Dedikasjon og unnvikelser.

Noen hobbyer krever mer enn andre. Selv driver jeg med akvarier. Og i blant blir fiskene syke. Da må det gjerne medisiner til. Men noen ganger går det ikke å gjøre dem friske igjen, uansett hva jeg gjør. Så da dør de. Av seg selv, eller fordi jeg avliver dem. For om jeg ikke tar dem ut og avliver dem er sjansen stor for at de smitter de andre fiskene i akvariet, fordi de døde fiskene blir spist på av de andre. Problemet er at jeg hater å ta livet av fiskene mine. Det skjærer meg i hjertet. Og jeg utfører en handling som får alt i meg til å stritte. For det er noe helt annet å avlive en akvariefisk en har stelt med enn å ta livet av en makrell på fisketur. Det er som to forskjellige verdener.

Å være dedikert i forhold til noe gir mye glede. Langt mer enn om en er lunken til alt mulig. Om en er lunken til sin egen tilværelse, er en det gjerne til andres mennesker også. Og det de gleder seg over.  Og ting som hjelpsomhet, empati og lidenskap vil kanskje komme litt i bakleksa, mens kritikk, latterliggjøring og nedvurdering vil få gode vekstvilkår.  

Det er mange hobbyer en kan ha. Folk bygger modellbåter av fyrstikker, de samler frimerker eller stein, maler porselen og danser folkedans. Noen hobbyer krever mye, andre mindre. Å samle på servietter går kanskje i retning av å være av en mer rolig karakter, og i tillegg en noe mindre risikofylt hobby enn basehopping.  Men selv om jeg forestiller meg at ting som å miste en maske når du strikker byr på mindre smerte enn avliving av kjæledyr, skifter jeg nok ikke hobby med det første. Akvariene er kommet for å bli.

Fiskene jeg må ta livet av i dag er en Perlmutt og en Elektra. Begge er hanner, Fra Malawisjøen i Afrika. Og det skjærer meg som sagt i hjertet. Derfor sitter jeg her og skriver i stedet for å skride til verket. For å utsette det litt. Jeg er god på å utsette ting.

Det er mange flere enn meg som er gode på å utsette ting. Det er nesten ikke grenser for hva folk utsetter. Et legebesøk, et samlivsbrudd, oppvasken, betale regninger, ta opp ting som plager en med den som står for plagingen, ta et oppgjør med fortiden, vaske bilen osv osv.

Det å stadig utsette ting er lett å bortforklare for seg selv. Men om bortforklaringene er med på å skape problemer i hverdagen, bør en kanskje sette seg ned å titte litt på hva en holder på med. For det å utsette ting, kan kanskje også kalles unnvikenhet. Og da er vi inne på personlighet. Og forstyrrelser av den. Det vil si at en tenderer mot en personlighetsforstyrrelse. I dette tilfellet en unnvikende en. Vi tenderer alle mot en personlighetsforstyrrelse. Også du. Det betyr likevel ikke at du har den. Bare at du tenderer mot den.

Å vite akkurat hva som får en til å utsette ting er ikke alltid så lett. Men det betyr likevel ikke at det er umulig å finne ut av det. Det handler mye om å kjenne etter. Forsøke å se mønstre og å nøste opp tråder.  For mitt eget vedkommende handler unnvikelsene mine ofte om angst. Men hvor angsten kommer fra er ikke alltid så lett å vite. Hva som er unnvikenhet og hva som er angst er heller ikke så lett å vite bestandig. Likevel vet jeg noe om det. Og slik er det for deg også. Du vet noe om hvorfor du unnviker ting. Men om du alltid vil ta til deg denne kunnskapen er et helt annet tema. Noen ganger er det mye lettere å bortforklare ting enn å ta tak i dem.

At jeg nå avslutter denne dagens blogg handler ikke om unnvikenhet. Det handler om fokus. Og prioritering. For vi skal ha storfamiliemiddag hos kjæresten i dag, og det er jeg som skal lage den. Så jeg må hive meg rundt. Det er alltid jeg som lager middag når vi er sammen. Slik har det vært i syv og et halvt år. Mens Beate gjør noe annet. For det mangler ikke på ting å gjøre. Og vi trenger jo egentlig ikke alle å gjøre det samme. Eller kreve av andre at de må gjøre ting akkurat som vi gjør. Eller føle som vi gjør. Eller prioritere som vi gjør. Eller å være akkurat som vi er. Noen ganger er det helt fint at folk er akkurat som de er, synes jeg, og ikke en kloning av meg selv. For med kloninger rundt på alle kanter hadde jeg jo ganske sikkert møtt meg selv i døra langt oftere enn jeg gjør nå. Og det er jo ikke alltid så moro.

Ps.

For alle de millioner av lesere der ute som nå lurer, så kalles fiskene på maleriet som følger dagens blogg for Krobia sp. "Red Cheek", og kommer fra elven Xingu i Søramerika. En elv som nå holder på å demmes opp, med de konsekvenser det får for urbefolkning og dyreliv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: People of Xingu

Tralala og hopp og sprett.

Dette er første blogginnlegget mitt siden formiddagen på julaften. Etter det innlegget, som jeg kalte Julekveld, dro jeg til kjæresten min for å feire julen, og kom hjem til min egen leilighet i går kveld.

I disse dagene med julefeiring har det gått mye i ett. Noe som skulle tilsi at jeg nå har mye å skrive om. Og det har jeg, om jeg så noe poeng i å ramse opp alle detaljer; Nisser og juletrepynt. Alle middagene, med dessert. Alle gavene. All sjokoladen, marsipanen osv. Jeg kunne legge det ut i billedform, med sløyfer og glitter på en seng av bomull og skildre duften av pepperkaker. Mens jeg lot verden få ta del i all min fortreffelighet og velregisserte julefeiring.  Men akkurat nå føles ikke det fristende. Sant og si føler jeg meg heller litt tom. Så da vil jeg heller skrive om denne tomheten, i stedet for å late som om den ikke er der.

Kanskje skyldes tomhetsfølelsen at det ble litt stille rundt meg da jeg kom hjem, og at jeg vil bruke litt tid på å tilvenne meg mitt vante tempo og mønster igjen. Eller kanskje det skyldes at alle opplevelsene fremdeles er veldig nære, og derfor også de følelser jeg har kjent på i dagene som har gått. For jeg har ikke bare opplevd ting, jeg har også kjent på ting. Både de følelsene som er så lette og fine at de kan gi assosiasjoner i retning engledun, men også de litt tyngre. De som legger seg i magen. Og minner litt om stein. For slik er det jo når en omgås flere mennesker enn seg selv, en blir tvunget til å kjenne på ting. Så får en velge hva en gjør med det en kjenner. En kan skyve det unna, og danse lett på tå på stram line, og glemme muligheten for å falle ned, mens en later som om ingenting vanskelig finnes: Tralala og hopp og sprett og en piruett i hjerteskjærende markedsføring.  Eller en kan sette seg ned i sin private krok og la alt som skjer og noen gang har skjedd presse en ned i seg selv og et stort mørke. Mens en bygger en mur rundt seg. Slik at alle tanker en tenker og kaster ut kan rikosjettere fra innsiden av denne tause muren, og bli som bekreftelser i det de treffer oss som fragmenter av levd liv og river oss opp igjen, og igjen. Et tredje alternativ er at en kan snakke om tingene. Men det også krever sitt. For det finnes ikke en eneste liten flis vi gjør eller blir utsatt for som ikke samtidig bærer med seg en konsekvens. Og slik er det også med alt vi unnviker.

Før jeg satte meg til å skrive i dag, tenkte jeg å oppdatere meg litt på hva andre bloggere jeg leser jevnlig har skrevet. Men etter å ha lest ett innlegg, og begynt på nr to, stoppet jeg. Og slik tror jeg at jeg må fortsette å gjøre ting framover. For ikke å bli overveldet. Først skrive selv, og så lese andre.

Den første bloggen jeg leste i dag var bloggen til gamle ugle, og den var ikke lett.  For det første skriver hun i diktform, noe som gjør at det må en annen tilnærming til enn ved andre former for blogger. Fordi form er et vektig element i dikt, må en bruke litt energi på å nå innholdet. Alt er ikke åpenbart og ferdigtygd eller med forklaring lik flatpakkene fra Ikea..  Å tolke dikt er ikke alltid så lett. I det minste opplever jeg det slik. En dagbok er for eksempel lettere å forstå: "Livet suger" eller "jeg er så kjempe, kjempe, kjempelykkelig". 

Blogg nummer to jeg gikk i kast med, var bloggen til fjellcoachen.  Og det var ved den jeg stoppet opp, og ikke leste ferdig. For jeg oppdaget fort at også her var det mye som satte i gang følelser. Og tanker. Og akkurat nå ville jeg ikke ha de tankene med meg inn i min egen blogg. Jeg ville heller ha følelsen min av tomhet.  Slik at jeg kunne gå inn i den ved hjelp av ordene mine, og se litt nærmere på det som tomheten egentlig er. Ikke velvillig gripe andres tanker og problemstillinger slik at de kan hjelpe meg til å unnvike meg selv og mitt. For slikt er lett å gjøre, og vi gjør det hele tiden. Gjerne uten å tenke over det. I blant kan en bitte liten bevegelse bringe oss bort fra noe som er vanskelig; et skifte av stilling i stolen, en nakkemuskel som spenner seg, et blikk til siden, gripe et tema noen andre har valgt for oss, lytte til noen andres følelser i stedet for å fortelle om våre egne. 

Da jeg selv var på mitt mest ensomme for en del år tilbake, oppdaget jeg at jeg reagerte når jeg så lykke på tv. Den lykken som inkluderer en annen, og kjærtegn eller kyss. Jeg oppdaget at jeg skiftet stilling i stolen når noen viste hverandre kjærlighet på tv, eller at jeg gikk og hentet meg litt kaffe når disse scenene dukket opp. Men det tok litt tid før jeg skjønte hva jeg holdt på med; hvordan jeg forsøkte å dempe en følelse ved å avlede meg selv.

I blant kan det være en fordel å avlede seg selv litt. Slik at ting ikke vokser en over hodet der og da. Men det er også en fordel om en klarer å hente det en skygget unna fram igjen, når følelser har dempet seg litt. Kanskje ta det fram i små porsjoner. For å se litt nærmere på det, og også føle litt nærmere på det, i stedet for å lagre alt i kroppen bak låste dører. For som det er sagt av klokere mennesker enn meg: Kroppen husker. Og den hukommelsen kan gi seg leie utslag, både fysisk og mentalt. Som bøyd rygg, flakkende blikk eller påklistrede smil. En evig jakt eller flukt. En evig gnagende smerte og utilfredshet. Sorg. Og lengsel.

Dagens blogg går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg kjenner på en opplevelse av at det har brakt meg noe videre å ha skrevet den. Men likevel har det brakt meg videre. Dette er noe jeg vet. Det er en av mine sannheter. En hver handling bringer en videre, om ikke handlingen er å klamre seg fast eller gå baklengs. Hva dagens blogg har brakt meg nærmere vet jeg derimot ikke.  Kun hva den bringer meg bort fra kan jeg med sikkerhet vite; usynlighet, taushet, ensomhet, håpløshet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Intet er nytt under solen.

Julekveld.

Kort blogg i dag.

I går pyntet vi treet, i dag blir det pinnekjøtt og hele pakka. Eller det blir vel ganske mange pakker. Spesielt på den yngre garde. Før det må jeg finne fram dressen og hvitskjorta, og når Sølvguttene dukker opp på skjermen kommer nok julestemningen sigende på.

I min familie har vi innført en skikk med å skåle under julemiddagen for de som ikke er med oss lenger. Ingen stor greie, men bare en rask skål. Så om noen trenger en ny skikk, så er denne ikke så verst. Vi har alle mistet noen, og det kan være godt å huske på dem et bitte lite øyeblikk, uten at en lar øyeblikket vokse seg utover sine egne bredder. For savnet er der jo gjerne likevel på en kveld som i dag. Og ikke alt trengs å gjemmes bort, selv om det medfører en følelse eller to å ta det fram. Alt trenger heller ikke å være hysterisk morsomt hele tiden i julen. Det er lov å bruke et øyeblikk eller to til å ta ting inn over seg. Min yngste datter sa her en dag, at en av de beste opplevelsen hun har fra julekvelder, er når vi feirer den hos min søster - Tante I.B. - og mat og pakker er unnagjort. Når belter er løsnet litt på, skuldrer senket, og vi alle sitter ned og prater om løst og fast.

En annen greie vi har på julekvelden, er at det ikke blir så mange flere skåler enn den nevnte. I det minste ikke med alkohol i glasset. For alkohol kan en hente fram hele året, om en vil. Bacchus venter villig en dag eller to i jula. Så det holder langt med en spinkel akevitt eller kanskje en juleøl til maten på en kveld som denne, om en føler det finnes en tradisjon å verne om på det området. Hvis en har barn rundt seg, og likevel føler at det å drikke på julaften er en rett en kan hevde med bravur, bør en kanskje gå i tenkeboksen og se litt nærmere på prioriteringene sine. 

Til slutt vil jeg gjerne ta med en anbefaling. Jeg har vært så heldig å få møte en ung bergensblogger ved et par seminarer. Hun har en blogg som kalles skraatak85, og som handler litt om forskjellige ting. Den er delt opp i kategorier, og mye av det hun skriver om er kultur. Men spesielt en av kategoriene hennes har jeg lagt min elsk på. Hun kaller den ”Jeg en gråblogger.” Og den er det ikke så dumt å holde et lite øye på i året som kommer. Du finner henne her.

Da gjenstår det kun å ønske deg og dine en god jul.

God jul.:)

Dagens link: Deilig er jorden.

I julen hender det Beate må lytte litt mer enn vanlig.

A one, a two, a one two three four, og så var vi i gang. Det er lillejulaften, men alt er i hus, så jeg kan tillate meg å skrive blogg og drikke kaffe og ta livet med ro. Pakker er pakket og de sju sortene er jeg ferdig med å ikke bake. Nå står kun trepyntingen igjen, og alle nissene som skal spres rundt i huset med gavmild hånd venter med lengsel, mens Jesusbarnet og krybben og et esel og de tre vise sitrer i spenning etter å ha vært stuet bort et helt år, sammen med jomfrua og nestenfar Josef i en plastkasse fra Ikea.  Pyntingen skal foregå hos kjæresten, med alkoholfri gløgg og tilbehør. Selv fester jeg lysene på treet, mens ungene tar seg av selve pyntingen.  Pyntingen får jeg ikke lenger lov til å delta i, for jeg skal alltid være så fucking estetisk at ungene får mark. Så jeg er ekskludert. Mens i min egen lille leilighet har jeg full kontroll, og et bitte lite grønt plastic fantastic har flyttet inn, ferdig pyntet fra fabrikk. Og det har stort sett kun selskap av en enslig nisse og en sjuarmet i vinduet. Så der har du den estetikken.

I går snakket Beate og jeg litt om tiden vi har vært sammen. For jo da, kjæresten min har et navn, selv om hun ofte blir omtalt kun som kjæresten. Kjæresten min har til og med en tante, det vil si at det finnes mer enn én Tanta til Beate. Noen har sagt at Lillebjørns Tanta til Beate kanskje er transe, men det er ikke min Beates tante. Her snakker vi om en dame som ikke gir mye usikkerhet på verken det ene eller det andre. Men dette endte opp med å bli en digresjon.

I går snakket Beate og jeg om tiden vi har vært sammen, og hvor fort den har gått. Til sommeren er det åtte år siden vi ble et par. Og vi hadde kjent hverandre et par år før paringen ble en realitet. Akkurat datoen er ingen av oss sikker på, men det var på forsommeren. Slutten av mai eller begynnelsen av juni. Det at vi begge har glemt datoen er en grei ordning, siden det er opplest og vedtatt at vi ikke trenger å markere det, med påfølgende skuffelse hos minst en av partene fordi det ikke ble husket.

Det at vi har så mange år å se tilbake på, synes jeg er fint. Det er også fint og se at vi har fått det til å fungere, på tross av løsningen med ikke å bo sammen. Men det aller, aller beste å se, er at vi har beveget oss sammen. Vi har utviklet oss, uten å vokse fra hverandre. ”Om en legger sårflatene mot hverandre gror en lett sammen”, skrev jeg i et annet blogginnlegg. Den erfaringen sier meg at det ikke alltid er nødvendig å velge slik alle andre velger.  Den sier meg at ikke alt trenger å bli puttet inn i små bokser, som er helt like alle andres bokser, og bli eltet og knadd og formet og bundet sammen av tvilsomme limsorter der, slik at alt til slutt blir ei smørje i terningform, med skarpe kanter en kan bruke til å pirke borti hverandre med, og gremmes over at limet mye består av sedvane, sporadiske samleier, redsel for å bli alene, hensyn til unger eller økonomiske bekymringer.

Nå er det ikke slik at en må bo fra hverandre for å kunne verne om eller utvikle et forhold, men for oss har det altså fungert. Noe alternativet ikke gjorde. Vi har begge vært i forhold tidligere. Hva framtiden vil medbringe, er derimot mer usikkert. For framtiden vet ingen noe om. Selv om enkelte tror sterkt. Noe den manglede Dommedag talte sitt tydelige språk om. Likevel virker det som om Beate og jeg kommer til å holde sammen framover også. Og det synes jeg er ganske fint å tenke på. Fine tanker er de beste tankene å tenke på, vil jeg påstå, men dessverre kan en ikke alltid velge. Selv om mange prøver. Og utvikler en fantastisk evne til å fortrenge det meste av ubehag fra bevisstheten. Noe spente nakkemuskler kunne fortalt mye om, hvis de hadde blitt utdelt språk. Selv er jeg så heldig at jeg har lært meg til å prate om en del ting som ikke alltid er lett å forholde seg til, i stedet for å feie alt under tepper. Også er jeg heldig som har funnet Beate, som er villig til å lytte. Og i julen hender det at hun må lytte litt ekstra.

Det er alltid slik for meg at når julen kommer, så kommer også tankene som fører meg tilbake i tid. Gjerne helt tilbake til barndommen. I tillegg har flere i familien valgt akkurat juletiden til å forlate denne jammerdal, så det er litt å forholde seg til. Min mor ble blant annet gravlagt en lillejulaften, og siden det er lillejulaften også i dag, får det meg til å kjenne på mye her og nå. Selv om begravelsen var helt tilbake i -91.

Jeg tror ikke det blir noe bloggskriving på meg i dagene som kommer. I stedet blir det mye familie, fellesmiddager og samvær. Jeg tror heller ikke jeg skal skrive så mye mer i dag. Men som sagt er dette en tid for ettertanke, så jeg skal legge ut en historie jeg skrev en annen gang jeg tenkte tilbake, på ting som har vært, på ting som har formet meg. Historien er fra min egen barndom. Jeg legger denne historien ut som et eget blogginnlegg, du finner det under dette. Historien heter Ingenmannslandet, og maleriet som illustrerer historien heter det samme, men med undertittel ”Hvordan kastrere et guttebarn”. Og med det ønsker jeg hver og en som måtte titte innom en riktig god jul, med alt det de måtte ha å bære med seg av minner og erfaringer. Snart er det et nytt år. Med masse nye muligheter, utfordringer og gleder. Ingen av oss er låst i det vi var, eller det vi er.  Vilje er en realitet, det samme er styrke og håp. Bevegelse er alltid mulig. For meg, for Beate, og for deg.

Ha en fin tid.

Bjørn

Dagens link: Oh Holy Night

Ingenmannslandet

"Kle av deg!" sa hun. Hun het Lise, han het Geir. De var på oversiden av toglinja, skjult fra omverdenen inne blant buskene på baksiden av vollen. Der hadde de sitt hemmelige sted. En liten åpen plass mellom buskene i overgangen mellom skog og jordvoll. Jordvollen var kjempegammel. Så gammel at skogen hadde tatt den tilbake med sine farger og vekster. Den var blitt en del av naturen, og gikk under navnet Hauen.

Det var tyskerne som hadde bygd Hauen, og toglinja, for mange, mange år siden. Nå gikk det sjelden tog der. Så sjelden at en nesten glemte det kunne komme noe på linja mellom hver gang det skjedde. Etter en stund trodde en alltid det var siste gangen det hadde kommet - at det aldri skulle synge i skinnene igjen - at en hadde stått for siste gang og sett på togføreren og misunt han den eventyrverden han levde i.

Han tok av seg buksene og så hun var helt naken. «Skal vi ta av oss alt?» sa han. Hun la den lyse, gule kjolen med små blomster over vegetasjonen som et teppe uten å svare. Det var som om de fikk en liten blomsterseng der inne i sitt lille rede. Og rundt senga sto grantrærne høye og beskyttende som en vegg mot voksenverden og så på dem med smil i det grønne.

Når toget kom visste alle ungene det allerede før det var der. Ryktet løp mye raskere enn den gamle jernhesten som så vidt sneglet seg fram. Så de fikk tid til å plassere sine oppsparte rødfis på skinnene før lokomotivføreren fikk se dem - patronene alle ungene pleide å samle opp når soldatene hadde hatt øvelse i skogen. De lå spredt utover skogbunnen, noen ganger i dynger, og noen av dem var ubrukte.

De visste det var farlig. At den lille, blanke perlen i bakenden av patronen kunne komme flygende som et prosjektil når lokomotivet klemte rødfisen flat. Så de gjemte seg bak vollen og ventet på smellet. Lå klar til å springe, for ble de oppdaget kunne det vanke juling. Ikke for alle, men noen fikk til gjengjeld gjerne dobbelt opp, når fedrene kom voldsomme og fulle av rare lukter i grå uniformer fra jobben ved flystasjonen. Disse luktene som var både skremmende og trygge og som kunne skape et slikt voldsomt savn i en.

Veldige var fedrene i sin vrede hvis ynglet hadde pekt seg ut i negativ retning - hvis de hadde beveget seg utenfor de stadig strammere rammene de ble tvunget inn i mellom, for at de skulle bli en del av de voksnes begrensede virkelighet raskest mulig. For det var der tryggheten lå, foreldrenes trygghet, det lukkede roms trygghet.

Mammaene slo ikke så ofte, og om de slo så slo de ikke så hardt. De nøyde seg mest med å fortelle hva som var farlig. Når de da ikke drakk kaffe med de andre damene som bodde i akkurat samme slags hus alle sammen - og når de ikke allerede hadde jagd ungene ut for å fri seg fra opplevelsen av invadering og begrensning de ble tvunget inn i.

De var unge, mødrene, de fleste. Noen av dem nesten barn selv da de gikk inn i mødrerollen. Med kaffekoppen ved kjøkkenbordet kunne de finne trøst i en felles opplevelse av uoppfylte drømmer. Og illusjonen om en framtid utenfor de rammene de samtidig gjorde alt de kunne for at avkommene skulle finne sin plass innenfor. De drømte om Amerika. The Amerikan Dream.

Det var mye som var farlig. Selv om rødfis var det farligste av alt. Enda farligere enn å leke på taket av de gamle garasjene. Og det ble truet med juling når bare pappa kom fra jobben. De forsto grensene, ungene, men de fattet ikke det farlige. De hadde et annet ord for det, de kalte det spennende. Og om de holdt seg unna var det ikke fordi det var en erkjennelse av at det var farlig, det var redselen for juling som dirigerte begrensningen av handlinger.

En gang hadde noen av fedrene vært borte i over et år. I Afrika. Og det kom store esker med spennende ting til dem der hjemme. Det var rare figurer utskåret i tre og elfenben. Og det var trommer og pil og buer. Og pilene var ekte saker med jernspisser som hadde mothaker og sikkert hadde drept både løver og elefanter. Det var bilder av neshorn og damer med svarte pupper og antiloper med spisse horn. Også var det brennevin. Masse brennevin.

Da festet mammaene. Hadde på seg fine kjoler eller skjørt, og sminket seg og luktet parfyme. Var glade og snille helt til litt sent på kvelden. Da ble de rare. Ansiktene ble rare. Og øynene. Og så begynte noen å gråte. Alltid begynte noen å gråte. Og noen ganger ble det kjeftet og hylt, og da ble ungene redde, mens storebrødrene sa drittkjerring og slike ting og lot deg få ligge i senga si. Noen ganger var det pappaer der som ingen av ungene kjente også. De ble kalt venner, og lot som om de likte deg.

Nå var de nakne begge to, og de la seg ned på klærne. Sola skinte ned på kroppene og det luktet skog og jord. Brun sandjord. Brun som sommerhud. Oker, het den fargen, selv om den var brun. Eller kanskje var den gul. En slik sandjord ble varm i sola og var god å gå på, uten steiner i seg. Den presset seg litt opp mellom tærne når du satte ned foten og lot avtrykket stå igjen med skarpe konturer når du løftet den igjen.

Han ble oppmerksom på en lukt han ikke hadde kjent før. En litt søt, rar lukt som til slutt overdøvet alle andre lukter, og han skjønte at den kom fra skrittet hennes. Han lurte på hvorfor hun luktet slik. Søstrene hans luktet ikke slik. Det var ikke tisselukt, det visste han, det var en mye rundere lukt. Det var den rareste lukten han noen gang hadde kjent.

Den siste tiden før faren kom hjem fra Afrika var en tid full av uro, og han gruet seg mer og mer etter hvert som dagen nærmet seg. Han visste at når faren kom skulle han få juling for hele den tiden han hadde vært borte. Det hadde moren fortalt, mange ganger, så det var mye juling som var oppspart. Og en dag var han der - en fremmed mann. Han kunne ikke huske det var slik faren hans så ut, men han visste det var han allikevel. Den fremmede pappaen hans smilte og tok på han med ei diger tung hand. Ruska litt i håret, ikke mer. Ikke klem, ikke noe slag. Og han tenkte at moren kanskje ikke hadde sagt noe enda. I flere dager gikk han og ventet på julingen, men ingenting skjedde. Etter hvert skled det ut av bevisstheten og til slutt visste han ikke lenger hva det var som gjorde han redd.

De satt mot hverandre, ansikt til ansikt, og hun strakte fram handa for å ta på tissen hans med litt sommerskitne og brune fingre. Han så de var svarte under neglene, og at den ene fingeren hadde en plasterlapp på seg. Hadde lyst til å spørre om det var vondt i fingeren, men så fikk han ikke til å si noe, for akkurat da ilte det til der nede i skrittet og så ble tissen hard. Sto rett ut. Han ble litt flau over det, men så at hun likte å se, og så var han ikke flau lenger. Visste bare ikke hva han skulle gjøre.

Faren hadde et godt tak i håret hans og dro han inn på soverommet. Ba han ta av seg buksa, men han ville ikke. Nektet. Og sloss for å slippe, men det var nytteløst. Buksa ble dradd ned og han ble tvunget til å ligge på magen.

«Legg deg over meg» sa hun, spredde bena og dro han mot seg. «Og så stikker du den inn der!» Han la seg over henne og forsøkte å stikke tissen sin inn i tissen hennes akkurat slik som hun sa, mens han hele tiden kjente den rare lukten.

Faren dro av seg beltet. Han kunne høre hvordan det forsvant ut gjennom beltehempene - svisj, svisj, svisj. Han grein. Han grein stille. Så begynte slagene å falle. Først ett, så ett til, og så fler - hardere og hardere. Lyden fylte rommet i det beltet traff huden og formet seg glødende rundt kroppen, og brølene fra faren presset han nesten gjennom sengen: "Du skal lære deg å lyde, hører du, om jeg så skal banke det inn i deg, om jeg må banke deg helseløs! Forstår du? Jeg kommer aldri til å gi meg, du er ingenting om du ikke lærer at det finnes grenser - ingenting - ingenting - ingenting -"

Smerten brant seg utover og traff skrittet og mellomgulvet og et sted bak øynene og ørene - fortsatte videre til hele han oppløste seg, og ingenting annet fantes enn svie og et fall inn i noe han ikke visste hva var - noe mørkt - skremmende - hvor han ble noe annet, til ingenting, uten noe å holde seg fast i - og nå grein han ikke stille lenger - mistet kontroll over stemmen - skreik rett ut - av smerte og av redsel - skreik mot et håp langt der ute, litt utenfor rekkevidde - et håp om at gråten skulle tilfredsstille slik at slagene ville stoppe, eller ikke ble så harde som han visste de kunne bli, om han ikke viste at han var uten egen vilje.

«Stikk den inn da!» sa hun, men den ville ikke inn, han traff ikke riktig. Visste ikke helt hva han skulle gjøre eller hvordan. Helst ville han bare ligge naken inntil henne, det var ikke så spennende lenger det her. Han gjorde det jo ikke riktig. Og så med ett var ikke tissen stiv lenger og hun dyttet han vekk.

Slagene stoppet. Han visste at rumpa hadde tykke, røde pløser nå, og at de ville komme til å være der lenge. At det ville bli vondt å sitte i flere dager, men det gjorde ikke noe. Det eneste som betydde noe var at slagene hadde stoppet, og at faren tok stemmen sin med seg ut av rommet. Han tok på seg buksa.

Han tok på seg buksa. Ble stående med ryggen mot henne da han dro den på. «Har du fått juling?» spurte hun. Han svarte ikke. De fikk på seg klærne begge to og begynte å gå hjemover. «Hva skal vi gjøre nå da?» sa han. «Jeg må hjem» sa hun, «jeg skal bade med pappaen min.» Så de ruslet hjemover uten å si noe mer.

Han tenkte det var litt rart at hun skulle bade med pappaen sin. Selv hadde han ikke en gang sett en voksen som var naken, men han hadde hørt at de hadde hår i skrittet, og at tissen til de voksne damene het fitte. Noen hadde sagt at det var der han hadde kommet ut da han ble født. Han likte ikke den tanken. Det var noe skittent og ekkelt ved det å komme ut av en sånn hårete dametiss som het fitte. Og fitte var et forbudt ord. Da han spurte moren om det sa hun at det ikke var sant, at han hadde kommet ut gjennom et hull i siden. Hvordan han hadde kommet inn ville hun ikke si, og da han sa han visste at dametiss het fitte, fikk han beskjed om at hvis han sa det en gang til skulle han få juling. Han likte forklaringen med hullet i siden bedre enn den andre muligheten.

Han tenkte på den glatte, nakne huden til Lise. Den var så god og varm å ligge inntil. Det var så trygt å være naken inntil et annet menneske, nesten som om det aldri ville bli bilder inne i hodet mer, og det bare var pust inne i brystet, og alt han var redd for var helt borte et annet sted.

Han syntes det var dumt de ikke hadde kunnet ligge slik lenger. Det var så godt og trist å tenke på at han nesten begynte å gråte. Ikke en slik gråt han gråt når han ble slått. Da gråt han fordi det gjorde vondt og fordi han var redd. Også gråt han fordi han visste han var så dum og slem og dårlig til alt, og at faren og moren ble lei seg fordi de måtte slå han. Det hadde de fortalt, så det måtte jo være sant, og da brukte han å tenke at det hadde vært mye bedre for dem om han ikke hadde kommet ut av det hullet i siden. Og inne i hodet sitt så han et bilde av en liten skinnende metallperle som ble presset ut av en rødfis og traff hodet hans så det gikk helt i stykker.

Andre ganger tenkte han han kunne legge hendene på skinna når toget kom. Slik at det kuttet dem rett av. Da kunne ingen forlange at han skulle være flink mer. Man kan jo ikke være flink uten hender. Og så ville de bli lei seg, og si at de var glad i han - at det var trist det her, gutten min - og så måtte de ta vare på han - være snille og hjelpe med alt - nesten som om han var en liten unge.

Han ville ikke tenke på det nå. Han ville bare tenke på hvor godt det hadde vært å ligge inntil den varme, glatte huden til Lise og den nye, rare lukten. Og så tenkte han at det gjorde nesten litt vondt å tenke på det også. Det gjorde vondt inne i brystet liksom, akkurat der han visste at hjertet lå, og så fikk han en slags hul følelse i magen. Nesten som om han var sulten. Han var ofte sulten, for han var redd for å gå hjem, og var ute hele dagen.

Så tenkte han på brødskive med brunost, og så tenkte han på skolen. For til høsten skulle de begynne der begge to, og han skulle få ransel og matboks, og så tenkte han på brødskive med brunost igjen.

Etter at faren hadde gått ut av rommet kom moren inn. Hun tørket tårene hans og sa han måtte forsøke å være snill, og han forsto at det var riktig av faren å slå denne gangen også. Hun sa at nå orket hun snart ikke mer bråk, at hun ble gal av det, at hun ikke fortjente dette, og så gikk hun også ut av rommet.

Litt senere kom søsknene og så på han. De sa ingen ting, bare så. Til kvelden skulle de få telle pløsene på rumpa for å se om det var ny rekord. Men egentlig var det bare de som hadde sprukket og blødd som telte.

Han fulgte Lise helt hjem, og så henne gå inn døra og lukke den etter seg. Ble stående litt, uten å vite helt hva han skulle gjøre. Så gikk han inn i skogen igjen. Skogen var det tryggeste stedet han visste om. Det eneste som var skummelt der var hoggorm og tatere med kniv. Og Elgoksen og Stangekua. Nesten alle kuene til Bonden var helt brune, og fine, og hadde snille øyne, men Stangekua var hvit også - prikkete, og stygg - og hadde horn som pekte ned. Stangekua var nesten okse, og brukte å stirre på deg.

På veg inn mellom grantrærne spiste han litt blåbær for å bli kvitt suget i magen. Det hjalp ikke, enda han passet på at han ikke fikk flekker på klærne. For blåbærflekker er nesten like ille som grønske, og umulig å vaske bort.

Inne i hodet hans var det et stort bråk. Nesten som når jetjagerne startet motorene sine. Det var ofte slik inne i hodet hans. Også var det masse ord der, de voksnes ord, og sinte stemmer som brølte og sa at han var en drittunge og aldri gjorde noen ting riktig og ville havne innenfor murene. Da pleide bildet av hendene som ble kuttet av eller hodet hans som gikk i stykker å komme, og lyset ble helt gult overalt uten akkurat der hvor alt det røde blodet sprutet ut.

Han gikk til han kom fram til det største treet i skogen, det som ble kalt Utkikkstreet. Der klatret han opp og satte seg på ei grein nesten helt oppe i Himmelen og ble Tarzan - stirret ut over jungelen og tenkte at hvis Elgoksen eller Stangekua eller en jævla taterfaen kom nå, så skulle han drepe dem med bare nevene, og så skulle han skrike så høyt at det ble helt stille inne i hodet og i hele verden også.

Snart skulle de reise til Bestemor på ferie. Bestemor luktet rarere enn alle andre mennesker han hadde møtt. Faren sa at hun var en jævla gris som aldri vasket seg, men det brydde han seg ikke noe om, selv om jævla betydde at hun var kjempegrisete. Han syntes lukten til bestemor var trygg, og han fikk aldri juling når de var hos bestemor.

Han hadde en annen bestemor også, som var moren til faren, hun het Svigermor. Oldemor som var moren til Svigermor var reinspikka tater, sa Bestemor, og det betydde at han selv var litt tater også. Oldefar var ikke tater i det hele tatt, men han hadde stort hvitt skjegg nesten som julenissen, bare at det var en brun stripe i det fordi han spyttet skrå. Da han kom på gamlehjemmet klippet de skjegget hans og det dau’an av fort som faen, mens oldemor begynte å krympe og krympe og fikk kjempestore kinnbein og striper i fjeset og melk i øynene. Og så døde hun også.

Faren ble sint hvis han spurte om det med taterne og sa at Bestemor snakket dritt. Han trodde at faren var litt redd for Bestemor. Også Bestefar, som røykte pipe, og drakk kaffe av skåla mens han holdt sukkerbiten med leppene. Bestefar hadde tobakken i en boks. Ingen andre enn Bestefar hadde tobakk i boks. Eller kunne ta ut tennene og så si at nå kommer de og biter deg uten at du ble redd på ordentlig. Eller stivt bein. Et sånt bein som ikke kunne bøye seg i kneet og som var blitt slik i krigen, trodde han. Kanskje han hadde tråkket på ei mine, han visste hva miner var. Det var miner innenfor gjerdet til flyplassen, men ingen visste akkurat hvor de lå. Det var tyskerne som hadde gravd dem ned. Tyskerne var enda større drittsekker enn taterne. Først var det et høyt gjerde, så var det miner, og så var det et høyt gjerde igjen. Det som var imellom de to gjerdene kalte de Ingenmannsland, og han visste om et hull i gjerdet hvor han kunne komme inn til minene hvis han ville.

Litt senere kom Lise tilbake. Hun hadde verken smil eller gråt eller noe annet i det hele tatt i ansiktet, men ren kjole og vått hår og sa ingenting. Han klatret ned fra Utkikkstreet og sluttet å være Tarzan og spurte om de skulle gå inn i Ingenmannsland. Hun så på han, tok handa hans, og så gikk de.

***

Dagens bilde har tittelen "Ingenmannslandet (Hvordan kastrere et guttebarn)".

Bjørn

Dagens link: Til minne om Oldemor og Oldefar, som fant hverandre.

Dommedag er avlyst og det går mot vår.

Dommedag uteble. Det er liv i både meg og sneglene mine.

 Jepp, der andre har bikkje, har jeg snegler. Kjæledyr skal en jo ha, og ikke alle velger Golden Retriver.  Akkurat nå mesker sneglene mine seg på litt squasj, og har vel jevnt over gitt katta i dommedagsprofetiene. Det betyr at sneglene mine og jeg har noe felles, siden jeg heller ikke tok dommedag så alvorlig at det stjal nattesøvnen. Men det finnes også ting ved sneglene og meg som er forskjellig. Heldigvis, kan en si. Alle sneglene mine kalles for eksempel eplesnegle, og har ikke et eget navn, men det har jeg. Jeg kalles Bjørn. Og jeg er bevisst det.  Og der sneglene stort sett eter, driter og forplanter seg, har jeg i tillegg til å gjøre de samme tingene også fått et språk, og evne til å vurdere før jeg tar et valg.

Ved siden av sneglene mine har jeg fisk. De lever i samme akvarium som eplesneglene. Det vil si i fem stykker. Og i dag får jeg akvarium nummer seks i hus. Noe som blir kjekt. Det akvariet som startet det hele var min datters. Etter hvert fikk også jeg mine kar. Nå har datteren flyttet ut, mens jeg driver hobbyen videre. Og det har pakket litt på seg, kan en kanskje si. I akvarienerdeverden kaller en det litersyken.  Når man bor alene og ikke har noen som henger over skulderen sin kan en tillate seg slikt.

Det er kjekt å kunne tillate seg ting. Jeg tillater meg å bo i et vannland. Og har akvarier rundt meg på alle kanter. Andre tillater seg ikke slikt i det hele tatt. Enkelte vil kanskje kalle det uhørt. Til gjengjeld tillater de seg andre ting. For eksempel å fortelle deg akkurat hvordan du bør leve og elske og tro.

Noen som ikke ville tillatt seks stykk akvarier i en liten leilighet, tillater seg kanskje å bo i en IKEA-kloning, men er skeptiske til å tillate folk å støve rundt seg. Andre har kun en pappeske hvor de tillater seg selv å leve for eksempel uten flatskjerm, og kanskje ikke bryr seg om støv i det hele tatt. Folk tillater seg det meste. Ikke alt like bra. Enkelte tillater seg selv å leve i et voldelig eller på andre måter kvelende samliv, og atter enkelte tillater far i huset å ha seg med døtrene, ved å legge et teppe av taushet over det som foregår.  Ordføreren i Vågå hadde sin versjon av hva en kan tillate seg, da han snakket på skype i sin trang etter å være det han kaller en farsfigur. Jeg synes seks akvarier og en neve snegler blir som ei pingle i sammenligning med mye annet folk tillater seg.  Mens sneglene mine er tause om sin holdning.

I akvariene mine har jeg litt forskjellig type fisk, men jeg er spesielt interessert i de som kommer fra Malawi- og Tanganyikasjøen  i Afrika. Nærmere bestemt fra The Big Rift Walley. En annen stor sjø fra dette området er Victoriasjøen, men fisk derfra har jeg ikke prøvd meg på enda. Felles for fiskene fra disse sjøene er at de fleste kalles ciklider, og at de stort sett er munnrugere. Det vil si at de bærer eggene i munnen til de klekkes, og deretter også yngelet noen uker, for å gi dem en større sjanse til å overleve.

Når jeg nå får et nytt akvarie til rådighet, skal jeg også ha ciklider, men denne gangen fra Mellomamerika. Nærmere bestemt Ildbuk. Eller Thorichthys Meeki, som er det latinske navnet. For det går gjerne i latinsk i akvariehobbyen. I tillegg skal jeg ha en stim Puntius Tetrezona, eller Tigerbarbe, som det heter på norsk. En forskjell mellom disse nye fiskene og de jeg har fra Tanganyika og Malawi, er at de første trives i et steinbiotop, mens de nye skal ha planter og røtter i plaskedammen sin. Om du vil se litt av min lille akvarieverden, kan du sjekke ut under album på Facebooksiden min. Der finner du både bilder og videoer, om du leter litt.

Og nå kan det hende at dette ble litt vel nerdete, men det får stå sin prøve. Her på Vannlandet er jeg Kongen på Haugen og kan tillate meg å skrive om det jeg vil. Og siden livet mitt består også av annet enn det som er vanskelig eller politisk korrekt, så blir det gjerne til at jeg skriver litt om gledene i hverdagen. Og de er mange, selv om de ikke alltid brauter seg fram og slår seg selv på brystet. Noen av gledene mine er ganske beskjedne. Nesten litt sjenerte. Og de forlanger ikke å rule territoriet alene. Jeg synes slike gleder er verdt å fokusere på, de som går litt stille i dørene. En trenger ikke å bli overveldet av en glede for å merke tilstedeværelsen. Noen ganger skal det bare bitte litt til. Som at kjæresten din smiler til deg når du blir litt ivrig etter å fortelle noe. Eller at ungene dine titter innom. Små gleder kommer i mange former. Akkurat som pepperkaker. Én glede kan for noen være å leke seg litt med ord. Kanskje skrive et dikt. Selv har jeg skrevet noen opp igjennom årene, selv om det blir lite nå for tiden. Men siden Dommedag er avlyst, og det går mot vår, henter jeg fram dette:

VÅRDIKT

Du har album i et skap
med minner i
og ei hylle med bøker du aldri leste

Du har timer med musikk
å drømme til
et sted har du brev du aldri skrev

Du har venner du kan møte
og lytte til
timer i stillhet har du òg

Du vet ting du vil si
men ikke hva å gjøre
med alt det du har å gi

Du har dikt du en gang leste
gjemt i hodet ditt
lengsler du ikke våger å gi ord

Du har kjærtegn som er døde
i et landskap som er øde
og du tørker, du tørker, du tørker

Du har lenker rundt din fot
du som en gang lengtet mot
fuglenes frie flukt

Du har roller du må lære
deg selv å bære
og du kjenner hvordan vekten tynger

Du har et hjerte med en stemme
du forsøker å glemme
og stemmen sier: Elsk meg!

Du vet tiden går
ser den også gi sår
mens du håper den tilgir og ikke dømmer

Du sier at du vet
det der med kjærlighet
er bare noe diktere drømmer

Men i diktets stemme
er de ord du vil glemme
de du hører når lyset våkner

Du har en vinter å forsvare
og vet hvor du står
men glem det der
kjære
se
det er vår

Og jeg skriver dette diktet
for at du skal forstå
at du må elske
mens du kan
og det er
nå
nå
nå


************************

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  En sang til de som våger å tro på morgendagen

Prøv den som vil.

Landskap

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark. Jeg setter hælen på den, mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.

Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet og falle.

Ved muren ligger en hvit due – død. Den må ha prøvd å fly over. Var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå. Med det lille egget i hånden. Mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden. Til jeg ikke orker å gå lenger. Det finnes ingenting å gå til og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt. Så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten, skriker i raseri, river et ribben ut av kroppen og begynner og ete.

I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer. Mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil, med styrefjær fra de siste vinger.

Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilespissen i eggeskallet, stiller meg opp, spenner min bue og skyter pilen over murens usynlige topp.

Det er noen dager siden sist jeg skrev på Vannlandet.  I stedet har jeg gjort andre ting. I blant er det litt greit å gjøre andre ting enn det en gjør til daglig. Prøv den som vil. For mitt vedkommende dreide det seg denne gangen om å låne bort leiligheten og senga mi til den ene datteren min og kjæresten hennes, siden de tok turen hjem noen dager. Mens jeg selv campet hos kjæresten.

Nå kunne jeg jo selvfølgelig holdt meg hjemme, men leiligheten min er ikke så stor, så denne løsningen fungerer fint når jeg får besøk av flere enn én; jeg låner bort senga, så kan vi heller være sammen på dagen, om vi vil. Og slik har det blitt fordi jeg har gjort om det andre soverommet mitt til kontor, og etter ommøbleringen er det bare plass til én madrass der.

 Å finne egne løsninger som fungerer er ikke så dumt. Egentlig er det mye lurere enn å løse ting på måter en tror en bør, bare fordi en opplever det som vanlig å gjøre det slik, eller fordi noen med vekt i stemmen overtaler deg til å gjøre ting slik de vil. For det er folk ofte flinke til. Å vite hvordan andre mennesker burde leve eller velge er en sport som er nesten like utbredt som å snakke om været. Og de som er flinkest til å formidle hvordan du bør leve og velge er gjerne de som har valgt strammest rammer for seg selv, ikke de som ser livet som et sted hvor en kan oppleve nye ting. Hva rammene består av er selvfølgelig ikke helt likt for alle, men ofte tror jeg de bærer i seg et element av skam og Jante; gjør som vi, ikke tro du er noe.

Selv er jeg i utgangspunktet ikke så veldig glad i nye ting. Jeg liker at livet er litt forutsigbart. Så det kan hende at jeg er en av dem som forteller folk rundt meg hva de bør gjøre, mer enn hva de kan gjøre. Det betyr likevel ikke at jeg vil ta fra dem retten til å velge selv. Jeg er bare litt redd for at ting skal gå galt, og vil skjerme dem fra smerte. For smerte er ingen grei ting. Kjenn etter den som vil.

Nå har ungdommene forlatt byen for denne gangen. Og jeg har tilgang til min egen loppekasse og min egen pc igjen. Dagene går ellers med til å forberede jul sammen med kjæresten, selv om det meste er ferdig nå. Det gjenstår bare å handle litt mer mat. For mat må en ha, i julen. Pinnekjøtt og ribbe og medisterkaker og klippfisk og lutefisk og juleskinke og kanskje en laks. Og marsipan. Og dadler. Og når jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til jul, selv om ikke ungene mine skal være hos meg i år. 

Å glede seg vet jeg at det ikke er alle som gjør. Så kanskje jeg er heldig. Litt heldige er vi heldigvis alle i blant. Sikkert du også, om du kjenner etter. Det handler i blant om fokus. Hva vi er villige til å se. Jeg kan for eksempel fokusere på at ungene mine ikke vil være her denne julen, og det er jo litt forbundet med sorg. Men så kan jeg også fokusere på kjæresten min og hennes unger, og deres tante og søskenbarn, og svigermora mi og hele gjengen. Og det er jo en god ting. Og gode ting kan en kjenne på selv om ikke alt er som en vil. Prøv bare selv. Det er lov å ha to følelser i kroppen samtidig. Akkurat som det er lov å ha to tanker i hodet. Alt trenger ikke alltid være fullstendig, ensidig, udiskutabelt, totalt. 

Ved siden av å forberede jul og å ha ungdommer i hus noen dager, jobber jeg med kunsten min. Og i dag har jeg gjort de siste forberedelser før jeg skal sette det første strøket som skal bli mitt neste maleri. Et selvportrett hvor jeg bærer min fars militære uniform. Og det blir litt spesielt for meg å male akkurat dette bildet, siden min far er en voldelig overgriper. Å ta på meg hans uniform blir ingen god opplevelse, selv om det bare er på et lerret. 

Bildet med uniformen blir antagelig det siste i en serie på åtte selvportrett, hvor jeg har puttet meg selv inn i roller jeg av en eller annen grunn ikke er bekvem med.  Det har jeg valgt for å se hva det gjør med meg å ta fram og kjenne på følelser jeg ikke alltid ønsker å hente fram. For jeg blir på en måte tvunget til å se på meg selv fra et nytt ståsted, når jeg gjør slike arbeid. Og jeg må gå noen runder med meg selv for å kjenne etter hvem jeg er og hva jeg står for. Pluss hva jeg tar avstand fra. En øvelse som kanskje ikke er like utfordrende som å gå over Grønnland, men likevel byr på sine utfordringer. Prøv den som vil.

Det har blitt kveld i Bergen. Vanligvis skriver jeg blogg om morgenen, men i dag ble det altså på kvelden. Det betyr at jeg ikke er fullstendig låst fast i mine mønstre. Det igjen betyr at jeg har frihet. Å ha frihet er ikke det verste en har. Jeg kan komme på mange ting som er verre. Å ha håndjern, for eksempel. Eller fotlenker. I alle former og farger. For de kan komme i mange former. Kanskje er lenkene og jernene en konsekvens av valg en har gjort selv, eller de kan  skyldes noe noen andre har gjort mot en. Det finnes nesten ikke grenser for hvor mye vekt vi kan hekte på fotlenka, ei rund kanonkule kan framstå som ei fjær i sammenligning. Og det finnes nesten ikke grenser for hvor stramme håndjernene kan bli. Da har de gjerne blitt en tourniquet. I tillegg kan en se rett fram, uten et eneste blikk til siden, om en vil. Da har en fått seg skylapper også. Og så lever en slik. År etter år etter år. Men en må ikke. En kan velge å se seg rundt. Og oppdage mye fint. Det gjorde jeg selv en gang. Og kom meg bort fra den opplevelsen jeg skildrer i teksten Landskap, som du leste først i dagens blogg. Det betyr for meg at lenker kan kastes. Murer kan brytes ned. Jepp, de kan det. Tro meg, det er sant. Prøv den som vil.

Ha en god natt.

Bjørn

Dagens link: Somewhere over the rainbow