Å leve med en naken leieboer.

Folk plages med så mangt. Såre lepper, inngrodde negler, kreft og HIV. Selv har jeg blitt forkjølet. Jepp, da jeg våknet i dag, var halsen og lungene gruggete, og nesa må nå blåses ren for uhumskheter både titt og ofte. Og dette er da vel ikke noe å skrive blogg om, tenker kanskje du. Men jeg skriver om ting som skjer meg, hva jeg tenker, føler, opplever, osv. Dvs hverdagen min. Og da faller nok en forkjølelse innenfor kategoriutvalget likevel.

Å bli forkjølet er ingen big deal, for de fleste. For meg og andre med lungesykdommer kan det likevel bli en utfordring i hverdagen som oppleves større enn det folk flest opplever. Har du lite lungekapasitet i utgangspunktet, blir det meste rimelig tungt å gjøre om den minker enda mer. I verste fall kan en ende opp med at en ikke orker noen ting…nesten. Det blir litt som at det blir vanskelig å vaske seg på ryggen. Noe de fleste får til på et eller annet vis, men har du kun en halv arm og mister protesen din, så blir det verre. Er det slik i tillegg at det er den nedre del av armen som mangler på den ene armen du har, noe det ofte er, så klarer du ikke å holde verken såpa eller vaskekluten.  Så da må du gjerne ha hjelp.

For min del er ikke det å få hjelp i hverdagen når surstoffinntaket minker et alternativ, så i stedet kan det ende opp med at jeg gjør mindre enn til vanlig. At ting som skulle vært gjort forblir ugjort. Men, en får ikke ta sorgene på forskudd. Selv om jeg merket de første symptomene allerede for et par dager siden, har virusene fram til nå ikke tatt helt over kroppen min. Så en får leve i håpet om at det ikke blir for ille.

I går flyttet det inn en leieboer hos meg. Og da snakker jeg ikke om virusene. Jeg snakker om en gammel venn som har bodd i uteboden min et par år. Der har hen stått og stirret inn i et stort intet, mens tiden har gått. Uten håp om forandring. Slik er det noen som lever, uten håp. Ganske sikkert mange flere enn du tror. Enten de bor i en utebod, eller er innestengt i seg selv. Men nå har altså bodokkupanten her hos meg fått flytte inn i stua mi. Noe som føles litt rart, men samtidig litt kjekt. Noe takknemlighet har jeg likevel ikke fått føle på for at jeg slapp hen inn. Leieboeren min er rimelig taus, der hen står beskjedent ved veggen, naken. Jepp, naken. Kun iført et par briller, noen smykker og en klokke. Og klokka har stoppet. Ikke mye å skryte av det der. Heldigvis har jeg det ganske varmt hos meg, siden fiskene i akvariene mine ikke liker å fryse. Sant å si liker jeg ikke å fryse selv heller. Men alt handler jo ikke alltid om meg, så det får vi spinne videre på en annen gang.

Hvor lenge leieboeren min får bo inne, vet jeg ikke. Det kommer an på hvordan hen oppfører seg. Fram til nå har det gått fint. Selv om hen er naken og det føles litt påtrengende med en fritthengende pikk i stua, så går det bra. Hvordan eventuelle besøkende vil stille seg til leieboeren min, vet jeg ikke, men det er jo heller ikke mitt problem. Hva folk tenker og føler får bli deres egen sak, skrev han så kjekt, uten å forholde seg til sin sosiale angst i det hele tatt. Selv om sosial angst gjerne handler nettopp om hva andre folk tenker og føler. I forhold til en selv. Og da mener jeg ikke de flotte og beundrende, inkluderende eller kjærlighetsfulle tankene folk kan tenke om deg, men de nedvurderende. De som handler om at du er lite eller ingenting verdt, og derfor helst ikke burde plage folk med din tilstedeværelse. Slik at du føler deg utilpass og gjerne litt dum og ikke bra nok i diverse sosiale settinger. Og så kommer angsten krypende og vil at du skal rømme og låser deg på en og samme tid, stjeler stemmen din og/eller muskelkontrollen, alternativt gir deg opplevelsen av å miste deg selv, gå i oppløsning.

Hvorfor folk ender opp med å tro at alle andre tenker på en slik negativ måte om en, kan sikkert skyldes forskjellige grunner. Men ofte koker realitetene og konsekvensene ned til at du, jeg, en annen, en eller annen gang begynte å projisere sine egne tanker inn i andre. Det vil si at en egentlig begynte å dømme seg selv, og fortsatte med det. Kanskje fordi en har blitt dømt selv, minimert, fratatt verdighet eller blitt utsatt for diverse overgrep, og egentlig bare viderefører overgriperens stemme. Gjør den til din egen
.

Det som plager leieboeren min, slik at hen har bodd et par år i boden, handler kanskje om nettopp dette med sosial angst. Eller det dreier seg i det minste rundt identitet. Da på planet som handler om å finne den, sin egen identitet. Eller kanskje mest om å akseptere den. For leieboeren min er transgender, eller transkjønnet, som det gjerne kalles i dag (les mer om ord og begreper her). Det vil si at hen forsøker å gå i møte med seg selv, gjennom å bevege seg fra å leve som mann, til å leve som kvinne. Andre ønsker å gå fra kvinne til mann. Uansett er det slik at å det kludre med skaperverket, er det jo ikke alle som tar lett på sånn uten videre. 

Selv synes jeg det er helt ok. Det får da være måte på. Folk får få leve som den de vil, åpent, ikke i en utebod, og vet vel best selv hvilket kjønn de føler seg som. Selv føler jeg meg som mann, og ingen kommer og kakker meg i hodet av den grunn. Kjæresten min er dame, og er rimelig sikker på at det er det hun er. Ingen kakker henne i hodet heller. Og ingen av oss ville likt at noen andre skulle kommet og krevd noe annet av oss. Det ville sikkert ikke du likt heller. En er det en er. Og noen er ikke helt A4. Selv er jeg mer A3. Deal with it. Ikke alt handler om deg.

Nå får jeg runde av. Egentlig skulle jeg trimmet litt, men hodet kjennes ut som en ballong, og pusten er ikke helt på topp, så det blir vel kanskje en paracet, litt sofa og tv som blir valget. Om jeg ikke går en tur. Rusler jeg litt sakte og rolig, burde det kunne gå greit. Kanskje det til og med er bra for meg og forkjølelsen min med litt frisk luft og bevegelse av legemet. Det gjenstår å se. Også er det jo det, at om jeg går ut en tur nå, har jeg noen hjemme som venter på meg. Naken. Og taus. Men likevel, en kan ikke alltid få det bare som en vil. Noen ganger må en ta til takke med både og.

Tegningene tegnet jeg på åttitallet, mens leieboeren min ble til i forbindelse med utstillingen Innerst, i 2014. En utstilling som handlet mest om det å møte seg selv. Frivillig, eller ufrivillig. For i blant får vi ikke velge selv. Det bare presser seg fram.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: