Som du sikker skjønner, er bildet over her knyttet til den
lille teksten i kursiv, og Jensens grønne arm. Teksten ble til for rundt femten
år siden, og bildet ble malt i 2007. Maleriet er et av mine første forsøk med
pensel, og er derfor noe annerledes i form og farger enn de maleriene jeg lager
i dag. Likevel er det morsomt å ha tatt vare på det, synes jeg. Det blir litt
som en tatovering, et minne.
Det kan hende at Jensen var litt vel hyppig i sine klager
over armen sin, slik at en som sto han mer eller mindre nær ble lei maset. For
slik er det jo i blant, om en plages med noe, så forteller en om det. I hvert
fall gjør noen det. Kanskje minus enkelte menn med begynnende
prostataproblemer. De venter ofte til kreften har kommet skikkelig langt med å
nevne det, fordi frykten for en finger i ræva er større enn frykten for å dø. Noe som i seg selv sier noe om perspektiv.
Selv forteller jeg gladelig og ofte om det jeg sliter med.
Jeg forteller gjerne om det jeg gleder meg over også, men det er kanskje en sak
for senere blogginnlegg. Fellesnevneren for begge temaene er likevel at
noen må høre på meg, for at det skal være noe poeng i fortelle. Og at de
kanskje blir lei av å høre. For til og med det som er bra blir folk lei av å
høre om.
Selv er jeg drittlei av å høre om folks grenseløse lykke og vellykkethet på
Facebook. Og det hjelper ikke at det hele er illustrert med bilder og ei hel
dynge med hvite smil, enten fra fine middager eller fra fine ferier. Det må da
gå an å formidle noe annet enn mer eller mindre fantastisk luksus eller ensidig lykke, selv om det er
fra en middag eller ferie en gledet seg over. Er du i en kulturell høyborg eller en naturperle et
eller annet sted i verden, så er det jo mer interessant å få se litt av det
disse stedene har å by på enn den perspektivløse lykken og de blekede tennene til den som ønsker å
dele slikt, framfor noe annet som kunne vært delt.
Når det gjelder reaksjoner når folk klager, så er det slik
at jo, jeg kan bli irritert. Ofte fordi det i blant får form av syting, men gjerne enda
mer fordi jeg blir litt hjelpeløs framfor den som plages. Hver gang jeg må møte
folks gjentagende formidling av smerte, håpløshet, hjelpeløshet eller generell elendighet,
møter jeg samtidig min egen tilkortkommethet. Konsekvensen for meg da, er gjerne at jeg går i løsningsmodus. Jeg forsøker å fortelle vedkommende hva som kan rettes på
og hvordan, gjerne ved hjelp av både lette og kjappe løsninger, som jeg selv
synes er både godt fundamenterte og kjempeintelligente. Noe som ikke alltid
slår så godt an. Hadde det vært enkelt å løse noe, hadde det jo blitt løst
allerede. Så kanskje den som opplever smerten eller håpløsheten eller det
generelle misstilpasset kun ønsker å bli sett, hørt og verdsatt når dette formidles, og ikke at jeg
skal løse alt for dem hele tiden. Alle opplever jo ikke å bli verdsatt, om de sliter. De fleste som sliter opplever nok mer press, krav og mas om å ta seg sammen, enn positive bekreftelser, trøst og ros.
Om Jensen virkelig klaget for mye over sin grønne arm, skal
jeg ikke uttale meg om. Men jeg vet at om armen min hadde begynt på en
transformasjon lik den hans gjorde, ville jeg kanskje nevnt det rimelig ofte
jeg også. Men slik er det jo ikke, min arm er ikke grønn. Til gjengjeld mangler
det ikke på andre områder i livet mitt hvor jeg opplever utfordringer. Og jeg
forteller om dem. Kanskje mest her på Vannlandet, for jeg kan jo ikke gå og
syte om alt mulig hele tiden på andre arenaer, selv om det også der får komme til uttrykk i blant.
Det er mye jeg kunne valgt å skrive om her på Vannlandet. Grunnen
til at jeg skriver om slike ting som jeg gjør, er blant annet for å synliggjøre
retten jeg har til å gjøre det. Jeg MÅ ikke holde meg taus og gjemme meg i en krok, bare fordi jeg ikke har en fin ferie eller min egen vellykkethet å snakke om. Samtidig er det et forsøk på å adressere forskjellige tema
på et vis som for enkelte kanskje oppleves som vanskelig å gjøre selv, og at de derfor føler seg
litt alene om sine gleder eller utfordringer. Her kan en som leser kanskje
oppleve at vi i det minste er to. Og to er et fellesskap i seg selv. Mer skal
det ikke til.
Jeg tenker at det også er viktig å si noe til dem som
kanskje ikke sliter altfor mye med livet de lever, men som ganske sikkert kjenner noen
som har fått en utfordring større enn dem selv, enten det er en venn, en arbeidskollega eller et
familiemedlem. Her kan du kan få høre litt om hvordan det er å leve i en
motstrøm, og hvorfor vi kanskje ikke trenger å dømme alt og alle så kjapt fra en
borg av velregissert lykke eller vellykkethet. Noe som er veldig lett å gjøre for oss
alle, generelt, eller fra et eller annet felt hvor vi føler oss trygge og hjemme.
Om det jeg forsøker på fungerer, vet jeg ikke. Men om en vil
noe må en jo begynne et sted. Akkurat som jeg gjorde, da jeg lagde det ikke altfor
opphøyde bildet av Jensen med grønn arm. Etter hvert ble det å male bilder en bra og viktig del av livet mitt.
Hvor du begynte eller kan begynne på
noe som kan bli bra for deg, vet best du. Du vil kanskje ikke oppnå det du
lengter etter, drømmer om eller jakter mot umiddelbart, kanskje aldri, men
du oppnår å finne en retning, en vei å gå, når du tar et valg, retter nakken og setter den ene foten framfor den andre.
Ingen klarer alt, ingen eier alt, men et utgangspunkt eier
vi alle. Og om det ikke leder til skrytebilder på Facebook eller at du blir verdensmester, er kanskje det å
være i en prosess nok i seg selv. For i blant er det slik at bevegelsen mot noe faktisk
er viktigere for oss enn å komme fram.
Det er ikke målet som er livet vårt, det er prosessen, synes jeg er en god tanke å holde fast ved, når det jeg synes jeg fortjener og det jeg lengter etter forsvinner bak horisonten eller i et tåkehav.
Alle dagens bilder er relativt gamle, og handler på sitt vis om både ensomhet og hjelpeløshet. I hvert fall for meg. Så får du finne ut om de sier noe til deg, om du leste deg helt ned hit. Sett gjerne også av et par minutter til videoen under her, om du vil og har tid for sånt. Mens du kanskje tenker over om du kunne vært med i den, eller om du kjenner noen andre som kunne vært med. Kanskje kan noen slike kjappe tanker i seg selv være nok til å sette deg selv i perspektiv.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar