener at ordføreren har gjort noe galt. Så hun for også støtte fra folk. Blant annet på Facebook. Og selv om støtten kanskje i blant baserer seg på at hun er så grei, så er det likevel en støtte. Hva jeg selv mener om saken er kanskje ikke så viktig, men jeg synes kanskje at hele historien rundt skipsdåpen vitner om litt dårlig håndtering av et tillitsverv, som et ordførerembete jo er, når du tas i direkte løgner. Og akkurat det kan liksom ikke bortforklares med at du er en fargerik person. Likevel, jeg er bare en vanlig borger som leser aviser, og vet ikke mer enn avisene skriver. Men en ripe i lakken må dette kunne betegnes som. Og en selvforskyldt en også. Noe ikke alle riper er. I blant kommer ripene bare fra ondskapsfulle eller misunnelige folk. Slik tror jeg ikke det er med Trude Drevland, etter hva en kan lese, men det kan hende jeg tar feil. Kanskje hun er kun et offer.

"Kvifor drap du far min?"

"Han sto så laglig til for hogg."

På den annen side hadde kanskje ikke kritikken vært så stor om det bare var dette med en dåp av en båt det gjaldt. Men her handler det jo etter sigende både om løgner, dyre gaver og tilrettelegging for en skipsreder, og det må det kanskje være lov til å sette et spørsmålstegn ved. Ikke alt handler bestandig om å stå laglig til for hogg. Noen ganger handler det også om hvordan man reder. 

(Ha, ha, tok du den koblingen? Hvordan man reder - skipsreder).

Selv om det regner ute, blir det ganske sikkert en tur ut i Guds frie på meg i dag likevel. Jeg har jo Bergans. Og det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær, sies det jo. Men jeg vet nå ikke helt jeg. Titter jeg ut vinduet minner det jeg ser mistenkelig om dårlig vær. Så noen ganger skal en kanskje forsøke å tro på sine egne opplevelser, og ikke ta alt som blir sagt for gitt, bare fordi noen pakker det pent inn. For det er nå en gang slik, at den som selger noe ikke alltid velger å fortelle alt. Og om de forteller det, er det gjerne med så liten skrift at du uansett ikke leser det. Alternativt er ordene så mange at du ikke orker å lese dem av den grunn. Bare se på forsikringspapirene dine. Eller hva du klikker godta på når du laster ned en eller annen app. 

Selv er jeg ikke så inne i appverden. Når kjæresten min går tur sammen med meg, forteller en app henne hvor lang tid det tok, hvor mange skritt hun brukte og hvor mange kilometer turen endte opp med å bli. For henne er slike ting en motivasjonsfaktor. Noe jeg har forstått at det er for mange. Hos meg havner det derimot i kurven "ting jeg ikke har bruk for". Jeg tror til og med appen til kjæresten kan fortelle hvor mange kalorier en forbrente, uten at jeg skal si jeg er skråsikker på akkurat det. Selv er jeg mer opptatt av kiloene enn kaloriene. Og vekta mi viser at jeg nå har tatt av nesten sju kilo etter at jeg la litt om på maten, og begynte å gå turer. Sånt liker vi. Selv om ræva begynner å bli litt skrinn. Og ikke har det kostet så mye heller. Jeg kuttet ut brus, og før jeg begynte å gå turene mine spiste jeg litt gulrøtter i stedet for sjokolade, pluss at jeg spiste litt mindre måltider enn tidligere. Mer enn det gjorde jeg ikke. Nå, som jeg er i gang med å gå, tenker jeg ikke lenger så mye over hva jeg spiser, selv om jeg fremdeles ligger unna brusen. Likevel går vekten fortsatt ned. Så jeg må forsøke å balansere det. Jeg vil ikke stort lenger ned i vekt enn jeg har kommet nå. 

Selv om jeg ikke har en app som motivasjonsfaktor, har jeg melkekartonger. Jepp, jeg tenker på kiloene jeg har kvittet meg med som melkekartonger. Og nå bærer jeg altså på sju kartonger mindre når jeg går på tur enn da jeg begynte. Det er sju kartonger jeg ikke trenger. Og gjør en merkbar forskjell når en som meg har kun en tredjedel av vanlig lungekapasitet.

Det er mye en ikke har bruk for. For mye fett på kroppen er bare én ting. Selv fikk jeg ikke bruk for regntett tøy før for et år siden. Men etter at kjærersten fikk meg til å kjøpe Bergans jakke og bukse og også vanntette Gore-Tex støvletter, måtte jeg innse at behovet nok hadde vært der, jeg hadde bare neglisjert det. Fordi det var viktig for meg hva klærne mine signaliserte. Og jeg ville at de skulle signalisere at jeg er kunstner. Om noen faktisk tenkte at jeg er kunstner bare fordi jeg var våt og kald, skal stå usagt, men jeg tviler kanskje litt på det. Slik er det gjerne med det vi bruker for å signalisere ting om oss selv. Det er kanskje ikke alltid helt vellykket. Folk tolker jo uansett ting forskjellig. Så det en selv tenker på som status eller bare en identitet en kan leve med, kan en annen tenke på som blærete, overfladisk, tåpelig eller egoistisk. Noe som blant annet har ført til at vi ikke lenger ser så mange middelaldrende damer i en sky av for mye parfyme, lilla hår og digre pelser. Pels gir nok ikke like stor status som det en gang gjorde. Noe dyrevernerne sikkert er glade for. Selv om de ikke liker at vi fremdeles aler opp dyr kun for å drepe og flå dem, når vi tross alt både har Bergans og dynejakker store som hus, som sikkert er like varme også.

Dette med hvordan vi behandler dyr burde vel vært noe vi kunne tenke litt mer over. Hvem ville vel gått i kattepels, eller dalmatinerpels av 101 valper, uten at folk flest reagerte. Det hadde kanskje fått regjeringen eller ordførere til å reagere til og med. Om de for eksempel ble invitert på cruice og ble servert hund. En liten pekingneser med sløyfe, for eksempel. Da hadde det nok vanket noen krigstyper i avisene rimelig kjapt etterpå, og det hadde neppe vært snakk om å verne om næringen fordi det finnes en bitte, liten gruppe mennesker som tjener penger på å avle hunder noen kunne ete. Men er det egentlig verre å spise kjøttet av en hund og kaste pelsen, enn det er å bruke pelsen til en rev og kaste kjøttet?

Og da har jeg vel skrevet nok i dag. Kaffen er drukket opp og det er kanskje på tide å sette legemet i bevegelse. Huiii, hvor det går i Bergen! Jepp, det er skeive dager her vestpå, uten at jeg tar del i akkurat den feiringen. Jeg har nok med å gå tur i utkanten, og ikke tog i sentrum. Men at jeg ikke tar del i noe, betyr ikke at jeg må ta avstand fra det samtidig, sette meg på min høye hest eller dømme dem som opplever noe annet jeg selv gjør. 

Dagens bilde har jeg kalt "Hover". Det er et selvportrett, og jeg valgte det maleriet fordi jeg ikke hadde et bilde av en flådd hund eller rev eller av en dame med pels. Noe må en jo velge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Tæring etter næring.

Det er torsdag, og jeg sitter her og hakker på ny pc. Jepp, den gamle kræsja i går, og selv om jeg har en bærbar i tillegg, er jeg vant til å bruke hovedsaklig en stasjonær. Så da måtte jeg ut og handle. Noe som medførte at det forsvant noen tusinger rimelig kjapt. For jeg kjøpte ny 27' skjerm også. Som oppleves klarere enn den gamle. Så akkurat det var positivt.

Det fulgte ikke med Microsoft officepakke, men i stedet fulgte det med noe som heter LibreOffice. Skulle være like bra, og kompatibelt med Microsoft office. Alt blir lagret i doc. Ulempen, ser jeg nå, er at det ikke er noe automatisk retteprogram. Teksten må i stedet sjekkes i etterkant, men jeg får det ikke til å fungere. Skriver jeg sjytgc, retter den ikke noe som helst. Ikke sier den i fra at noe er galt heller. En bagatell, kanskje, men irriterende. Jeg liker ikke å få vanene mine forandret, og har blitt vant med røde streker under skrivefeil. Jeg får forsøke å vende meg til skiten, og går det ikke, får jeg heller kjøpe meg en Officepakke etter hvert.

Å skaffe seg noe nytt er gøy. Selv om det også medfører noen utfordringer å bli vant med det i blant. Hadde jeg hatt mye penger, kunne jeg nok klart å leve med litt mer shoppelykke enn livet består av nå. Selv om den ofte er kortvarig, og påstås å være overflødig. Men jeg har ikke mye penger, så den formen for lykke kommer ikke daglig. Det medfører kanskje at nyanskaffelser oppleves som enda mer lykke enn de ville gjort om de kom ofte, men jeg er åpen for å prøve et liv med mye penger likevel. Det skal ikke stå på det. Jeg er villig så det holder, sa kjerringa.

Penger er ikke det jeg har mest av. Det er en sannhet jeg må leve med. For meg er det likevel slik at det å betale regninger er noe jeg gjør med glede. For det har ikke alltid vært slik at det har skjedd på dato. Et liv som kunstner har ikke vært et liv med overskudd, så økonomi har skapt mye bekymringer. Men nå klarer jeg meg rimelig bra. Selv om jeg må knipe en del. Grunnen til at det i det hele tatt fungerer er at de faste utgiftene er relativt få og ikke så store. Ferier er for eksempel ikke et tema. Og jeg må tenke over hva slags mat jeg kjøper. Ikke kan jeg fråtse i nye klær heller. Men hallo, som jeg sa, jeg betaler med glede for det jeg har. Fordi jeg er i stand til det. Men ryker det noe nå, er jeg ille ute, for først reparasjon av bil og nå ny pc gjorde at jeg måtte dypt ned i lommeboka. Og nå er det ikke mye igjen å hente der. Så finnes det noen som sitter og ruger på en million eller to de synes det er tungt å leve med, så bare gi et ord, så skal jeg med glede lette den børen for deg.

Nå er antagelig ikke slike betraktninger som jeg legger igjen etter meg nå så veldig interessante å lese om. Men for meg er det jo et bilder fra et liv. Nemlig mitt. Og det er jo interessant nok, for meg – i det minste. Så da kan jeg jeg fortsette litt til.

Å holde orden på økonomien er ikke alltid en selvfølge for alle. Det er jo så mye det går an å kjøpe, og så mye en har lyst på. Ikke minst er det mye en føler en fortjener. Så det er ikke alltid slik at det er hvor mye du tar inn, som blir utslagsgivende for hvor mye du sitter igjen med på slutten av måneden. I stedet er det hvor mye du bruker. Det vil si at en bør sette tæring etter næring, om en ikke vil at økonomien skal skape for mye bekymringer.

Men det fungerer jo ikke for alle. Hva en eier er jo for mange også knyttet veldig tett opp til hvem en er. En henter sin status og sin identitet ut ifra hva en kan vise til av luksus og eiendeler. Og da står identiteten gjerne for fall. For økonomi er ikke noe som står støtt som et fjell. Plutselig kommer det en skilsmisse. Du blir syk. Du mister jobben. Noen andre blir syke, eller dør. Og så sitter du der med masse utgifter du har lagt deg til, men lite inntekt. Så dagens råd må være at en bygger sin identitet og sin lykke på noe annet enn penger. Om en klarer det. For det kan være vanskelig. Og kanskje spesielt for ungdom. Som blir teppebombet av reklame og tilbud og hva alle andre har. Og dyrt er status. Du stiller ikke på skolen med bestemors Doro eller ei billig jakke, for å si det sånn. Rik og vakker er det som gjelder

Og da har jeg kommet til det punktet hvor morgenens sløye betraktninger må opphøre sin vei mot det skrevne ord. Dagen kaller, liv skal leves og ting skal gjøres. Grunnen til at jeg i det hele tatt sitter her og skriver akkurat nå, er at malerne som holder på med huset jeg bor i vekket meg, slik at jeg fikk tid til overs. Jeg håper du får en dag til å leve med. Ikke alt du tror du trenger er du samtidig avhengig av. Men gjør du deg avhengig av å lese her inne på Vannlandet, skal jeg med glede tilgi deg.

Dagens øverste bilder er fra soverommet jeg bruker som kontor. Leiligheten min er ikke overdådig, men huset jeg bor i skifter farge fra gult til grått og hvitt i disse dager, og siden jeg fra før har en eller to grå kontrastvegger i de fleste rom og ellers hvitt, vil det heretter framstå som ganske helhetlig. Så får jeg sole meg litt i illusjonen av å være interiørbevisst, en dag jeg trenger litt sol. Og det gjør jeg jo for tiden, for i Bergen er det mest regn som gjelder nå. Dvs grått. Akkurat det går det ikke å kjøpe seg fri fra.

Bilde nummer to viser en av ciklidene mine etter at grådigheten tok overhånd, og han begynte å ete samboerne sine. Men han fikk problemer med svelgingen, så han svømte rundt på denne måten i to dager, før han måtte spytte ut. Sånn går det i blant, og den som vil, kan kanskje finne en slags moral i det. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beautiful People.

  

Sirkus.

Torsdag åpner Galleri VOX en ny utstilling. Vi feirer i år tiårsjubileum, og utstillingen Sirkus er en del av denne feiringen. Dette er en utstilling hvor det meste er et resultat av gjenbruk.  Og som tittelen sier, kan en vente seg mye rart, slik en også gjør når en går på et vanlig sirkus. Det meste er skulptur, men selv bidrar jeg med et maleri. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Kanskje også fordi min forrige utstilling handlet om gjenbruk, og at jeg derfor nå har følt for å arbeide med andre prosjekter. 

Om du skulle ha dumpet ned her i Vannlandet og ikke vet hva Galleri VOX er, så er det et fellesatelier som også driver et eget Galleri. Vi holder til på Nordnes i Bergen. Ett ufravikelig kriterium for at du skal få arbeide ved galleriet/atelieret vårt, er at du er uføretrygdet og har en psykisk lidelse. Selv kvalifiserer jeg på grunn av angst og en form for tilbakevendende depresjoner.

Du kan lese mer om utstillingen Sirkus og om Galleri VOX her.

Selv om de som får plass ved Galleri VOX er mennesker som meg, det vil si folk med en diagnose, så er VOX ingen arbeidsstue eller et oppsamlingssted for de uheldige. Det er ikke noe som har kommet i gang for at stakkarslige mennesker skal få sitte og lage nisser av doruller eller hekle grytekluter. For meg fungerer det på den måten at jeg fikk fortsette å arbeide som kunstner også etter at jeg ble trygdet. Etter mange år som keramiker møtte jeg veggen både psykisk og fysisk. Men jeg har likevel en restarbeidsevne, og den bruker jeg så godt jeg kan. Det har jeg gjort i ti år.

Å ha noe å gå til, er viktig. Å ha noe å gjøre, som samtidig virker meningsfylt, er ikke et behov som forsvinner i det den første utbetalingen fra NAV kommer. Livet skal likevel leves videre. Det er heller ikke slik at den som blir uføretrygdet har vunnet i et lotteri, hen har heller tapt i et. Det er altså ingen grunn til å mistenkeliggjøre den uføretrygdede og tro at det bare er å ljuge på seg et lite problem fordi hen ikke gidder å jobbe, og så raser pengene inn mens en overveldes av en lykke og alle valgmulighetene som nå dukker opp. For det første minner trygden for mange mer om et drypp enn et ras, for det andre er det slik at mulighetene dine ikke blir flere, men færre, og for det tredje skal du gjerne gjennom en lang periode først, hvor du må innse at livet slik du kjente det kanskje er over. Med den sorgen og de reelle helseutfordringene du har fått som gjerne vokser på deg. Trykker deg ned. Gjør deg fortvilet og ute av stand til lenger å se mening i livet. Denne prosessen tar gjerne flere år. Til du en dag sitter der. Mens alle andre har gått på jobb.

Både økonomi og helse har blitt en begrensing, den dagen du blir trygdet. Samtidig må du likevel forsøke å finne en ny mening i livet, og noe som gir deg verdi. Men det er kanskje ingen som har bruk for deg lenger, og du vil komme til å kjenne på stigmatisering og identitetskriser. Kanskje også skam. Noe som igjen kan lede til at du begynner å skjule deg. Spesielt om utfordringen din er av en psykisk natur. Folk med psykiske lidelser er jo gale, det vet vi jo. Vi vet også hva gale folk er i stand til å finne på, det forteller jo media oss. Så det er sikkert best å holde dem på avstand. Nå vet vi selvfølgelig ganske mye om hva folk som ikke har en diagnose også er i stand til å gjøre, men det betyr ikke at alle friske blir mistenkeliggjort på samme måte av den grunn. Så det er nok litt forskjell på folk. Selv har jeg likevel valgt å være åpen om min livssituasjon, og også mye om grunnene til at den ble slik den er. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. For selv om jeg i dag har begrensinger både fysisk og psykisk, kan jeg tenke, og jeg har fremdeles et språk. Jeg må ikke bruke dette språket, men jeg kan. Og slik er det med det å arbeide ved Galleri VOX også. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg må, men fordi jeg kan. Det betyr at jeg er i stand til noe. Det igjen betyr at jeg har en verdi. Alle vi som arbeider ved Galleri VOX har en verdi. Vi er alle forskjellige, men dét har vi felles. Med hverandre, og med deg.

Om du bor i Bergen og ikke har noe bedre å foreta deg torsdag ettermiddag, så ta deg gjerne en tur på åpningen av utstillingen ”Sirkus” på Galleri VOX. Eller ta deg en tur en annen dag. Ikke fordi du må, men fordi du kan. Livet er fullt av muligheter. En må ikke nødvendigvis fokusere mest på utfordringene en har fått. En kan fokusere minst like mye på mulighetene. 

Det er mye drit en kan gjøre. Mot seg selv eller andre. Vi kan rakke ned på oss selv, eller trygdede, homser, romfolk, polakker, innvandrere og flyktninger med mørk hud, islamister, ektefeller eller naboen. Det er veldig lett å sparke nedover. Og ligger noen helt nede er det lettere enn det meste. Vi trenger ikke å sparke en gang, vi kan bare trampe over dem. Men vi har alle også muligheten til å gjøre noe bra. Vi kan løfte. Uten at det kjennes tungt ut i det hele tatt. Alt trenger ikke å være en uoverstigelig greie. Slik damen bak dette lille innslaget i hverdagen har bevist.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: ALEGRÍA = GLEDE

Til Nissen.

Det er søndag, men det er jo en god nok dag det. Dagene i seg selv forholder seg jo neppe til godt eller vondt i det hele tatt. Den greia er det vi selv som står for, gjennom hva vi fyller dagene våre med.

Selv fikk jeg en melding fra eldste datteren min på begynnelsen av denne søndagen. Den lå og ventet på meg da jeg sto opp. Og det gjorde sitt til at denne dagens innhold begynte sin oppbygging på en god måte for meg. Hun har nettopp flyttet inn i nytt rekkehus sammen med barn og samboer, og da har det vel dukket opp en del greier i forbindelse med flyttingen. Slik som talen til Nissen du kan se over her. Det var den hun sendte i en melding. Selv kjente jeg at jeg ble rørt av å lese den lille talen, det gjorde godt. Men jeg ble på en måte også konfrontert med hva jeg etterlot da moren til mine barn og jeg skilte lag, og jeg flyttet ut. Og også det at jeg tok noe av julen til mine barn med meg. Jeg tror aldri jeg har tenkt over at jeg tok med meg nissen. Selv om barna mine og jeg har feiret jul sammen også etter at familien ble splittet, ble det jo aldri det samme igjen. Klikk på bildet så blir det lettere å lese. Og ja, jeg spurte selvfølgelig om lov til å vise det her før jeg la det ut.

Å få slike små glimt av det ens barn har følt og opplevd kan gjøre både godt og vondt. Det kommer selvfølgelig an på hva de har opplevd, og hva vi selv husker, eller vil huske. Og i den forbindelse er det viktig å ha det klart for seg at det våre barn opplever og bærer med seg, ikke nødvendigvis er det samme som vi selv opplever, eller opplevde. Så om du eller jeg noen gang blir konfrontert av våre barn, og de forteller oss ting om oss selv vi ikke kjenner oss igjen i eller ønsker å vedkjenne oss, så skal vi likevel ta deres opplevelse på alvor. Og vi skal akseptere den som deres virkelighet.

Det er ikke slik at det er vi selv som eier all sannhet. Og det er ikke slik at våre følelser eller syn på ting alltid er det viktigste. Det samme gjelder i forhold til den rollen vi har overfor våre barn. Mens de er små, er de helt avhengige av oss, og vår stemme er viktig i forhold til både grenser og muligheter. Men etter hvert som barna blir eldre forandres de, og derfor også behovene deres. Noe som burde tilsi at vi foreldre også bør søke å utvikle oss, i stedet for å klamre oss til den nærmest allmektige rollen vi hadde mens de var helt små. Hver alder i et barns liv har sine utfordringer og muligheter, og det at vi foreldre ikke henger med, kan i blant gi seg nærmest groteske utslag. Noe en i blant kan se i historier om menn i trettiårene som fremdeles tillates å bo på gutterommene, mens mamma lager mat og vasker klærne deres.

En annen greie en i blant kan se, er foreldre som ikke klarer å akseptere at barna blir voksne. Og derfor bruker fraser som at ”barna mine vil alltid være barna mine”, for å sette en slags standard og en rollesetting, som de samtidig frembringer som en følelsesytring og noe vakkert, men som i blant er en bortforklaring når en har gått litt over streken. Likevel, det er jo sant, vi har gjerne et slikt følelsesbånd til våre barn. Men følelser er ikke det samme som et fritak for ansvar når det kommer til valg og handlinger. Så ved et punkt er det kanskje på tide å kutte navlestrengen og la dem får ta sine egne valg og leve sitt liv slik de selv ønsker og evner det, uten at vi foreldre skal fortsette med å bestemme over dem. Det at de alltid vil være våre barn, sier jo heller ingenting om hvordan vi behandlet dem som barn, eller hvordan barna opplevde det vi ga dem. Det sier heller ikke noe om hvilke veivalg vi hjalp dem til å se, og til å ta. I stedet er det en slags blindgate hvor vi tviholder på en slags rettighet vi har fordi vi satte dem til verden, mens vi samtidig leder blikket deres bakover i stedet for framover.

Når dette er sagt, så mener jeg ikke at vi skal la barna våre bare seile sin egen sjø i det de flytter ut. Men i blant er det kanskje nok at vi er en øy de kan søke mot om de trenger det, og ikke tviholder på en oppdragerrolle og en maktbalanse langt inn i grava.

Det er ikke slik at vi alle er perfekte foreldre. Kanskje er det heller slik at om vi får til 30% av det vi forsøker, så bør vi være fornøyde. Livet sliter i oss og krever av oss på alle bauger og kanter, og ofte kommer vi til kort. Slik er det med deg, og slik er det med meg.  

I mitt og ungene mines liv, så tenkte jeg at alt har sin tid. Småbarntiden, pubertet, ungdom og etter hvert voksenalderen. Jeg hadde forskjellige roller på alle disse trinnene, og måtte forsøke å la verden, livet og virkeligeheten få åpne seg opp mer og mer for barna mine.  Og nå, når jeg har blitt seksti, har jeg begynt å kjenne at tiden hvor ungene mine begynner å fortelle meg noen sannheter i stedet for at jeg forteller dem, har kommet.  Så jeg opplever nå at de for eksempel kan be meg skjerpe meg, få ræva i gir, og ikke bare la livet skure mens jeg bortforklarer alt jeg ikke tar tak i med angsten min. Og dette kjenner jeg er godt, selv om de ikke bruker akkurat de ordene jeg selv valgte nå. Budskapet er uansett der. Jeg opplever det ikke som om de forsøker å ta styring på livet mitt ved å ikke akseptere alt jeg gjemmer meg bak, men at de er omtenksomme og at de bryr seg om meg. Og stort mer enn det trenger en kanskje ikke ønske seg.

Nå når jeg har blitt bestefar, må jeg nok en gang forholde meg til at alt har sin tid. Da mine barn var små, var det tiden for å være der for dem, og forsøke lære dem det jeg ønsket å lære bort, og det dreiet seg mye om verdier og selvrespekt, slik jeg selv tenker om det i dag. Samtidig handlet det også mye om å være tydelig i min papparolle, og å sette noen grenser. Men dagen i dag er ikke en tid hvor jeg skal innta samme rolle overfor barnebarn. Jeg er ikke det nye barnets forelder. Jeg kan formidle verdier når den tid kommer, men ikke nødvendigvis være den som bestemmer hvor grensene skal gå, eller hvilke dører som skal åpnes og når. Derfor skal jeg heller ikke fortelle min datter hvordan hun skal oppdra barnet sitt, mens jeg påberoper meg alle rettigheter ved å hevde at jeg må da få si min mening. For jeg må ikke få si min mening bestandig. Jeg kan si litt, og jeg kan gi råd om jeg blir spurt, men bør ikke mene noe om alt hele tiden. Noe som for meg er en utfordring, siden jeg har mange meninger om så mangt. Så jeg må forsøke å være bevisst på hva jeg gjør, og ikke slenge rundt meg med sannheter uten sperrer i det hele tatt.

Gitt alle mine meninger, så er det selvfølgelig slik at dette lille blogginnlegget ikke er i stand til å romme dem alle, og ikke en gang i forhold til det temaet jeg var innom i dag. Så videre meninger overlates herved til deg. Og jeg er ganske sikker på at du sitter på noen.

Datteren min skrev en gang en tale til Nissen. Det jeg selv har skrevet i dag, er kanskje mer rettet mot nisser på lasset. Og en slik har vi kanskje alle, som en blindpassasjer i det livet vi lever. Kanskje uten av vi er oss bevisst den. Og den nissen kan jo også ha mange navn. Ett av dem er Arvesynden. Et annet er Jegvetbest.

Til slutt i dag legger jeg ut et lite dikt jeg skrev til mine barn da de var små:

SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link (Barnebarnet mitt ble døpt Aria. Det betyr Løvinne): 

Jesus, Satan, kultur og ukultur.

I går begynte jeg på to nye malerier, i en serie bilder som skal bli til en utstilling, hvor alle bildene skal ha en eller annen form for link til kristendom/tro og variabler rundt utøvelse/opplevelse av dette. Og dagens bilde er altså den spede begynnelsen på ett av disse to bildene. Det er 100x120cm stort, og har foreløpig fått arbeidstittelen Hedning. Andre alternativer til tittel har vært Jesus eller Beelzsbub. Beelzebub er et alternativt ord for Satan. Den unge mannen på bildet er en av mine nevøer, bror til han jeg viste bilde av i går, og jeg kjenner av den grunn at det er lettere å kalle bildet hedning enn det er å kalle det Satan, siden min nevø selvfølgelig har en mor, som i tillegg er min søster. Et annet bilde i utstillingen skal handle om det synet enkelte kretser innenfor kristendommen har på homofili. Som for eksempel Norges samemisjon.

Uansett, bildene kommer inn under en fellesbetegnelse som kalles kultur. Kunst er kultur, selv om ikke all kultur er kunst. At Bergens ordfører og havnesjefen sammen med sine ektefeller får et gratis cruice, etter å ha kuppet 17.mai i Bergen sammen med en reder, er også en form for kultur, vil noen si, men da snakker de kanskje om ukultur. Mens ordføreren sier hun ville betale for seg, men ikke fikk lov på grunn av regler for kjøp av cruise innenlands, eller noe slikt. Men det var jo ingen regler som hindret henne i å takke nei til smøret, så den unnskyldningen blir vel egentlig rimelig tynn på skiva hun vil ha oss til å svelge.

Andre som ikke helt har klart dette med å sette grenser for seg selv, er en del medlemmer av FIFA. Som du sikkert har fått med deg, i det miste om du har en liten interesse for fotball. Min egen interesse for denne delen av vårt utvidede kulturbegrep, er så liten at den er knapt merkbar. Men jeg har likevel fått med meg litt av hva som forgår i maktens korridorer. 

Ikke all kultur setter grenser for seg selv på grunn av en fornemmelse av rett og galt, eller folks følelser. Det gjelder derfor for kunst også. Og kunstens oppgave er vel kanskje mer å utfordre grenser, enn å sette grenser for seg selv. Noe som noen vil påstå den heller ikke gjør, om de for eksempel går og ser på skulpturene av selvsugende mennesker, som en kunstfestival på Voss viser fram. På den annen side handler andre innslag på kulturfronten nettopp mye om hva folk føler, slik forestillingen Det var engang et menneske, som vises på  Den Nationale Scene i Bergen og blir spilt av helt vanlige mennesker, også antagelig gjør:

Hva har dere gjort i dag?

Jeg har booket hotell på en gresk øy.

Jeg har komponert.

Jeg har stuet spinat og brokkoli.

Jeg har fått elektrosjokk.

Det politiet i Bergen holder på med om dagen, faller nok ikke inn under begrepet kultur. Om det er en ukultur som ligger bak valg de tar, får noen andre uttale seg om, men at ting ikke virker som om alt er helt på stell, kan jeg også uttale meg om. Det har vært mye dårlig jobb fra denne kanten den siste tiden, om en tar utgangspunkt i det media skriver. Snuten driter så jævlig på draget at møkkaskodda ligger bruntjukk, ville vi sagt der jeg kommer fra. De gir faen, ville kanskje de som ikke får hjelp av dem sagt. Hva Varg Vikernes/Greven ville sagt, hadde vel også berørt noe om Faen, gjerne ispedd noe om død og Helvete. Mens Sissel hadde antagelig sagt gosh a meg, om hun fikk siste ordet.  Men siste ordet i føljetongen Bergen Politi er nok neppe sagt enda, så hun får nøye seg med å synge Vestland, Vestland.

Til sist vil jeg ta med en liten historie om en kvinne som påberoper seg å ha misbrukt sin mann. Og det hun sier burde vi tenke over både noen og enhver, uansett kjønn, legning, tro eller levd liv. For i blant blir det slik at vi tar eiendomsrett på rett og galt, og drar på korstog mot dem vi elsker høyest i en maktkamp som egentlig er helt unødvendig. Slik korstog gjerne er. Korstog handler mer om skylapper enn kampen for den endelige sannhet. Og med en bomba, avslutter jeg dagens blogg og tar med meg apostlenes hester ut i Guds frie, for å utfordre litt lunger og leggmuskler.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Imagine

Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness.

I dag startet dagen litt over sju. Utenfor begynte et arbeidslag med å klargjøre for maling av lavblokka jeg bor i. Stillas skal opp og huset skal spyles og ingenting av dette foregår selvfølgelig lydløst. Så da ble det dårlig med søvn på meg. Og jeg regner med at det blir flere tidlige morgener på meg framover en stund. Etter hvert må jeg også forholde meg til malere som titter inn av vinduene mine, og det er en litt uvant opplevelse å forholde seg til, siden jeg bor i andre etasje. Jeg tror jeg vil få en følelse av å bli litt vel mye sett, noe som igjen vil få meg til å føle meg litt ufri. Jeg kan selvfølgelig trekke for gardinene, men da får jeg jo følelsen av å være innesperret. Så vi får nå se. Jeg får håpe det ikke tar for mange ukene med denne malingen. Trøsten er selvfølgelig at huset blir fint av litt vedlikehold. I utgangspunktet er fargen her gul, men kanskje blir den en annen nå. Er jo litt spennende bare det. Sebrastripete hadde vært litt gøy. Er jo lov å håpe.

Som den jevne leser kanskje har fått med seg, har jeg begynt å gå turer, i et lite forsøk på å bremse hastigheten på forfallet en smule. Og det har jeg holdt på med hver dag i en måneds tid nå. Noe som har medført at jeg opplever å ha fått mer energi. I tillegg føles rompa fastere og ryggen rettere. Og sånt skal en ikke kimse av.

Å gå disse turene koster selvfølgelig litt, men det er kjekt at det begynner å gi en smule gevinst også. Angsten min er for eksempel ikke like merkbar når jeg går lenger. Noe som sikkert skyldes at jeg går samme stedet hver gang. Nå er det også slik at jeg har kun en tredjedel lungekapasitet igjen på grunn av mange år med røyk og leirestøv og ting som for eksempel kvarts, og dette er en tilstand som ikke er reversibel. Ett navn på denne tilstanden er Potters Rot. Men jeg kan trene opp restkapasiteten til å fungere litt bedre. Det er målet. Og jeg merker allerede at lungene verker mindre under seansen nå, pluss at jeg ikke puster fullt så tungt når jeg går lenger, som jeg gjorde i begynnelsen. Det er selvfølgelig marginale forskjeller, men hallo: Lite, men godt, sa gutten, han patta katta.

Bildet jeg har på toppen av bloggen i dag, er ikke ferdig enda, men skal hete ”Stigmata”. Ut av såret i hånden tenker jeg å male blod som renner, men det skal være i regnbuens farger. Og hvem er det som bruker regnbuefargene som symbol? Jo det er homsene. Så får vi se da, hvordan det blir seende ut etter hvert. Det er ment å bli del av en utstilling hvor jeg tar elementer fra kristendommen og putter dem inn i det livet vi lever i dag. Symbolikk kan jo brukes til så mangt. Og det brukes. Det skal ikke stå på det. Symboler har blitt brukt til krig med korset på korsfarerens bryst, og av abortmotstandere som for eksempel Børre Knutsen. Og i dag er det jo litt vanskelig for homofile kristne å få de samme rettigheter og den samme respekt som heterofile, så da tenkte jeg at jeg kanskje kunne si noe som den som betrakter bildet kunne tenke noe på egenhånd om, når jeg brukte dette med stigmata i en slik sammenheng.

Bildet av den unge mannen på bilde nummer to, er så godt som ferdig nå. Det har fått tittelen Ezekiel 25:17, som viser til et bibelsitat som blant annet ble brukt i filmen Pulp Fiction.

 "The path of the righteous man is beset on all sides by the iniquities of the selfish and the tyranny of evil men. Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness, for he is truly his brother's keeper and the finder of lost children.
And I will strike down upon thee with great vengeance and furious anger those who attempt to poison and destroy my brothers. And you will know my name is the Lord when I lay my vengeance upon thee."

Planen min nå er å begynne å male et bilde av en annen ung mann, og det skal hete ”Bønn”. Bønn er jo noe mange kan ty til i blant, spesielt om livet blir veldig vanskelig, noe det jo blir i blant. Av forskjellige årsaker. Vi skal alle før eller siden kjenne på smerte, sorg, savn, meningsløshet og ikke minst hjelpeløshet. En kan jo også be om så mangt, og på så mange måter, og hvor som helst. En kan gjøre det i stillhet bak mørke gardiner, i et gudshus, eller en kan rope fra en fjelltopp. Mitt neste bilde skal ha en link til den form for tradisjon som selvpisking/selvskading/selvkorsfestelse er enkelte steder i verden, ofte i forbindelse med påske. På engelsk kalles utøverne av denne formen for tilbedelse/deling av Jesu lidelse, for Flaggelants.

Begge de to unge mennene jeg maler er nevøer av meg. Og jeg bør vel for min søsters sjelefred nevne at de har ingenting med bildenes innhold å gjøre. De er kun modeller.

Hvilke andre motiv jeg skal ha i denne serien med bilder knyttet til kristendom/symbolikk, vet jeg ikke enda. Men jeg finner nok på noe. Hvis ikke får jeg male noe helt annet. Et tre. Eller en bil. Eller kanskje hus, som folka utenfor vinduet mitt skal gjøre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take Me To Church

  

Vil du stå oppreist, må du samtidig våge å falle.

I dag måtte jeg dra på smilebåndet da jeg leste litt nyheter på nett. Erling Gjelsvik er er ute med skarp tunge, og  kritiserer fiffens kupp av 17.mai i Bergen. Så får jo de som syntes at sirkus er sirkus og at sirkus er moro uansett, heller irritere seg litt over at alle ikke ser like lett på ting.

Ellers kan en lese om et rungende ja for homofile ekteskap i Irland, og det må jo være bra. Selv om noen homofober kanskje finner støtte for sine følelser i gamle bøker, og sikkert vil skrike litt opp om hva som er naturlig eller unaturlig. Selv om naturen i seg selv ikke forholder seg til naturlig/unaturlig. Den er bare er. I alt sitt mangfold. Om ikke vi kommer og dreper den.

Det som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag, var likevel historien om en mann som kastet asken etter sin kone i dass på et kjøpesenter. Noe som skyldtes sterke følelser. For slik er det jo, ekteskap kan by på litt følelser. Enten de er heterofile eller homofile. Og enten de er gode eller dårlige. I denne historien om asken og dassen hellet visst følelsene ganske tydelig mot det vonde.

Dritten med dårlige følelser mellom ektefeller/samboere er at de ofte får en konsekvens som strekker seg over til barna. Og det stopper ikke nødvendigvis om de voksne velger å gå fra hverandre. Barna står i mellom dem likevel.

Løsningen blir ofte skissert å burde være en form for våpenhvile mellom foreldrene.  De får beskjed om å ta seg sammen, og tenke på barna, slik at de for eksempel skal kunne feire bursdager og høytider i sammen. Det vil i klartekst si at de skal underkue de følelsene de sitter på, og oppføre seg pent i dannet selskap. Form er viktigere enn innhold, er en sannhet som gjelder for mange. Men så er det det da, sannheter er ikke alltid så entydige som en skulle tro. For hva med kvinnen som ble mishandlet av sin mann gjennom år, og gjerne mens barna så det. Er moren en god rollemodell om hun stiller i festlig lag sammen med overgriperen av hensyn til barna, eller viser hun barna sine at det er greit at hun ble banket opp, og greit at en spiller en rolle som ikke er i samsvar med det en føler? Livet går jo videre, og vi må alle være venner.

Og hva om det var snakk om overgrep rettet mot barna? Er det da riktig å ”ta seg sammen og være voksen”?  

Om det som hovedsannhet er riktig å plassere barn sammen med foreldre hvor de later som om overgrep ikke skal gi konsekvenser, hvilken form for overgrep kvalifiserer i så fall til å si nei er et nei, nok er nok, dette stiller jeg ikke opp på? Er det nok at vi kjenner på grensen selv og respekterer den, eller skal noen andre bestemme det oss? Går grensen i så fall ved seksuelt missbruk? Vold? Neglisjering. Utnytting? Hva med alkoholisten som over år veltet seg i sitt eget spy og brølte til barna i fylla, truet og skapte utrygghet og angst? Er det han du skal dele en likør med i familieselskapet omkranset av barna og din prektige evne til å være tilgivende? Eller er det noe annet vi framstår som i et slikt scenario?  Hva med moren som manipulerte, truet, serverte løgner og ikke unte barna noe, knapt nok mat eller klær? Er det henne du skal sitte sammen med og skåle eller nippe til kaffen av hensyn til barna? Hva med psykopaten og narsissisten, som aldri så annet enn sine egne behov, og trampet alle i sin nærhet ned for å få det hen ville eller følte seg berettiget  til å ta. Er det hen en skal sitte og smile til over et bord som om ingenting har skjedd? Enten det var en selv eller barna som over år hadde fått unngjelde for en manglende empati hos et voksent menneske som samtidig satt på en makt og mulighet til å velge annerledes? Finnes det i det hele tatt en grense for hvor "voksne" vi skal være?

Oppløste familier sitter gjerne på mye vondt som ikke blir borte. Og jeg tenker at barn kjenner på det uansett om foreldrene sitter og smiler til hverandre i en bursdag og spiller et skuespill.  I hvert fall om de vet litt om hva konflikten består i. Og konflikter kan være bunnet i så mangt. Det må ikke nødvendigvis være mannen som er overgriperen, eller han som har mishandlet noen. Noe den japanske mannen på dass sikkert kan underskrive på.  Menn som blir utsatt for ting over år, blir gjerne sinte. Og sinne er i blant en så tydelig ting at det kan framstå som om det er det som er problemet. Det blir litt som når barn kommer hjem for sent, og foreldrene møter dem med trusler om straff. Ikke fordi de nødvendigvis er kun sinte, kanskje var de mest redde, og følte seg hjelpeløse. Det vil si at de underliggende følelsene blir dekket over av noen som er lettere å forholde seg til. På samme måte blir kanskje grunnleggende problemer mellom voksne partnere også gjemt bort bak noe annet. Den mest klassiske er kanskje tannkremtuben som blir klemt på feil. En bagatell kanskje, men det underliggende kan minne om et isfjell. Der de virkelige størrelsene ofte blir skjult under et teppe av dannelse, maktkamp, anklager eller raseri.

Det er lett å se på sannheter som noe uangriperlig. Det som er sant, er sant. En stein er en stein, osv. Men jeg tenker at alle sannheter er som et dyr med hale. Og denne halen kan lede til mye rart om en griper tak i den, og får sett litt nærmere på de sannhetskroppene vi er omgitt av på alle bauger og kanter. Det er kanskje ikke slik at det er sant at det bare er til det beste at Bergens befolkning får litt sirkus på den 17. Det er kanskje ikke slik at homofile ikke har samme rett til å elske den de elsker, og ikke har samme rettigheter som mennesker som heterofile par har. Og det er kanskje ikke nødvendigvis sant at barn alltid har godt av at foreldrene eller foresatte spiller en rolle som ikke er tuftet på det virkelige liv, historie, verdier og tydelighet.

Da var dagens blogg kommet til sin ende. Den besto kanskje ikke av uangripelige sannheter, men kanskje av noen spørsmål det går an å tenke over. For det går an å tenke over  det vi bygger våre sannheter på, vi trenger ikke bare å bruke energien vår på å forsvare dem. 

Nå skal jeg straks feie over til Beate og ungene hennes i min nyreparerte, lille bil, og løpe i gang noen kjøttkaker. For jo, jeg tenkte å dra i gang en liten middag for oss i dag. Det er jo pinse, og koselig å være sammen når en selv velger det. Og jeg lager tross alt det som nok er verdens beste kjøttkaker. Jepp, for i all beskjedenhet, noen sannheter står støtt som fjell – kanskje.

Maleriet på toppen av dagens blogginnlegg, finnes ikke i virkeligheten lenger. Det er malt over. Men temaet i det var det lille rommet som oppstår mellom en overgriper og offeret. Det blir som en liten boble som kun de to kan dele. Om du ikke ser det med første øyekast, så titt etter på nytt, så vil du se en enorm tommel som presser hodet til personen i bildet ned. Og dette møtet er lukket inne i en boble. Bildet hadde tittelen "Macro".

Over overgrepsbildet har jeg malt et nytt. Og det kan du se under her. Dette nye bildet var en gave til Beate, kjæresten min. Det ble malt med utgangspunkt i noe vi hadde sammen, interessen for akvariefisk. I dette tilfelle Krobia Xingu red cheek.

Jeg liker tanken på at min historie ligger skult under noe nytt, noe som er bare Beate og mitt sitt. Og at det nye ble gitt som en gave. For det betyr ikke samtidig at jeg forsøker å late som ingenting i forhold til hva jeg har opplevd, for å opprettholde en fasade. Fiskene ble ikke malt for å skjule over virkeligheten, men for også å gi plass for noe annet. Min historie blir likevel delt med Beate. Enten det handler om meg som barn, eller voksen. Hun later ikke som om den ikke finnes. På samme måte forholder jeg meg til hennes historie og hennes liv. Det som var, det som er, og det vi skal møte sammen.  

Skal du stå oppreist, må du samtidig våge å falle. Vil du bli sett, må du samtidig våge å stå for den du er og det du mener. 

Ha en fin pinse.

Bjørn

Dagens link: Falle fritt.