Bånd og frihet.

Søndag. Slik det er hver uke. Ikke noe spesielt ved det. I det hele tatt er mye av rammene i livene våre ikke så spesielle eller uforutsigbare. Gjentagende, er kanskje en beskrivelse som passer bra. Ting går på rutine og vane. Og da tenker jeg ikke bare på ting vi ikke har kontroll over, som at høst kommer etter sommer og slikt, men mer på de felt hvor vi faktisk kan velge. For hva velger vi? Vi velger det samme som i går. Stort sett. Med få eller små variabler. De færreste selger alt de har og drar på verdensomseiling. Er man så heldig og bemidlet at en kan seile litt, så blir vel neste tur mye lik den forrige, og så drar en tilbake til hverdagen og det vante og trygge. Det vil si at vi følger et mønster. Og mønster er ikke spontanitet, mønster er ikke å gå nye veier, mønster er ikke å våge noe nytt, mønster er i denne sammenhengen å sitte fast/holde seg fast i det som virker tryggest eller minst krevende.

I går snakket kjæresten min og jeg om det å lage en ny retning i livet, om hva som er fordeler ved det og hva som kan bli utfordrende. Ikke bare for den enkelte, men også for eventuelle par eller familier. For det er jo slik, at om den ene parten i en relasjon velger å gå nye veier, så må den andre parten gjerne leve med den andres valg. Noe jeg tenker kan oppleves som utfordrende, gitt tendensen til å holde oss fast i mønstre, som jeg nevnte over her. Vi har alle hørt om begrepet «å vokse fra hverandre». Vekst kan derfor være truende.

Hva en gjør med en slik usikkerhet eller opplevelsen av noe som kan virke truende, er selvfølgelig forskjellig. Selv tror jeg på det å dele mest mulig. Både av tanker som oppstår og følelser. For påvirket blir vi, og det å holde alt inne er ingen god løsning.

For et par år siden begynte kjæresten min å studere igjen. Det vil si at hun gikk litt ut av den rollen hun hadde hatt i vår relasjon fram til da, og etablerte noe nytt i livet sitt. Og det var bra, og viktig for henne. I løpet av tiden som har gått, har hun opplevd en vekst både følelsesmessig og intellektuelt, og fått en ny trygghet på seg selv og i seg selv. Hun har knyttet nye kontakter og fått nye venner, nye tanker og en ny selvsikkerhet. Med selvsikkerhet kommer gjerne også tydelighet og målbevissthet.

Men så er det det da, at jeg har ikke vært med på akkurat den samme reisen. I det minste ikke på samme måten. Og dette snakket vi mye om før hun begynte å studere, slik at vi kunne være forberedt på eventuelle konsekvenser av det nye veivalget i livet vårt. Slike konsekvenser kunne for eksempel være at hun opplevde å måtte stå alene med det hun forsøkte på, at hun ikke fikk støtte eller ros fra meg, men at jeg i stedet forsøkte å minimere eller ødelegge det hun forsøkte på, ved hjelp av for eksempel likegyldighet, latterliggjøring eller nedvurdering. Slik at en mulig løsning for henne, kunne bli å skjerme seg selv ved å hold ting inni seg.

En annen konsekvens kunne bli at jeg opplevde hennes nye hverdag som truende, gjennom for eksempel å havne litt i bakleksa, ikke få like mye av tiden og oppmerksomheten hennes som før, men måtte dele henne med andre, noe som også betyr andre menn. Begge disse skisserte scenarioene har som mulig utgang at vi som par fikk en utfordring som kunne ende opp med å bli en kile i forholdet vårt. Slik at vi endte opp med å sitte på hver vår tue og forsøke å dra den andre mot oss, uten å ha en oppskrift på hvordan en best kan klare det uten samtidig å stjele noe fra den andre. Men slik ble det ikke.

Løsningen ble å dele. Jeg deler med henne det jeg opplever på atelieret og via de menneskene jeg treffer i min kunstverden, og hun deler det hun opplever på universitetet. For vi trenger alle å få snakke om ting vi opplever og føler. Både det gode og det vanskelige. For å få bekreftelser på våre valg og følelser, men også for å få korreksjoner eller at det blir stilt spørsmål ved våre tanker og reaksjoner.

Nå er det ikke alt som er like lett å dele. Jeg, for eksempel, kan ikke følge og forstå alt av hennes gresk eller latin, for jeg tar ikke samme utdannelsen, men jeg kan lytte likevel. Og jeg kan spørre. Mye kan også ta sin plass på en mer generell arena enn bøyning av verb. Akkurat som det gjør når det kommer til min kunst. Hun kan ikke følge alt som foregår i hodet mitt eller ved penslene, mye av det handler om intuisjon som oppstår der og da, når jeg for eksempel maler. Men hun kan følge noe av det jeg tenker og opplever, hun kan lytte og vise interesse for meg og mitt, og hun kan spørre og komme med forslag på løsninger der jeg søker en løsning på noe. Både i forhold til kunsten min, og i forhold til de relasjonene jeg har med andre på atelieret.

På denne måten oppstår det en dialog, hvor vi begge deler og begge får ta del i noe og begge respekterer det den andre forsøker å få til. Selv opplever jeg at vi er mer opptatt av å løfte den andre enn vi er av å holde hverandre på plass i det mønsteret som i utgangspunktet virker tryggest. Slik har det ikke alltid vært i livet mitt. I enkelte forhold har det handlet mer om å begrense og å ha kontroll på den andre.

Jeg har et bilde i hodet, som jeg bruker som en veiviser. Det består av to sirkler som berører hverandre. Jeg tenker på disse to sirklene som to personer i et par. Hvis begge sirklene beveger seg rundt sin egen akse, vil det oppstå en mengde potensielle treffpunkt, for de to sirklene går ikke nødvendigvis alltid like fort eller samme vei. Det betyr at en får en mulighet til stadig å få oppleve noe nytt hos den andre.  En ny dag, et nytt treffpunkt, noe en kan dele.

Jeg tenker også at det er lett for at disse to sirklene slutter å ha kun treffpunkt, men begynner å overlappe hverandre. Enten av begges frie vilje, eller fordi den ene eller begge føler seg usikker eller truet og vil ha kontroll over den andre. Da oppstår det et felt hvor en ikke lenger klarer å skille de to livene, en har blitt ett, og sirklene kan slutte å bevege seg rundt sin egen akse. Livet blir derfor mye bergrenset, og kan ende opp med å leves i det overlappende feltet, samtidig som det gjerne også ender opp med at en eller begge forsøker å utvide det. Og det å bli ett høres kanskje romantisk ut og alt det der, men er nok ikke så bra som det kan høres ut som, tror jeg. I stedet tror jeg det er det slik at å bli ett, er et gammelt begrep som egentlig handler om kontroll og makt.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men da ville det antagelig bli så langt at ingen gadd å lese ferdig, så jeg får runde av. Men tenk videre på egen hånd. Om du føler for å gjøre noe som kanskje kan utvikle deg, så la ikke en redd partner hindre deg. Hindre heller ikke din partner. Snakk heller sammen, og finn en åpenhet og en løsning og forsøk å gå den nye veien sammen. Det er absolutt ikke umulig, selv om nye veivalg i blant kan virke skremmende både for en selv og andre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Release Me: