Heldige meg, som i dag kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Det er mye rart å finne om en skummer litt igjennom nyhetene på nett. Og noe av det som skjer blant folk er ikke spesielt bra. Nå er en forretningsmann i Bergen under etterforskning for overgrep mot flere mindreårige jenter. En barnehageansatt er siktet for overgrep mot både jenter og gutter. I England er en stor sak under opprulling hvor 1400 personer er mistenkt for overgrep. Flere hundre av dem skal være profilerte mennesker. Og selv om det ikke gjelder barn, er en pleier dømt for overgrep overfor en pasient i psykiatrien. Å tro at det ikke har skjedd flere enn den ene pasienten ved Blakstad ville vært latterlig. Selv har jeg opplevd å bli befølt og forsøkt forført av en mannlig psykiater, uten at det ledet til noe. Det ble med den ene konsultasjonen, for å si det sånn. Men jeg har to ganger i livet innledet forhold til kvinnelige pleiere. En gang på somatisk sykehus og en gang på et psykiatrisk. Begge forholdene varte i to år. Jeg skal ikke påstå at jeg var uskyldig i disse forholdene, for det er det ikke opp til meg å gjøre. Det er ikke pasientens oppgave å vurdere slikt. At jeg ikke motsatte meg det, men i stedet var villig så det holdt, er egentlig ikke et tema. Det kan jeg se i dag, selv om jeg lenge ikke så det. Jeg vil påstå at jeg har gode minner fra disse forholdene, selv om de også ga meg utfordringer. Jeg ser det derfor ikke slik at jeg nødvendigvis ville vært dem foruten. Det siste forholdet hadde jeg i godt voksen alder. Det første som ung mann. Og det er nok det første som har preget livet mitt mest. Men jeg savnet det etter hvert mindre og mindre, det kom noe annet og la seg i mellom. Og det er bra. 

Det er mye som dukker opp i media om overgrep. Enten det er mot voksne eller barn. Russetiden er jo blant annet en tid da mye skjer, som ikke burde få skje.  Det vi derimot ikke kan lese noe om, er alle de overgrep som aldri blir sagt noe om. Enten fordi den som utsettes for det ikke har vilje eller mulighet til å forholde seg til det på annen måte enn ved taushet, eller fordi det som skjer ties i hjel av andre. I blant også av nære slektninger, som vet hva som foregår, men likevel velger å være tause.

Selv ble jeg utsatt for både psykiske og fysiske overgrep gjennom hele barndommen. Og det var ikke slik at ingen visste. Mine besteforeldre visste, min mor visste, naboer visste, venner visste, venners foreldre visste, lærere visste, helsevesenet visste. Til og med sosialsjefen på stedet hvor jeg bodde i noen år visste, fordi jeg gikk for å søke hjelp. Men ingen gjorde noe.  Alle var tause.

Overgrepene som jeg ble utsatt for var ikke av seksuell karakter. I stedet var det trusler og redsel og vold som ble min virkelighet. En total mangel på trygghet. Og jeg har vondt for å tro at slike ting har opphørt å eksistere, slik at alle barn i dag lever opp i trygge og forutsigbare rammer. Det snakkes ikke så mye om det, fokus er mest på det som handler om seksuelle overgrep, men det finnes nok barn som vokser opp med vold og frykt i dag også. Og taushet er trolig fremdeles disse barnas verste fiende. Folk vet, men gjør ikke noe med det.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men å lese om barneskjebner påvirker meg. Minner popper opp, og sorg pipler fram fra hjertet eller et eller annet sted hvor slikt er lagret. For noe lagres. Selv om det ofte er bare bruddstykker av ting som har skjedd. Hos meg har mye forsvunnet. Jeg kan huske øyeblikkene før og etter episoder, men selve episodene er for det meste borte. For eksempel kan jeg huske at jeg måtte gå i skogen og selv kappe den grenen jeg skulle slås med, jeg husker jeg gråt, men jeg husker ikke selve slagene. En av søsknene mine husker lyden av beltet til min far da det ble dradd ut av beltehempene når jeg skulle piskes, selv husker jeg det ikke. Men likevel er det noe i meg som husker. Enkelte kaller dette noe for kroppen. Og kroppen får sine symptomer av hukommelsen den blir gitt. Så livet mitt har mye vært preget av angst.  Angst er ikke noe som sitter kun i hodet. Angsten kan en kjenne i hele kroppen. Noen ganger blir angsten det eneste en er i stand til å kjenne. Slik at en griper i fortvilelse etter alt eller alle som kan dempe den. 

Så sånn var det med det. Ikke det lystigste å skrive om på en torsdag formiddag, men alt trenger jo ikke å være så jævlig gøy bestandig. Nå får jeg lage meg en kopp kaffe til, og så får jeg finne en låt som kan følge dagens blogginnlegg, før jeg legger det hele bort, og for eksempel går meg en tur. For jo, jeg går fremdeles. Hver dag. Og jeg begynner å kjenne at det hjelper på så mangt. Heldige meg, som har kommet til en alder hvor jeg nå kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Fotoet er av meg selv som gutt. Maleriet ga jeg tittelen Taus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens råd: Snakk om det. 

Dagens link: Hjernen er alene

Jakten på mening og trøst

Dagen startet litt tidligere enn planlagt i dag, men sånn er det i blant. Trøsten er at ute skinner solen. I hvert fall foreløpig. Trøst kjennetegnes jo sjelden av å vare så lenge. Om en er på jakt etter trøst hele tiden har en havnet i en ond sirkel.

Den 17. er over. Og landet har feiret seg selv. På nett kan en lese om russ som er stolte over hvor mye de har spydd,  pingvinunger som blir stjålet fra foreldrene og om Erna som ikke vil høre på dem som er sure, når de ikke er enige i med henne. Mens hun er trist over at politiet må gå med våpen, noe som skal foregå kun mens trusselnivået er høyt, bare at hun ikke kan love at det blir senket igjen. Så der har du den. Og Bergen fikk om ikke brød, så i hvert fall litt sirkus, mens sirkusdirektørene fikk spalteplass for sin godhet.

Min egen 17.mai ble feiret i det stille, men spekemat og tilbehør ble inntatt, og en spasertur i det frie sammen med kjæresten fikk jeg også lov til å delta i. Så jeg er fornøyd. Selv om jeg kanskje for noen framstår som litt surmaget når jeg peker på ting som de under linkene over her. Men hallo. Litt kritisk må det være lov til å være.

Siden Vannlandet i utgangspunktet ikke er ment å handle om sminke og interiør, damevesker eller jakt og fiske, men mer det mellommenneskelige og til tider utfordrende, legger jeg også ut en link som omhandler mobbing. For det er nå en gang slik, at mange barn vokser opp med utfordringer de ikke burde ha fått. Og verdier er sjelden å finne i taushet, så da bør jo noen snakke om det da. Slik at livets verdier kan komme innenfor rekkevidde også for dem som i utgangspunktet ikke var så heldige som folk flest. For bearbeiding og åpenhet er langt bedre enn taushet, og åpner lang flere dører.

Selv om det selvfølgelig er morsommere å lese om spennende middagsretter eller dyre biler, så er slike lettvinte temaer likevel bare en flik av livet. De er ofte kun adspredelser, tankeflukt, materialismerytteri og sovepiller, i tillegg til å være drømmen om status og nytelse. Livets realiteter er ofte noe helt annet enn det. Realitetene vi lever med er unger som blir syke og sykehus som legges ned, folk som kjøres i hjel og fartsgrenser som settes opp, naturvern og snøscootere, ras på vestlandsveier og skilsmisser, vold og hat mot flyktninger, homofile, annerledestenkende og muslimer. De er fysisk og psykisk sykdom og begrensninger på den ene siden, og meg, meg, meg og mitt og bare ligg unna på den andre. I det minste er disse tingene viktigere tema enn hvordan sminke seg til fyldigere lepper. Noe som likevel ikke alltid funker etter intensjonen. For der enkelte har hørt om måtehold og finesse og klarer ting etter læreboka, klarer de fleste det ikke. Og så får vi unge jenter med ei hvit stripe rundt munnen som gir assosiasjoner mer i retning sirkusmanesjer enn noe hjemmehørende i Vouge. Mens noen av de mest uheldige havner her i stedet for på glanset papir. Og grunnen til det er at livene våre ikke kun handler om døtre og sminke og trutmunner, men også om sønner.

Dette ble mye linker. Om noen gidder å klikke på dem aner jeg ikke, men det igjen bør jo ikke være utslagsgivende når jeg velger hva jeg vil formidle. En trenger ikke alltid å velge det folk vil ha. Å leve som en tilfredsstiller er ingen god rolle å skulle bære. I verste fall ender en opp med å utslette seg selv, i et fånyttes forsøk på passe inn eller å ikke utfordre noen. Og da har en jo ikke så mye tilbake. Uten kanskje trangen til trøst fordi en alltid ender opp med å føle seg utnyttet eller usynlig. Men som jeg nevnte tidligere, er en på jakt etter trøst hele tiden, så har en havnet i en ond sirkel. Og det er bare en selv som kan bryte seg løs og gå vekk fra den.

SLANGEMENNESKE

han strakk seg
og strakk seg

tøyde
bendte

til han en dag
så inn i sitt eget blikk

i den stillingen låste det seg

***

Det øverste bildet viser et glimt av bonusdatteren min sin 17.mai. Det er hun som står på toppen med armene i været. Bilde nummer to har jeg hengende over det ene skrivebordet mitt, som en påminnelse om ikke å strekke meg ut av ledd, etter alt som måtte ligne litt på gull.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 13 hester

  

Smått liv er også liv.

Så var det 17.mai, og tradisjonen tro regner det i Bergen. For tradisjoner skal en jo verne om. Selv om ordføreren visstnok har kuppet feiringen ved hjelp av en skipsreder, og skal bruke dagen til å døpe et cruiseskip. Noe som har vekket til dels sterke følelser i tradisjonstro bergensere. Og det hjelper ikke at de nevnte pamper har leid inn Sissel for å kaste glans over seg selv og happeningen. Pengenes makt er likevel makt, uansett hva våre herrer pakker dem inn i. 

Hva jeg selv mener om saken? Veldig lite. Jeg henger meg ikke så mye opp i sånt. Selv om ordføreren i sitt til tider lett klovnepregede rollespill ikke akkurat er en av mine favoritter. Jeg stilte for et par år siden opp for psykisk helse i forbindelse med kulturdagene i Åsane - Bergen, og viste en utstilling/installasjon. Og det var ordføreren som offisielt åpnet kulturdagene. Det ble gjort mens hun sto midt i min installasjon. Men av hensyn jeg ikke hadde kontroll over, ble utstillingen likevel ikke nevnt med et ord av henne, fordi det ble bestemt at en annen utstiller i et annet lokale skulle ha hovedfokus, og de som bestemte mente at vedkommende kom i skyggen av det jeg viste. Politikk er politikk, selv på et plan som dette, så jeg ble tiet ihjel. Det som gjorde det litt ekstra spesielt og faktisk tilførte installasjonen min et ekstra element, var at den het synlig/usynlig, og var laget for å sette fokus på mennesker som lett blir oversett, mennesker som har vært utsatt for overgrep og svik. Så det ble en litt tragikomisk forestilling fra ordførerens side, spør du meg. Men det var nå det.

Dagen i dag blir for meg ikke akkurat feiret med hui og hoi. Kjæresten er i byen for å se på datteren som går i morgenprosesjonen, og senere skal vi samles for litt pølser, rømmegrøt, spekemat og jordbær. Akkurat det er tradisjon hos oss, men der stopper det. Sterkere tradisjonsbærere er vi ikke. Senere på dagen skal jeg vel ut og gå turen min. Jeg har blitt ganske flink til å ta den hver dag. I går var det likevel tungt å gå i gang, men jeg fullførte likevel. Turen går tre runder rundt et vann i Åsane. Første runde føler jeg meg sprek som en fole, halvveis i runde to begynner jeg å lete etter unnskyldninger for å slippe runde tre. For i runde tre har jeg det vondt. I beina, men mest i lungene. Det føles som å inhalere piggtråd, og de siste meterne er tunge. Trøsten er at det nok blir bedre etter hvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Jeg har tross alt ligget flat på ryggen mesteparten av dette året, etter at en depresjon kicket inn forrige sommer.  

Nå er depresjonen over. Og den har vel vært det en stund. Men det tar tid å finne fram til et nytt levemønster og noe jeg opplever som verdifullt igjen. Tomheten preger meg en del. Det har for eksempel vært vanskelig å finne glede i å skape kunst igjen etter smellen, og der butter det i mot fremdeles. Men turgåingen min har gitt meg en del de siste ukene. Og det å bevege seg litt skal jo være godt for både kropp og sjel. En trenger jo heller ikke yte som en ungdom om en skal ut. Ikke alle trenger å bestige fjell for å føle at de har gjort en innsats av verdi. Og et tre er et tre uansett hvor det står, så det kan en se på og nyte uansett. Der jeg går, er jeg omgitt av urbant strøk på alle sider. Det lille vannet jeg går rundt er som en oase i byen. Og slike steder finnes det sikkert på andre kanter også. Så det er bare å komme seg ut. Det å gå hjelper både på angst – for dem som sliter med det – depresjoner og dårlig kondis. Dette er noe som er forsket på, og bevist.

Nå vet jeg av erfaring hvor tung dørstokkmila i blant er. Det å få ræva i gir kan være en bøyg som virker nærmest uoverkommelig, spesielt om en har det vanskelig på andre plan også. Og tiden går, mens vi utsetter det til i morgen og til i morgen og til – slik vi gjør med så mangt i livene våre. Men erfaringen min tilsier også at det å sette seg i bevegelse ikke er umulig. Det umulige får finne andre felt å regjere på enn dette. Valgmulighetene for det umulige er jo flerfoldige. For det er mye som er umulig for de fleste av oss. Men det å gå noen steg er det mange av oss som kan. Det å kjenne litt på sol og vær og vind er det mange som kan. Det å nyte synet av et vann, et tre, en sti, litt gress, og høre fuglene kvitre er det mange av oss som kan. Det å kjenne at en klarer noe, er det mange som kan, selv om en kjenner på en utfordring samtidig.

De solfylte bildene som følger dagens blogginnlegg er fra turen jeg går for tiden, de ble tatt for et par dager siden (klikk på dem så forstørres de). Så med bildene fra Liavatnet ønsker jeg alle en fin 17.mai. Det finnes synsinntrykk en kan glede seg over også på en slik liten tur som jeg går. Alt trenger ikke å være storslagent for å nytes eller å ha en verdi. Smått liv er også liv.

Hepp, hepp!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Der aner jeg din hånd.

Grip om det håpefulle, det håpløse klarer seg godt på egenhånd.

I dag skal jeg skrive om fest, men før det skal jeg skrive litt om oppvekst og konsekvenser.

Under linken kan du lese om Camilla, som valgte å gi fra seg omsorgen for sin sønn til barnets far. Og slikt er det lett å mene noe om, spesielt om en ikke vet så mye om årsaken. Er det noe vi er raske til, så er det jo å dømme andres valg. I artikkelen om Camilla kan en lese om både umulige oppvekstvilkår hun hadde, og om hvordan det har gitt seg utslag i voksenalder. Sett ut i fra de opplysningene som kommer fram i artikkelen, forstår jeg godt valget hun tok, og jeg berømmer henne for det også. For noen ganger er det slik at en må svelge noen kameler og ta noen kamper for sine barns beste. Og da handler det ikke kun om å gi fra seg omsorgen, noen ganger handler det også om å kreve den. Og ta det kravet helt fram til rettsvesenet, om nødvendig. Fordi du ser at ting ikke er som de bør være. Slik jeg selv måtte gjøre for noen år tilbake, noe jeg aldri har angret på. Det eneste jeg angrer på i dette tilfellet er at jeg lot det gå så lang tid før jeg reagerte med handling, og ikke bare med ord. Men gjort er gjort og spist er spist, og nå har det gått noen år siden ungene mine flyttet ut for å leve sitt eget voksenliv. Mens jeg selv har blitt bestefar.

I går feiret vi kjæresten min sin førtiårsdag, det er hun som ser ut til å holde en liten tale på bildet over her. Vi feiret den i hagen ved Bestemorhuset i skogen, med grilling og sol og leker. Så det ble noe for både store og små. De minste fikk til og med gullmedaljer for god innsats. En av lekene var at vi alle dekorerte et glass hver i vannbad med neglelakk i forskjellige farger, og så konkurrerte vi om kunstverkene etterpå ved å kaste en ball som skulle falle i et glass. Slik at en fikk med glasset en annen hadde laget som et minne.

Vi måtte også gjette på hvor mange biter snop det var i en krukke, og der var det en av de yngste som vant. Det var så vidt jeg husket ca 270 biter, og hun var altså nærmest med kun åtte biter feil. Selv tippet jeg 150 og kom langt ned på listen.  En annen lek var at vi delte oss i to lag og konkurrerte i å lage tårn av spagetti og marshmallows. Noe bonussønnen min ble så hekta på at han fortsatte på egenhånd i flere timer etter at konkurransen var over.

Jeg er imponert over alt Svigermor og mannen hadde fått gjort i stand. Og ikke minst over kjæresten min. Vanligvis er jeg godt involvert i forberedelser når det er feiringer på gang der hun og jeg er dem som inviterer, men denne gangen var jeg tildelt rollen kun som gjest. Noe som ikke plaget meg et sekund. Det er godt å komme sammen på et slikt vis, hvor det hele ikke vipper over i det pretensiøse fordi noen har noe å bevise, men det i stedet holdes på et lekent og folkelig plan.

I dag skinner sola fremdeles over Bergen, men den forsvinner visst før 17.mai.  Sol gjør godt. Selv om jeg ble en smule solbrent i panna i går. Så jeg får komme meg ut i dag også, og gå turen min, som ser ut til å ha bli en vane nå.  Også må jeg vel ut og kjøpe meg ei ny klokke i dag eller i morgen. Lenken på min gamle ble revet over, og siden den er noen år gammel og lett slitt i glasset, får jeg vel investere i et nytt håndleddsmykke. Uten klokke føler jeg meg naken. For som den jevne leser nok har fått med seg, så ble min oppvekst ikke av de bedre, slik Camilla jeg skrev om over her heller ikke fikk en av de beste. Noe mine arrete håndledd illustrerer på om ikke en god måte, så i hvert fall en tydelig måte. I det minste opplever jeg det slik selv, og føler derfor at det hjelper å ha en klokkelenke som skjuler det verste av herligheten.

Selv om en fikk en vanskelig start på livet selv, får en gjøre så godt en kan i forhold til egne barn. Noe som ikke betyr at en må være perfekt, men at en forsøker. Da mine barn var små, fortalte jeg dem at arrene på håndleddene mine kom fra en hendelse der jeg måtte hjelpe til med å redde en hest løs fra en rull med piggtråd. I dag vet de bedre. For selv om hestehistorien er sann, og selv om både hesten og jeg fikk noen kutt, ble den fortalt for å verne dem mot hva livets realiteter i blant kan vise fram av konsekvenser barn ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til. Arrene mine skyldes mer hjelpeløshet og fortvilelse i ungdommen enn heltedåder. Og selv om Ulf Lundell synger at han bærer sine arr som medaljer, ønsker ikke jeg å gjøre det i alle situasjoner.  Selv om det er langt bedre å selv vise fram ting en skammer seg over, enn at det blir oppdaget fordi en ikke klarte å skule det godt nok. For skammen nærer seg på det at ting skal skjules. Ute i solen sprekker trollene. Litt som angsten min gjorde i går, i en solfylt hage i skogen. For jo, den var til stede da dagen startet, men forsvant etter hvert. Selv om den ikke ble helt borte, var den til å leve med. Og ødela minimalt for meg.

Og da var det vel på tide å sette gammelmannsræva mi i gir, og komme meg ut i guds frie. Så tudelu til deg, og grip tak i alt godt som måtte komme i din veg. Det vonde klarer seg utmerket på egenhånd.

Det øverste bildet er av bonusdatteren og barnebarnet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beates førtiårsdag, hurra!

Det vi deler og det vi verner om.

Så var det lørdag, og dagen i dag startet med sol ute. Dager som starter med sol har alltid et fortrinn overfor dager som starter med regn og blåst. Men etter det blir det mye opp til oss selv. Eventuelt de vi har rundt oss. Bor du sammen med noen som gjør dagen din til et helvete, hjelper det lite med sol. Er du deprimert og ute av stand til å nyte noe som helst, hjelper det lite med sol. I stedet kan solen gjøre så du blir enda mer deppa, siden du ikke klarer å nyte det du tror alle andre nyter. Og da hjelper det lite å fortelle deg at alle andre ikke er en så homogen masse som vi tror, likevel føler jeg det bør sies. Nesten alle møter før eller siden utfordringer. Og for mange blir de større enn en brukket negl. Så om du tenker deg en sirkel med radius på en kilometer, vil det nok innenfor den sirkelen være langt flere enn deg som sliter med noe.  Enten det er en depresjon, et vanskelig samliv, økonomien, savn, sorg eller annet. Den største fellesnevneren er at de forsøker å skjule det, gjerne av frykt for å bli dømt.

For min egen del startet dagen i dag greit. For selv om det finnes utfordringer i livet mitt, føles det i skrivende stund ikke som om det er de som tar størst plass. I stedet er det slik at det gjør godt å sitte her og skrive med kaffekoppen innenfor rekkevidde, og solen utenfor vinduet. Etter at jeg har skrevet ferdig, skal jeg ta helgehandelen sammen med kjæresten min, og etter det skal jeg antagelig gå en tur. Enten alene, eller sammen med henne.

De siste dagene har jeg gått tur hver dag. Til og med uten at sola har holdt meg med selskap. Og jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg går ikke så langt, bare langt nok til at jeg kjenner det merkbart i beina og i lungene. Planen er å øke på etter hvert, men ikke så raskt at jeg mister lysten.

Å gå tur kan noen ganger være en utfordring for meg. Og den største utfordringen går på angstdelen av tilværelsen min. Men i den tiden jeg har gått nå, har angstopplevelsen vært overkommelig. Noe som har medført at det jeg sitter igjen med på vektskåla, er at det positive veier mer enn det negative. Dette betyr ikke at angstdelen har vært totalt fraværende, det betyr kun at den ikke har fått styre valget jeg står overfor når jeg tenker på å gå en tur. Derfor har jeg kommet meg over dørterskelen og ut i guds frie, noe som i blant er den største utfordringen. For det er mye i meg som krever at jeg skal holde meg inne i leiligheten min.

Jeg tenkte her en dag at om jeg vant i lotto, burde jeg bygge meg et hus som så ut som et festningsverk. En stor, tung uangripelig klump som jeg kunne gjemme meg i. For det er litt slik jeg lever i blant, føler jeg.  Bare at huset er av tre i stedet for betong, slik at jeg ikke kan føle meg helt trygg for ulven. Og forsvarsverkene rundt mitt indre liv er jo til og med mer sårbare enn strå. Hvorfor det har blitt slik at jeg føler trang til å beskytte meg, skyldes nok en redsel som fikk grep om meg som barn. 

 Jeg tenker at var jeg barn i dag, ville jeg blitt tatt fra mine foreldre. Uten at den tanken hjelper meg spesielt mye. Tanker rundt hva som var eller kunne blitt gjør sjelden det. Det som eventuelt hjelper er det som skjer her og nå. De valgene en faktisk tar. Alt annet blir som røykeslutten du skal ta bare du blir klar for det. Fram til da går du rundt og hoster og peser uten at du dufter spesielt godt, mens du forandrer på ingenting.

Selv om jeg i blant tenker på festningsverk, så er likevel ikke livet mitt kun den tanken. Jeg har et atelier å gå til hvor jeg treffer gode kollegaer, jeg har kjæresten min og hennes barn, jeg har mine egne barn og et barnebarn, jeg har søsken.

I tillegg til å ha mennesker i livet mitt som betyr noe for meg, er jeg i stand til å nyte at sola skinner, at løvet har begynt å sprette, og ikke minst - i det siste har jeg nytt litt vel mye av dette. Men hallo, det er bare så jævlig godt!

Selv om kunnskap ikke nødvendigvis løser alt i mitt liv, er det likevel en fordel med kunnskap. Å forstå meg selv hjelper meg. Om ikke på andre plan, så i hvert fall på den måten at jeg ikke trenger å rakke ned på meg selv hele tiden. Alt jeg er i dag er ikke kun mitt ansvar. Angsten min er ikke noe jeg har valgt. Heller ikke depresjonene. Og fordi jeg ikke kan anklages for det, skal jeg heller ikke dømmes for det, og behøver derfor ikke å skjule den siden av meg for omverden. Om noen dømmer meg på for utfordringene jeg fikk, er det deres begrensning som kommer til uttrykk, ikke min. Og de dommerne som skriker mest på rettferdighet har antagelig mer til felles med dem som sier at vi burde la båtflyktningene drukne, enn de har med meg, så de burde ikke angå meg. Dette er noe jeg vet. At jeg likevel ikke alltid opplever det slik, men i stedet føler at jeg står til doms, får så være. De dagene det overvelder meg får jeg bare utholde og forsøke å ri av. Jeg finnes, her er jeg, jeg er. Med hele mitt mangfold. Med alle mine nederlag og alle min seire. Med all min kjærlighet og alt mitt raseri. Med mine håp, mine drømmer og brente broer, mine pensler og mitt tastatur. Og slik er det for deg også. Du er det du ble, du er det du levde, det du ble gitt, det som ble tatt fra deg, det du verner om og det du deler. Og det er nok. Mer enn det kan du ikke være.  Ikke akkurat nå.

Det øverste bildet er fra en utstilling jeg hadde for en tid til tilbake, og ja - det er meg i speilet. Bilde nummer to er fra et prosjekt jeg kalte Vern, som besto av maleri og skulptur bygget rundt tilsvarende former som på bildet. Bilde nummer tre er et foto av meg selv, som jeg tilfeldigvis fant i går, gjemt bort inne blant noen tretti år gamle dikt jeg ikke følte trang til å lese. Det nest siste bildet er av barnebarnet mitt, og det siste av datteren min og barnebarnet.

Noen ganger føler jeg meg veldig heldig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Livet handler ikke kun om hva du kan få, ofte handler det om hva du kan gi slipp på.

Virkeligheten er i blant virkelig så det holder.

Nå er det ikke sikkert noen vil kjenne seg igjen i det jeg skal skrive om i dag, men en vet jo aldri. Min virkelighet er uansett en virkelighet - den finnes. Om jeg er den eneste som opplever livet slik jeg gjør, så får det så være, men jeg tror ikke det er slik.  Folk er jo sprø, mange langt sprøere enn jeg er, og de opplever derfor verden på de merkeligste måter. Det finnes mennesker som liker å tråkke på insekter eller se og høre andre gjøre det, og får seksuell tenning av dette. Denne greia skal visstnok til og med ha et navn, uten at jeg klarte å finne det i farta. Alt jeg fant var noe under Crush fetish. Men for å illustrere mangfoldet av navnsatte ting å bli kåt av, kan jeg nevne at det å bli opphisset av tog for eksempel kalles Kakorrhafiofili. Det at slike merkelige måter å forholde seg til egne følelser på får et navn, tror jeg kanskje handler om at det finnes flere enn en som opplever ting på samme måte. Jeg tror at måten du eller jeg opplever virkeligheten på ikke er kun noe vi selv eier, så da vil sikkert noen kjenne seg igjen i min verden også.

Selv ligger jeg ikke i buskene og smugtitter på tog. Ikke nyter jeg å tråkke på små kryp heller. I stedet forsøker jeg å unngå å tråkke på både insekter og folk. Så dette er ikke viktige tema i min hverdag. Jeg har ikke engang tenkt å snakke om seksualitet, dette med fetisher var bare for å lage en innledning. I stedet har jeg tenkt å snakke om det å ha det for bra. For selv opplever jeg å ha det i blant. Eksempelvis var kjæresten og jeg ute og gikk en tur for noen dager siden. Og jeg opplevde at enkelte ting jeg så i naturen ble så vakkert at jeg fikk problemer med å forholde meg til det. Opplevelsen minner om den sterke opplevelsen det er å få briller første gang, når verden går fra å være uklar til å minne om et fantastisk HD-tv. Alt blir sylskarpt, mens fargene forsterkes. Sammen med denne opplevelsen kommer det følelser. Og følelsene i dette tilfellet kjentes veldig likt den en kan ha om noe gjør så sjelelig vondt at en får lyst til å krøke seg sammen i fosterstilling, selv om den ikke var like sterk. Den samme opplevelsen kan jeg ha om jeg er i en gruppe, og ting blir veldig morsomt. Plutselig vipper det gode over i at det blir for voldsomt. Jeg vil at det skal gå over, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, opplever et kontrolltap, og så plutselig blir det til angst. Jeg kan tenke meg at det er noe av det samme som skjer i barn når latteren går over i gråt, om en for eksempel kiler dem litt for lenge. Følelsene blir rett og slett for overveldende til at de klarer å romme dem, og derfor blir det også vanskelig å skille de enkelte følelsene fra hverandre. De blir bare en grøt.

Det at jeg har dette forholdet til egne følelser og hvordan jeg opplever det jeg har rundt meg, gjør at jeg forsøker å kontrollere opplevelsen. Enten ved å unngå følelsene fullstendig, eller ved å avlede dem litt. En bra metode er også å snakke om det, når det skjer. Og jeg tenker ikke nå kun på når de gode følelsene blir litt for gode, men også om de følelsene som ligger på andre siden av skalaen. Som for eksempel sorg, savn, usikkerhet, frykt, sinne, osv.

Da jeg var en liten gutt, sa min bestemor: Du har altfor mye følelser, Bjørn, og det vil gjøre livet ditt vanskelig. Og livet mitt ble litt vanskelig, så kanskje hun hadde rett. Kanskje jeg er utstyrt på en spesiell måte som gjør at det å se på et tre kan oppleves så vakkert at det gjør vondt. Kanskje er det slik at alle fargesjatteringene i et løvverk som solen skinner på kan treffe meg rett i hjertet med en kraft som får meg til å vakle. Kanskje kan følelsen av rom bli for voldsomt, når jeg over tid har murt meg inne i den avgrensede leiligheten min i en depresjon eller bare litt tomhet, og så kommer ut både fysisk og mentalt, og møter en blå himmel. Kanskje kan buen i ett kinn eller hvordan hårene i et øyenbryn legger seg i forhold til hverandre fascinere meg så sterkt at det blir en fysisk opplevelse, og fører til at jeg ser litt for mye eller for lenge på et annet menneske. Kanskje er det også denne egenskapen som gjorde at jeg endte opp som kunstner, og at jeg uten evnen til å ta inn synsinntrykk så sterkt som jeg gjør, ville vært et fattigere menneske. Men kanskje er det også slik at jeg i blant skulle ønske at jeg var litt fattigere, slik at ytterpunktene i livet mitt ikke lå så lang fra hverandre. For det er tungt når depresjonene kicker inn, men det kan også bli litt i meste laget når jeg overveldes av det gode.

Nå kan det hende at du tenker dette kan handle om å være bipolar, men det gjør det ikke. Det er ikke slik at jeg på noen måte ”tar av” når jeg har det godt. Tankene løper ikke spesielt raskere enn vanlig, og jeg ender ikke opp med å ta valg jeg ellers ikke ville gjort. Det handler kun om at jeg tar inn det jeg ser rundt meg så veldig sterkt. Nesten som om jeg mangler et filter, eller bærer hjertet utenpå kroppen, så hvem som helst eller hva som helst kan kjærtegne det, alternativt gi det et spark. Hvorfor jeg har blitt slik, vet jeg litt om. Det handler helt sikkert om at jeg ikke lærte å takle eller forstå egne følelser da jeg var barn, fordi jeg vokste opp med mye redsel og forstillelser i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor jeg måtte spille følelser i et forsøk på å dempe de truslene jeg opplevde. Den gang ble i blant redselen så stor at jeg fikk blackouts. Det betyr at jeg etter en episode kunne huske lite eller ikke noe av det som hadde skjedd. Så det eneste beviset for meg på at det faktisk skjedde er andres hukommelse, og smerten og bloduttredelsene etter mishandlingen. For de fysiske sporene husker jeg fram til i dag. Men tiden hvor slagene falt til de opphørte er for det meste helt forsvunnet fra minnebanken min, og jeg håper den aldri kommer tilbake.

Å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg kunnskapen.   Å vite hvorfor foten verker, fører ikke automatisk til at en kan ta bort smerten. Noen ganger er det i stedet slik at en må lære seg til å leve med den. Og det er slik jeg forsøker å leve livet mitt. Jeg forsøker å begrense det, få kontroll over det ved selv å velge hvilke inntrykk jeg vil utsette meg for, slik at jeg også får kontroll over alle følelsene. For meg er ikke et adrenalinkick nødvendigvis noe jeg oppsøker, i stedet forsøker jeg å unngå det. Og leter etter mer dempede farger enn skrikende rødt. Men heldigvis har også dempede farger nyanser og godt synlige kontraster. Jeg trenger ikke å satse alle kortene på hvitt, grått og svart.

Så slik har jeg det med følelsene mine. Hvordan du opplever dine, og hvordan du forholder deg til dem, vet jeg ingenting om, men jeg vet du føler noe.  Og kanskje vet du også stort sett hvorfor du føler det du føler. Men det er langt fra sikkert at du vet alt om det.

Et lite dikt jeg skrev for mange år siden, i det jeg kom ut av en depresjon:

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

***

Fotoet er det min yngste datter som har tatt, og det fikk tittelen "My Beautiful Dad"

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dette er meg.

Jubileumer. Seniluke. Og hva er vi redd for?

I dag fyller kjæresten min 40 år. Så gratulerer til henne – yeiii - hepp, hepp og nifoldig hurra, minst. Dagen blir markert relativt beskjedent, men planen er å feire henne litt mer ettertrykkelig bare været blir litt bedre og dagene litt varmere. Da blir det hageparty hos moren hennes, i bestemorhuset i skogen. Så det blir kjekt. Og siden mai ofte byr på godt vær i Bergen, trenger vi kanskje ikke å vente altfor lenge heller.

Ellers er jo 1.mai arbeidernes dag, men det blir neppe noe tog på meg. I stedet blir det en tur bort til Beate med litt felles bespisning og sånt. Større planer enn det har jeg ikke, her jeg sitter på kontor/akvarierommet mitt, i ny skrivebordstol og hakker på tastaturet.

Jepp, en av gavene til min egen bursdag, som ble feiret for fjorten dager siden, var penger til ny stol. Og i går ble den kjøpt inn. Stolen er flott å se på og god å sitte i, men passet ikke helt til skrivebordet, så jeg måtte droppe den utdragbare skuffen/platen som er beregnet for tastaturet, for armlenene slår borti den, slik at avstanden blir for stor når jeg skal skrive.  Bortfallet av ”skjærefjøla” medfører at tastaturet heves og nå er plassert på selve skrivebordsflaten, og da må stolen heves tilsvarende også. Noe som igjen medfører at det blir for langt ned for føttene mine til at jeg sitter helt riktig. Så jeg må nok få meg en slags skammel til å ha beina på. Og det var utfordringen, men gevinsten ble at jeg nå kan se over skjermen og ut av vinduet rett bak, og dermed få med meg litt mer av utsikten. Det i seg selv er jo veldig kjekt. Spesielt i dag, siden jeg får se litt blå himmel også.

Den gamle og godt slitte stolen min, har etter nyanskaffelsen blitt henvist til tegnebordet mitt, så nå kan jeg flytte meg fra bord til bord uten å rulle over hele gulvet. Noe nok naboene under meg vil sette pris på. For når jeg sparker fra og ruller fra den ene siden av rommet til den andre, skjer det ikke akkurat støyfritt. Det er jo ikke luftputer det er snakk om her, men relativt harde hjul, og naboene har soverom rett under meg.

Mai er nesten sommer det. Noe som betyr at det nærmer seg ferie. Og siden jeg nettopp fylte seksti, får jeg en ekstra seniluke fra i år. Hva jeg skal bruke den uka til, vet jeg ikke. Antagelig slite den nye stolen litt, i hvert fall. Noen feriereise blir det neppe. Bilen min har sett sine beste dager akkurat som jeg selv har, økonomien er ikke all verden selv om jeg klarer meg i det daglige, og ferieturer er uansett lite kompatibelt med mye angst. I stedet er det slik at angsten blir minst utfordrende når jeg kan følge rutiner og opplever forutsigbarhet. Så vi får nå se. Dagene går nok uansett, og en får ta dem som de kommer, som en sier.

Jeg er ganske sikker på at du også har noen utfordringer. Det er sjelden slik at folk flest slipper unna det. Livet er ikke bare bursdager eller fest. Utfordringene kan være koblet til helse, økonomi, eller et vanskelig familieliv. Det er mange som blir hold nede eller utnyttet av sin partner. Både menn og kvinner.  Og noen sliter med rus, vold eller annet. Andre mangler kanskje venner eller familie i det hele tatt, og dermed noen å feriere sammen med. Det er ikke alle som vil eller er i stand til å reise på ferie alene. Men utfordringene er ikke nødvendigvis det som er bestemmende overfor hverdagen din, alternativt ferien. I stedet er det slik at det er hvordan du forholder deg til utfordringene som legger lista for hvordan du opplever livet ditt. For meg selv er ikke en manglende ferietur noe som fører meg rett ned i ildsørpa med skrik og tenners gnissel, mens andre kan oppleve det som en skikkelig nedtur, slik at den nedturen blir det de fyller sommeren sin med.  Dagene blir preget av savn og misunnelse overfor dem som reiser på hytta eller til syden. Og alt en ser er det en ikke får, i stedet for det en kanskje har. Vi kunne alle hatt mindre, eller hatt det verre. Det handler med andre ord om å verdsette det en eier i stedet for det som er utilgjengelig. Noe som ikke nødvendigvis alltid er lett, men likevel kanskje ikke alltid uoppnåelig. Selv om alt gjerne tar tid. Og ikke minst de utfordringene som kommer brått og uventet på, kan virke uoverstigelige en stund. Men til og med folk i rullestol smiler. Folk med hjertefeil smiler. Det betyr at det ikke er umulig å kjenne på noe godt, selv om ei dør til en drøm eller en mulighet ikke lenger lar seg åpne. Kanskje er det mulig å finne en ny dør, og en ny drøm, et nytt håp, en ny plan, om en klarer å se seg litt rundt.

Selv sitter jeg ikke i rullestol, men jeg begrenses som sagt av angst. Uten den angsten hadde jeg ikke sitter her i min nye stol og skrevet til deg nå. Hva jeg hadde gjort i stedet vet jeg ikke, men noe hadde det nok vært. Om det hadde vært noe positivt er vanskelig å si, for jeg har levd med angst hele livet, så jeg har ikke erfaring med noe annet. For selv om angsten min kan forsvinne for en dag eller en time, så vet jeg at den dukker opp igjen rundt neste sving, og jeg unnviker derfor så langt jeg kan situasjoner som kan trigge den. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noen ting som helst, bare at jeg ikke får til alt, slik en som sitter i rullestol heller ikke får til alt lenger. Men vi kan alle lære oss til å leve med oss selv. Og ofte fordi vi får litt hjelp til å sortere det følelsesmessige og det praktiske. Og dette siste var ment å lede fram til et tips for deg som måtte bo i Bergen, kjenner på angst, og føler at den begrenser deg. Det er mulig å gjøre noe med det. Det er mulig å lære seg til å leve bedre med utfordringen. 

I Bergen har vi et sted som kaller seg Hieronimus. Og en fugl kvitret om at de feirer trettiårsjubileum i år. Så hipp hurra for dem også. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe, hjelper folk med angst, i tillegg til å hjelpe kvinner som lever i voldelige forhold. De driver samtalegruppe, malegruppe, keramikkgruppe og litt forskjellig. Selv har jeg deltatt på et par kurs i filosofi, i tillegg til kurs om psykopati og narsissisme, som de har arrangert. Det siste har hjulpet meg til å plassere og forstå erfaringer jeg selv har blitt påtvunget i både barndom og voksenalder. Så kjenner du noen som kunne trenge litt hjelp, så tips dem. Og er det du selv som ikke har det godt, så ta kontakt. Til og med det som virker umulig er det i blant mulig å gjøre noe med. Ikke alt er like uangriperlig som været.

Det ble mer bilder i dag enn ellers, men nå vet du som leser hvordan det ser ut rundt meg når jeg sitter her og skriver til deg. Så får jeg håpe at det ikke ødela det bildet du hadde i hodet fullstendig.

Det lille akvariet på skrivebordet er på ca 20 liter og inneholder biereker, mens det store er 240 liter og inneholder fisk fra Tanganyikasjøen. Tegningen av engelen over det store akvariet, er tegnet av min bestemors tante, det vil si min oldeforeldregenerasjon. Så det er ganske gammelt.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hva er du redd for?