Det er kjekt å ha noe å se fram til.

Høsten har kommet. Ute bøtter det ned i Bergen i dag. Inne er det tørt, men temperaturen synker merkbart også inne, så snart må jeg begynne å ha på en ovn. Det er det nok flere som må, og med økt forbruk øker vel  prisen på strømmen etter hvert også. Det er kjekt å ha noe å se fram til.

Bildene du ser her i dag, er fra stua i min lille leilighet, der jeg tilbringer rimelig mye tid foran tv, omgitt av egen og andres kunst. Og ja, jeg bruker pledd på sofaen for å beskytte den. Det er kanskje ikke det vakreste å se på, men sofaer er dyrt, og denne håper jeg skal vare livet ut. 

I det siste har jeg holdt et keramikkurs for Hieronimus i Bergen. Nå er kurset over, men om ca. tre uker starter vi en oppfølger. Det blir kjekt, håper jeg. Første del var i hvert fall vellykket.

Å få brukt seg selv til noe er viktig, har jeg forstått. Spesielt om livet har kommet med noen utfordringer. Slik det gjorde for meg. Om en kun sitter hjemme uten mål og mening er ikke veien nødvendigvis så lang med tanke på angst og videre til det depressive. I hvert fall nå når høst og vinter kommer og kiler deg i uengasjerte, erogene soner, med sine grå, kalde og våte fingre. Det er jo grenser for hvor mye hjelp en kan finne i ei flaske tran. En bør kanskje ha noe å se fram til i tillegg. 

Mange har en jobb å gå til, med kolleger og meningsfylt innhold, men noen av oss har jo rukket å bli pensjonister. Og da står kanskje ikke alltid det meningsfylte utenfor døra di og hamrer hysterisk for å komme inn, hele tiden. I stedet må du skape mening selv, der du er, med det du har. For meg gir det å holde et lite keramikkurs mening. 

Andre ting som gir livet mitt mening er barn, barnebarn, kjærest og bonusbarn. Etter at pandemien kom, har det blitt mindre tid sammen med barnebarn, og det er et savn. Det føles som om noen alltid er syke med et eller annet virus nå. Det var sikkert slik før også, men nå har både jeg og min lille flokk blitt mer oppmerksom på det, og er mer opptatt av å skjerme oss for smitte. De fleste tåler jo godt en forkjølelse, men jeg har en lungesykdom, og blir gjerne veldig dårlig, så jeg må være forsiktig. Alt kommer med en pris, sies det, men noen ganger er prisen litt høy. Sist gang jeg var forkjølet ble jeg hentet av ambulanse og havnet på sykehus. Det satte en liten skrekk i meg, så det frister ikke til gjentagelse.

Andre ting som ikke frister til gjentagelse, er å få Erna tilbake som statsminister. Som det er nå, har jeg rimelig god tid til å følge med på nyhetene. Og jeg må innrømme at det er skummelt å se hvordan Erna og Høyre nå forsøker å hale ut tiden og skjule opplysninger og dokumenter for allmennheten, som omhandler mannen Sindre, aksjer og penger inn på deres felles konto. Det minner om amerikanske tilstander, og i mitt hode er ikke akkurat det et godt symptom i et demokrati.

Å skrive side opp og side ned om Erna her, får jeg vel likevel la være. De fleste har vel fått med seg det som foregår uansett. Selv om ikke alle er enige om i hvilket lys en skal se ting i. Det kommer vel litt an på hva en verdsetter i livet og samfunnet. Heter du Odd Reitan eller Stein Erik Hagen, for eksempel, er vel ikke kjøpekraften til de med minst å rutte med det du er mest opptatt av, så lenge de fremdeles må ha mat, uansett.  Spriket mellom de rikeste og til den hyggelige dama i kassa på butikken hvor du stadig etterlater mer og mer og penger for færre og færre varer, blir nok ikke mindre med Erna ved roret. Det er en grunn til at de rikeste gir millioner til Høyres valgkamper. Og det er neppe fordi de er snille og gir av sin godhet. I stedet meler de selvfølgelig sin egen kake. Så forskjellene øker i takt med bidragene, og sosiale goder vi tidligere tok som en selvfølge, står for fall. Det er ikke lenger gitt å skulle ha et menneskeverdig liv i Norge, om du ikke ble gitt de beste kortene i utgangspunktet. Det er bare å se på køene der de deler ut matvarer til de fattigste nå.

Jeg tilhører nok gruppen fattige, om en tar utgangspunkt i størrelsen på pensjonen min, men jeg lever likevel ikke som de fattigste blant oss, har jeg forstått. Noe som nok mye skyldes at jeg setter næring etter tæring. Det er en nødvendighet. Jeg forsøker å leve som jeg er i stand til, ikke etter hva jeg kunne ha lyst til. Etter et liv som kunstner med begrensede inntekter, er ikke pensjonen all verden. Sånn er det bare, det meste henger i hop. Så ting som for eksempel kino, teater, sydenferier og stadig utskifting av garderoben er uaktuelle ting i mitt liv. Likevel kan jeg unne meg noe. Og noe av det jeg i blant unner meg er litt god mat. Til førstkommende helg skal jeg for eksempel lage en gresk lammegryte til meg selv og kjæresten. Det gleder jeg meg til. Jeg har aldri smakt gresk mat. Så dette blir spennende. Andre ting som er spennende for tiden kommer jeg ikke på i farten. Forutsigbarheten er nok et vektigere lodd i livet mitt enn spenning, må jeg innrømme. Men jeg liker forutsigbarhet, så det er greit. Jeg liker kontroll. Og jeg liker rutiner. Rutiner medfører at jeg ikke må veie for eller i mot og ta nye avgjørelser hele tiden. Valget er jo alt tatt. 

Det har gått noen år nå, uten skriving her på Vannlandet. Jeg tror mer at det bare ble sånn, enn at jeg tok et klart valg. Men å ha kommet så vidt i gang igjen, føles bra. Hvor ofte og hvor mye det blir framover, gjenstår å se. Men sånn er det jo med det meste, en må vente og se. Noen i avmakt, andre i håp. Jeg håper du er en av dem som både håper og drømmer litt.

For en tid siden flyttet det inn en dame fra Ukraina her jeg bor, sammen med sin sønn. Dessverre kan hun verken norsk eller engelsk, og jeg kan ikke språket hennes. Så jeg får ikke sagt henne hva jeg tenker, når vi treffes utenfor huset. Det blir kun et hei og et smil. Slik er det for mange, selv for oss som er født i samme land. Vi mangler et språk oss i mellom, så vi forholder oss tause eller snakker forbi hverandre. Men videoen under her er forståelig for oss alle.

Slava Ukraini!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

En stemme til Rødt, og hender på leira

Det går mot høst. Ute har bladenes fargespill så vidt begynt, og det var 18,2 grader på stua da jeg sto opp i dag. Snart må jeg begynne å ha på ovnen, med derpå økende strømregninger. Men i dag skinner sola, og den vil etter hvert skinne inn i stua mi og hjelpe på temperaturen. Før det, skal jeg en tur bort til kjæresten min og lage søndagsmiddag. I dag blir det ramen. For et par dager siden kokte jeg opp skikkelig kraft på kraftbein og grønnsaker jeg hadde fryst ned. Så dette blir nok godt. Bildet er av en porsjon jeg laget tidligere. Vil du følge med på mat jeg lager, så ta en titt på instagramkontoen min.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på Vannlandet nå. Om dette betyr at det tas opp igjen og blir som før, eller det blir med disse ordene i dag, gjenstår å se. Men jeg har lenge hatt lyst til å si noen her. Spesielt når det skjer ting. Som valg og aksjer og tillitsbrudd i politikken. Tillitsbrudd er vanskelig å forholde seg til. Selv fikk jeg oppleve det hyppig gjennom mange år, og jeg har aldri helt blitt den jeg en gang var igjen etter det. På den annen side, så førte det til et veivalg, som skulle vise seg å lede til mye godt også. Sånn er det med enkelte veivalg en tar. De må ikke ende utfor et stup.

Selv stemte jeg i kommunevalget dette året. Så jeg var en av de litt over 60%prosent av folket som så noe poeng i det. For de av dere som følger meg på Facebook, kommer det nok ikke som et sjokk at jeg stemte Rødt. Og grunnen til at jeg ga Rødt en stemme, er at da ga jeg en stemme til venstresiden. Høyresiden har aldri gjort noe for småfolk. Og småfolk er gruppen jeg tilhører. Det er lite aksjehandel å spore her hos meg, for å si det sånn. Pengene går med til å bo, ete, og holde liv i bilen jeg trenger for å komme meg ut. Tidligere fikk jeg hjelp til bil av NAV, men den døra ble lukket da Erna kom til makten.

En av grunnene til at jeg stemmer Rødt framfor Arbeiderpartiet, er at sistnevnte i mine øyne ikke lever opp til å være et folkeparti lenger. Jeg føler mye blått har blitt blandet inn, så partiet blir mer og mer lilla. Statens økonomi trumfer enkeltindividets levevilkår, og skatteletter til de rike trumfer sosiale goder for de som har lite. Derfor trenger vi små partier som Rødt til å være litt vaktbikkje. Arbeiderpartiet trenger jo støttespillere får å kunne få makt. Dessverre er det slik at makt korrumperer, så da synes jeg det er greit med partier som Rødt, som fronter saker som at den stadige økningen av lønnen til stortingspolitikere bør bremses, at regjeringsmedlemmer ikke bør få holde på med aksjer, og at syke og uføre bør få en inntekt det går an å leve som folk av, bare for å nevne noe.

Politikk opptar meg. Men livet er mer enn det. Etter at jeg ble pensjonist, er det kanskje ikke så veldig mye mer, men litt skjer det jo. Blant annet holder jeg for tiden et keramikkurs for nybegynnere, og det er veldig kjekt. To kvelder i uka setter jeg meg i min lille bil og kjører til Hieronimus i Bergen, hvor kurset finner sted. Og jeg koser meg når jeg går inn av dørene der. Før jeg kommer meg dit, er det litt annerledes. Uroen siger inn i mitt aldrende legeme.  Da tenker jeg at dette trenger jeg ikke å utsette meg selv for, det er bedre å holde seg hjemme. For etter stort sett å ha sittet inne i min lille leilighet siden pandemien kicket inn, har jeg blitt en smule folkesky, for den sosiale angsten har hatt gode levevilkår. Men jeg jobber med saken, og det går seg til, kjenner jeg. Så det å komme seg litt ut og treffe de flotte deltagerne på kurset har blitt en berikelse. Dermed er et nytt kurs på beddingen allerede. En videreføring av det vi har nå. Ikke verst, spør du meg, men det gjør du kanskje ikke. Det kommer an på hvem du er, hva du tenker, føler, har opplevd og kan se fram mot. Veldig mange har nok med å komme seg gjennom dagen i disse tider. Tankene går med til økonomiske bekymringer, frykten for krig, virus eller annet. Det skal ikke stå på ting en kan fylle hodet med og bekymre seg over. Det er bare å velge fra øverste hylle. Har du tidligere sett et poeng i å følge meg her på Vannlandet, er likevel ikke aksjer noe du bekymrer deg mest over, har jeg en følelse av. Men en skal aldri si aldri. Til og med folk i min nærhet har satt noen småkroner i et eller annet fond. Har du to kroner til overs en måned, får du jo lite rente på dem i banken. 

Bildene av keramikken, er av deltagernes arbeider i kurset vi holder på med. Fram til nå har det handlet mest om det tekniske. Det er viktig å få en forståelse for materialet, muligheter og utfordringer. I det neste kurset håper jeg på å gå mer inn på dette med form og dekor.

Sånn, dette får vel være nok ord for i dag. Ting kan fort bli for langt i disse TikTok-tider. Jeg merker det selv. Mangelen på konsentrasjon og stamina rir meg som en mare. Likevel har jeg som sagt følt litt på at jeg vil skive litt igjen, men en trenger jo ikke å ta helt av av den grunn. Har forresten forsøkt tidligere også, men husket ikke passordet. Så det var kun flaks at jeg fikk logget meg inn på Vannlandet i dag. Litt flaks må en ha, selv om den aldri er stor nok til gevinst i Lotto.

Jeg håper du har en fin dag, ser fram mot neste uke og klarer deg sånn nogenlunde i hverdagen. 

Bjørn

Dagens link:

For enkelte kommer livet med et par utfordringer andre av oss slipper. Noe som kan være tungt, men som også kan lede til noe fint:

Hvilket liv kan sammenlignes med dette?

Det er en stund siden sist jeg klorte ned noen ord og tanker her på Vannlandet. Pensjonisttilværelsen paret med corona gir jo ikke de helt store opplevelsene å skvaldre om. I hvert fall ikke for meg, som har vært nærmest helt isolert siden i mars. Slik vil det også fortsette å være, til det kommer en vaksine. Null stress det der, nesten. Jeg sier nesten, for enkelte dager blir jo litt tomme. Og da kommer gjerne tanker og følelser en godt kunne sluppet å forholde seg til, poppende fram raskere enn kviser på en pubertal oppkomling.

I går var jeg likevel en tur på atelieret. Nå ble det slik at da koronaen kom, sa jeg opp min plass der. Men jeg har ikke hatt en formell avslutning- og oppsummeringssamtale, før i går. Da tok jeg turen inn til byen, for samtidig å få med meg en utstilling. Litt skummelt var det med tanke på smitte, men jeg var så forsiktig som mulig, og passet på håndvask og avstand. 

Det føltes litt rart å ha denne siste samtalen på jobben. Jeg kjente at det beveget meg. Noe som overrasket meg litt. Men jeg har arbeidet på atelieret siden oppstarten 2004, og har i de 16 årene som har gått forsøkt å være delaktig i både oppturer og nedturer arbeidsplassen har møtt. Det har ført til at jeg på et vis har følt på en form for eierskap og ansvar, i stedet for et sted hvor jeg kun mottar noe. Jeg har med andre ord vært kjapp opp på barrikadene, og har stukket fram hodet både titt og ofte. I blant har nok denne måten å forholde seg til atelieret på, gitt de andre som arbeider der en utfordring. På den annen side har jeg forsøkt å følge opp det jeg tror på, og vært synlig. Jeg kjenner at det er bedre å tenke på det, nå i i etterkant, enn at jeg hadde vært usynlig. Som uføretrygdet er det mange felt hvor en lett blir usynlig og lite verdsatt, men en trenger ikke å finne seg i det over alt. Det trenger ikke å bli identiteten din, om du ikke tillater det selv.

Alt kommer til en slutt, uten at det nødvendigvis blir slutt på alle begynnelser samtidig. Og nå har altså pensjonisttilværelsen min begynt. To år før tiden. Men akkurat de to årene får stå sin prøve. 

Jeg vet at mange som nærmer seg tiden for å gå av med pensjon, kanskje frykter det litt. Kanskje er det slik at arbeidet de har hatt er veldig knyttet opp til identiteten deres, at det å skulle møte samfunn og familie gir usikkerhet i forhold til egen rolle, og om noen i det hele tatt vil ha behov for dem nå. Jeg vet også at mange legger planer, og kanskje tenker de vil fylle tiden framover med saker de aldri fikk tid til tidligere. Slik er det ikke for meg. Jeg frykter ikke tiden framover, og føler ikke jeg mister min identitet. Jeg legger i stedet noe til den. Da jeg ble ufør for nesten tjue år siden, føltes det litt på samme måten. Det var som om jeg fikk en oppreisning for årene med mishandlingen i oppveksten, en oppvekst som ga meg noen utfordringer med på veien andre kanskje slipper. Med overgangen til pensjonisttilværelsen føler jeg at nå har jeg stått i motvinden lenge nok, og har fortjent å kunne senke skuldrene. Å være pensjonist er noe jeg fortjener og ønsker velkommen, det er ikke noe som tvinges på meg.

Når det gjelder det å skulle fylle tiden framover med nye, spennende opplevelser, så er jeg ikke helt der heller. Ikke har jeg råd eller helse til å legge ut på en jordomseiling, og ikke kjenner jeg behov for å lære noe nytt. Jeg opplever det foreløpig som om mitt lille livs tilbud og behov vil være nok (etter koronaen), og at barn, bonusbarn, barnebarn, kjæresten min og venner og bekjente, vil gi meg nok påfyll. Enten møtestedet er utenfor huset mitt eller på nett. 

Samfunnet er fylt med krav til oss. Helt fra vi er små. Vi skal være flinke på skolen, ha de riktige vennene, få en godt betalt jobb, avle passe antall unger, se riktige ut, være vakre og sexy, få innpass i de riktige miljøer og sosiale lag, være superelskere og få superorgasmer, vi skal være virile og ha definerte muskler. Og helst ikke vise noen form for svakhet eller sårbarhet. 

Jeg vil ikke at andre skal definere behovene mine. Jeg vil ikke at pensjonisttilværelsen min skal fylles med nye krav til hvem eller hvordan jeg bør være. Enten kravene kommer fra min egen frykt for ikke å strekke til, eller fra en lettvint idé eller "sannhet" hostet opp av en eller annen i forbifarten. Jeg vil ikke lenger leve opp til kravene fra de nære omgivelsene mine eller samfunnet. Jeg vil ikke presses inn i noe som nok en gang skal være vanskelig å leve opp til, og som samtidig får meg til å føle at noen ser på meg som mindreverdig når jeg ikke strekker til eller velger noe alternativt. Jeg vil velge selv, og være den jeg er på godt og vondt. Ta dagene som de kommer, en etter en. Jeg trenger ikke lenger å rekke noe tog, jeg er allerede om bord. Jeg vil selv bestemme hva som gir meg lykke. Uten at noen skal fortelle meg om en skala der deres egen lykke rager over min. Jeg trenger ikke å klatre opp på et fjell, for å kjenne på noe som kan kalles for lykke. Jeg kjenner lykke når jeg drikker kaffe med kjæresten, eller får en snapchat fra døtrene mine som viser litt av dagen deres, eller med en liten video av barnebarna. Jeg kjenner lykke når jeg lager god mat, og når jeg spiser den. Jeg kjente lykke i går, da jeg var på atelieret, og møtte noen mennesker som har betydd mye for meg over lang tid, og en sorg over avstanden som nå kommer. Mennesker som har fått sin evige plass i den lille kista vi kaller et hjerte. Lykke er ikke noe som kommer i en ren form, ofte er den blandet med sårhet, lengsel, savn etter annet. Jeg tro det gjør den rikere, på samme måte som at søtt er godt, men vi spiser sjelden en pose sukker uten noe annet ved siden. 

En mal på lykke eller tilfredshet er ikke noe jeg vil jakte på å passe inn i framover, det er noe jeg vil ta i mot når det inviterer meg inn, uansett i hvilken form den kommer. Eller som en klok mann sa for mange, mange år siden:

Hvilket liv kan 

sammenlignes 

med dette? 

Jeg sitter stille ved mitt 

vindu og ser løvet falle

og blomstene springe 

ut mens årstidene

kommer og går

(Hsueh-tou, 982-1052)

***

Matbildet viser asiatisk, glasert spareribs, som kjæresten lagde en dag. Det ser enkelt ut, men det smakte rikt. Når hun lager noe godt, får jeg gjerne med meg en porsjon eller to hjem til frysen min, og det samme får hun når jeg lager noe. På den måten får vi stadig nye matopplevelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

  

Så får heller noen dø da, så lenge jeg får mitt.

I dag er det sol, yeiii. 

Sol gjør godt. Visstnok for både kropp og sjel. Akkurat det med kroppen merket jeg ikke umiddelbart i møte med dagens første solglimt, men sjelen sa klart i fra, kjapt som en prematur utløsning. I det jeg sto opp i gryninga ca. halv elleve og tittet ut av vinduet, falt noen tannhjul på plass med tydelige klikk og klakk, som videre ledet til et snev av spontant velvære og glidemiddel. Sånt liker vi. 

Det er godt å like noe. Selv liker jeg masse. For eksempel melkesjokolade og chips med sourcream and onion -  sammen - mmmm. Dessverre er det mye jeg ikke liker også.

Min vane tro begynner denne dagen med kaffe og nyheter på nett. Og i avisene kan en lese både det ene og det andre. For eksempel kan du få løsningen på hva som er de beste sexstillingene om du har for stor penis. Eller hva en skal gjøre om den er liten. Fritt valg, etter hva som måtte bekymre deg, alternativt pirre deg. Svaret på disse tingene ligger bak betalingsmur. Du kan også få råd om hvordan få fantastiske orgasmer, eller hva slags seksuelle fantasier kvinner har. Alt bak betalingsmurer, selvfølgelig. 

Noen må være villige til å betale for dette oppgulpet. Hvis ikke ville tilgangen og kravet om betaling vært der. Såpass forstår jeg. Vi lever tross alt i et kapitalistisk samfunn. HVA som får noen til å betale for slike ting, forstår jeg derimot ikke. Så lenge vi snakker betalingsmur, sitter de jo tross alt allerede ved dataen. De sitter ikke med en papiravis. Og på nettet kan du jo finne alt du måtte ønske, gratis. Så sånne «pirrende» lokkeartikler irriterer meg. De spiller på folks usikkerhet og sårbarhet og kikkertendenser. Det eneste jeg kan tenke meg som styrer folks betalingsvillighet, er at det handler om trangen til umiddelbar tilfredsstillelse. Jeg ser det, der er det, jeg må ha det, og jeg må ha det nå… klikk, klikk, klikk….

Det er mange som må ha ting. Nå. Umiddelbart. Samme faen. Konsekvenstenkning får en utsette til en annen gang. Jeg skal fram, og jeg skal fram fort. Flytt deg, her kommer jeg!

Dessuten må jeg ha ferie. NÅ!

Mye av det som skjer rundt corona og ferietid, ikke bare irriterer meg, det skremmer meg i tillegg. Evnen til empati og konsekvenstenkning er visst en saga blott. Først var det hyttefolket som måtte ting sterkt. Og det siste nå, er at Spaniafarerne har begynt å syte og skrike opp om at de må gjennom karantene når de kommer hjem, selv om de selv mener de har vært i et område hvor det er lite smitte. Hallo, doh, de burde heller applaudere at samfunnet forsøker å stoppe smitten, så folk ikke dauer som fluer rundt dem. For folk smittes, faktisk, akkurat nå, og folk dør, akkurat nå, mens du leser dette. Det er en kjensgjerning. Om ikke akkurat i familien din, så i mange land rundt om kring oss. Så hva med å ha litt is i magen? Hva med å ta det litt rolig en bare en liten stund, og tenke litt langsiktig?

Nei da, først MÅ de ha ferien sin, og de må ha den NÅ, ikke til neste år, og så MÅ de slippe karantenen. Deretter må de ta med seg viruset de kanskje hentet i Spania og ganske sikkert gå og se en fotballkamp når de kommer hjem -om det åpnes opp for det - gå på puben, osv. Nå, med en gang. For det stoppet jo ikke ved påske og hytta, så det vil jo ikke stoppe ved ferieturene. Folk har behov, og de skal dekkes. Fort. Så får heller de som ikke tåler å bli smittet på sykehjem eller andre steder bare ha det så godt og daue uten å syte så mye, mens sykepleiere får jo betalt. I hvert fall litt. I mitt hode er mye av det folk står for nå for tiden så umusikalskt og egoistisk at det krymper seg i meg. De oppfører seg som bortskjemte unger.

Det er mye som har åpnet opp, i det siste. Litt her, og litt der. Og det forstår jeg nødvendigheten av. Det finnes grenser, både den ene og den andre veien. Selv har jeg begynt å drikke kaffe hos kjæresten nå. Det startet for ca fjorten dager siden. Men jeg har en egen plass i stua hennes, hvor ingen andre sitter, og vi holder fremdeles avstand. Ingen klemming. To små møter med døtrene mine har jeg også hatt, hvor vi satt noen timer i samme rom. Med avstand, og uten barnebarna. Noe mer enn dette har jeg ikke åpnet opp for. Hvorfor? Fordi jeg neppe ville tålt å bli smittet. Likevel, NOE tåler jeg likevel. Jeg tåler å ikke dra på ferie, jeg tåler å ikke gå ut og drikke øl, jeg tåler å ikke gå på butikken bare fordi jeg får spontant lyst på noe, eller være sammen med flere enn de aller nærmeste. Jeg overlever litt forsiktighet en periode, til det eventuelt kommer en vaksine. 

I dag lager kjæresten hjemmelaget ertesuppe, kokt på røkte svineknoker. Så da får jeg i tillegg til den nå daglige kaffekoppen, en tallerken suppe også, når jeg tar turen bort senere i dag. Og det blir godt. Dette er første gang vi spiser et måltid sammen siden begynnelsen av mars, om en ser bort fra litt sushi da døtrene mine var innom. Så det føles nesten som en merkedag. I hvert fall føles det kjekt. Uten at jeg kaster all forsiktighet over bord av den grunn. Fremdeles er det håndvask og avstand som betyr mest.

Det har gått noen måneder siden viruset satte livet mitt på vent. Litt kjedelig har det vært til tider med så mye alenetid, men dagene går, og jeg har det i grunnen ganske greit. Litt kjedsomhet er ikke farlig. Behovene mine er heller ikke så store, og en kan venne seg til det meste. Jeg lager meg litt mat, ser tv, sitter ved dataen, går en tur eller drikker kaffe med kjæresten, vasker klær, badet, stua og resten av kåken…innimellom, og har etablert en del rutiner. Rutiner er bra. Når en rutine er etablert, slipper en mye ambivalenser. Valget er jo tatt allerede. 

Dett var dett. Jeg har ingen nye bilder av kunst jeg har laget, som vedlegg til disse ordene, siden jeg ikke lager kunst lenger. Så jeg tenkte jeg kunne legge ved noen bilder av hverdagslivet mitt i stedet, men der var det lite interresant å finne. Derfor blir det litt bilder av mat jeg har laget i denne perioden. Det meste har blitt ganske enkelt. Men det kan jo smake likevel. Alt er i hvert fall hjemmelaget.

Fra toppen og nedover:

Spagetti Bolognese, Medisterkaker, Sosekjøtt, Tomatsuppe, Mac & Cheese, Pizza, Kjøttkaker, Brennende kjærlighet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hvordan takler du varmen?

Det er varmt. Ikke som i godt og varmt, men mer som i for varmt. De siste dagene har det ligget på rundt 29 grader inne hos meg. Om natten har det sunket til 26. Og ja, det er for varmt. 

Ikke alle tåler varmen like godt. Selv får jeg problemer med pusten, som er ille nok fra før. Noe som igjen fører til at jeg blir svimmel og føler meg litt merkelig, selv om jeg forsøker å få i meg nok væske. Men varmen går jo over, og fra i morgen skal det visst bli kjøligere. Samtidig kommer regnet, meldes det. Akkurat det kunne jeg klart meg uten, men det er sjelden en får både i pose og sekk, så ingenting å gjøre med det. Ofte er det vel mer verken eller, enn både og.

Det skjer ikke så mye i mitt liv om dagen. Det er for varmt til å gå tur, så det blir mye tv og data. Dessverre gir tv fra seg en god del  varme, så akkurat det hjelper jo ikke på akkurat, men å ligge på sofaen uten tv og bare kjenne på varmen og pusten, er ikke et alternativ. Litt avledning må en unne seg, så får en heller bære konsekvensene.

I dag skal jeg spise kikertgryte til middag. Det gleder jeg meg til. Fikk en porsjon av kjæresten. Før varmen kicket fullstendig inn, laget jeg meg sosekjøtt. Kokte kraft i åtte timer den ene dagen, og kjøttet i tre timer dagen etterpå. Det ble konge. 

Å koke kraft er spennende. Selv fryser jeg rester av både kjøtt og grønnsaker som jeg kan koke på, så jeg vet aldri helt hvordan resultat blir. Forrige gang hadde jeg skroget av en røkt svinekam og litt kalkunbein å ty til, mens denne gangen var det kun kraftbein og grønnsaker, pluss litt kotelettbein, noe av avskjær av oksekjøtt og litt bacon. Forskjellen ble markant. 

Ellers skjer det som sagt ikke så mye. Dagene bare går, uten at det er så veldig mye å se fram til. Likevel har jeg det ganske greit. Det skal ikke alltid så mye til før jeg blir fornøyd. Ikke er jeg avhengig av hytte i disse coronatider, og heller harrytur til Sverige eller ferie i syden. Jeg har mer fokus på ikke å blir dårlig. At ikke alle ser på det på samme måten som meg, har jeg fått med meg. Det virker som om at mye folk tenker at de har behov, og det behovet må tilfredsstilles øyeblikkelig. Mulige konsekvenser kommer i andre rekke. Eller tredje.

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Krigsropet (Frelsesarmeen), angående livet, kunsten min og atelieret hvor jeg arbeider. Uten at jeg skal påstå at dette med Gud og Jesus og det der tar veldig stor plass i livet mitt. Men jeg ble spurt, og syntes det var greit å stille opp. Etter hvert vil dette komme ut på nett, og jeg kommer sikkert til å dele det på FB. Da kan du jo lese, om du gidder. Noe må en jo finne på, utover å plukke lo fra egen navle i varmen.

Det ble ikke lange innlegget dette, men det får holde i varmen. Nå skal jeg spise litt is.

Dagens bilder viser noen blomsterbilder tatt der jeg går turer med kjæresten, deretter pinnekjøttkjelen med det som skal bli kraft til sosekjøtt, og så noen 30-40 år gamle foto av keramikk jeg laget en gang i tiden.

Ha en fin dag, og husk å drikke nok.

Bjørn

Dagens link:

Har jeg blitt helt paranoid nå?

«Det er så deilig å være tilbake», er uttalelser jeg leser på nett for tiden. Og ja, det handler om de som løsner på coronatiltakene og går tilbake til en mer vanlig hverdag. Og dem er det ganske mange av nå, virker det som. Enten det handler om treningsentre eller andre steder folk brukte å samles. Selv synes jeg ikke det er deilig å åpne opp for noe som helst. For et par dager siden ga jeg kjæresten min den første klemmen på over fire måneder, fordi jeg ville gratulere henne med fullført bachelor. Men mer enn annet så opplevdes den klemmen som skummel, selv om hun kom rett fra dusjen og hadde rene klær. Det var ingen lettelse knyttet til den. Jeg hadde i stedet følelsen av å velge noe dumt, fordi jeg begynner å bli lei tiltakene jeg har levd med siden begynnelsen av mars. Jeg er lei av å ikke være i samme rom som henne. Lei av å ikke kunne dele en kopp kaffe eller et måltid. Lei av mangel på nærhet. Lei av å sitte alene i min egen leilighet. Lei av å ikke kunne være sammen med barn eller barnebarn. Lei av å ikke kunne gå på butikken. Lei av å være den i min krets som er den mest forsiktige. Enkelte dager begynner det å tære på.

I månedskiftet juni-juli kommer yngste datteren min til byen. Det naturlige da, ville vært at hun bodde hos meg, slik hun alltid gjør. Men slik blir det ikke. Det er sårt. Og det føles kipt. JEG føler meg kip, siden folk åpner opp rundt meg og går tilbake til «normalen». I hvert fall framstår det som om de gjør det via media. Dette får meg til å føle meg som en som overreagerer. Som om jeg er litt paranoid. Samtidig vet jeg jo at de som åpner opp og begynner å leve som vanlig nå, må rettferdiggjøre valgene de tar for seg selv. Og det kan de gjøre ved for eksempel å angripe eller latterliggjøre dem som fremdeles er forsiktige. En slik reaksjon er naturlig, enten den utspiller seg direkte ovenfor dem vi er uenige med, eller bare inne i vårt eget hode. Vi gjør det alle sammen hele tiden, vi angriper dem som tenker og velger annerledes det vi selv gjør, for å rettferdiggjøre egne valg og holdninger. Det handler ikke alltid om rett eller galt, det handler om hva vi føler. Som så mye annet i livene våre som handler mer om følelser enn fornuft. Valgene våre blir en tilpasning til bildet av en virkelighet vi forsøker å omskape, for at det skal passe med hvordan vi ønsker det skal være, hvilke behov vi kjenner på. Så, derfor blir det slik at folk som meg kanskje blir møtt med at «det er vel ikke så farlig med viruset nå, sjansen for å bli smittet er jo veldig liten». Men samtidig blir jo fremdeles noen smittet hver dag. Og vi skal ikke langt utenfor Norges grenser for å finne en virkelighet der folk dør hver dag. I mengder. Så....?

Ja, ja, et lite hjertesukk der. Ellers går nå dagene med nye rutiner ganske fort. Fire måneder har gått unna kjapt som en fjert, føles det som, og jeg holder vel ut en stund til. Vi får nå se. Det er mye i meg som trekker i begge retninger nå. Èn side av meg vil løse litt opp, mens en annen vil holde ut til det kommer en vaksine. Hvilken side som vinner, vet jeg ikke. Antagelig blir det en delt seier, eller et delt tap, der jeg løser opp litt etter litt, men ikke fullstendig. 

Dett var dett, mer hadde jeg ikke på hjertet for nå.

Bildene viser litt keramikk som jeg lagde for 30-40 år siden. Jeg har bladd litt i gamle bilder de siste dagene, og lagt litt ut på Instagram. Sosiale medier er på et vis mye mitt sosiale liv nå. Så et lite hjerte, en kommentar eller bare en tommel opp, har blitt viktigere enn det var før coronaen, kjenner jeg. Det blir som et lite lysglimt. Og litt lys i tilværelsen skal en jo ikke kimse av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: