Cupcakes og pennesplitter

På tide med litt blogg. Det har blitt noe begrenset av den sorten siste tiden. I stedet har det blitt mye tid på atelieret. Og nå er yngste datteren min hjemme på høstferie, så jeg har jo ikke lyst til å bruke for mye tid bak tastaturet akkurat da heller. Men nå gjør jeg det altså likevel. For i skrivende stund ligger hun og sover. Senere i dag skal vi feire bursdagen hennes, og da blir vi en god gjeng. Menyen blir pølse og hjemmelaget potetmos, pluss kaker. Selv skal jeg forsøke meg på cupcakes. Kan jo bli spennende. Jeg fant ikke den konfekten som står i oppskriften, men noe fant jeg. I blant må en tilpasse ting og tang, og ikke låse seg fullstendig til en oppskrift, enten den gjelder for kaker eller livet generelt, uansett hva oppskriften lover eller forsøker å si deg.

I dag er det lørdag, i går var det fredag. Og på fredager er tradisjonen taco hos kjæresten. Men i går var sønnen hennes ikke hjemme, så da lagde jeg en marokkansk vri på chili con carne i stedet. Litt hot mat er godt i blant (jeg doblet chilimengden), men fungerer gjerne best når det er kun voksne som skal spise den. Derfor blir det lite chili, men desto mer pølser i bursdagsselskapet i dag. Pølser kan alle spise.

I morgen reiser datteren min hjem igjen, men før det skal jeg lage hjemmelaget lasagne, for det ønsket hun seg. Det er noe med det å komme hjem og få spise noe hjemmelaget som en har minner knyttet til.  

Etter at min yngste har reist, på kvelden, blir det stille hos meg igjen. Tilbake til hverdagen. Men det går seg nok til det også. Og på mandag blir det kanskje en tur på atelieret, selv om jeg ikke vet om jeg skal fortsette med å arbeide fem dager i uken som jeg har gjort de siste ukene. Jeg blir litt sliten, kjenner jeg. Og når jeg blir sliten får angsten min lettere tak i meg. Så det gjelder å finne en balanse.

Balanse er bra. Og gjerne på flatmark. Selv er jeg ingen tilhenger av svimlende høyder eller muligheten for lange fall, jeg har større tiltro til å få kontakt med det fundamentet som skal bære meg. Men jeg er tilhenger av å på egenhånd kunne finne ut hvor en oppnår balansen. Kjenne litt etter hva som er ens egne behov, og hva som er andres, for eksempel. Alle er jo ikke som meg, noen vil ha mest mulig luft under vingene, og finner sine balansepunkt på andre vis og på andre arenaer enn jeg selv gjør. Men noe har vi alle til felles:

Går en for mye på akkord med seg selv, kan det fort få en konsekvens. Det behøver ikke å gi seg utslag i angst, som hos meg, det kan likegodt være noe annet, men noe blir det gjerne. Kanskje utbrenthet, om det pågår lenge. En langsomt tærende mistrivsel er også en mulighet. Eller en følelse av aldri å strekke helt til eller være verdt noe. Skal en yte noe på altfor mange felt, er det jo lett for at en ikke strekker helt til på alle. Ingen av oss er supermann eller har døgn som består av 25 timer. Så en må lære seg hvor en skal sette grensene, og trene på å gjøre det. Balanse kommer ikke rekende på ei fjøl.

Grunnen til at jeg har vært så mye på atelieret den siste tiden, er at jeg har begynt å tegne. Eller lage skisser til noe som en dag skal bli endelige tegninger, som jeg håper å kunne stille ut. Og dette viste seg seg å være moro. Først startet jeg med kull, så ble det blyant, og nå har jeg begynt å teste ut blekk og pennesplitt. Dagens tegninger er tegnet med blekk/tusj og pennesplitt, og størrelsen er A2, så det er en stor flate som potensielt skal fylles ut. Et pirkearbeid, og det tar litt tid, men er morsomt likevel. Det er jo ikke noe jeg må gjøre. Og det en gjør av egen lyst og motivasjon er gjerne litt gøyere å gjøre enn det en tvinges til. De to øverste tegningene/skissene er ferdige, den nederste er halvferdig.

Nå skal jeg runde av. Og det gjør jeg slik:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link fikk datteren min(som nå har våknet) få velge: