Utsikt.

Det at ting henger sammen, er noe vi alle vet. Du blir for eksempel ikke mett om du ikke spiser, eller brun om du ikke soler deg. Nå kan en også lese at tidlig demens kan motvirkes av kaffedrikking. Samtidig kan en lese et annet sted at demens kan forverres av eksos. Om damen som kjørte bil i Bergen hadde sniffa litt for mye eksos skal jeg ikke uttale meg om, men noe gikk i hvert fall veldig galt.

Det er tirsdag, og jeg skulle etter planen vært på atelieret i dag, men der er jeg ikke. Da jeg våknet brukte jeg ikke lang tid på å forstå at dette ikke er dagen for pensler og lerret og for mye mennesker rundt meg. Sånn er det til tider, jeg styres i blant av ting jeg ikke har full kontroll over. I dette tilfellet mitt indre liv. Og jeg kan hoste opp en del tanker som handler om årsak og konsekvens, men jeg trenger jo ikke å legge alt jeg tenker og føler ut på nett. Noen ganger er det nok at jeg vet noe selv. Og en ting jeg vet, er at årsaker og konsekvenser gjerne er mer sammensatt enn vi ofte tror eller er i stand til å se annet enn ved hjelp utenfra. En synlig konsekvens kan bunne i mange sammenfallende årsaker, der noen ruver som fjell, mens andre er små som atomer. Noe det blir nesten umulig å få det hele og fulle grep om. På samme måten som når vi leter etter meningen med livet. Kanskje det ikke går å finne én mening, om en med mening ser for seg det å oppdage ett punkt det går å peke på, og så være i mål. Kanskje meningen er knyttet til mange punkt, alt du berører og alt du berøres av. 

Å vite noe selv er ikke det verste en kan bære med seg. Noen ting kan det til og med være greit å bære alene. Men jevnt over er det en fordel å kunne snakke med noen om det som skjer i livet en lever. Enten det handler om ting en gjør, ikke gjør, tenker eller føler. For det er nå en gang slik, at en trenger andres meninger i blant. En annens syn på ting. Hvis ikke kan en i et verst tenkelig scenario, ende opp med vrangforestillinger. Bor en for eksempel med en dominant og lite empatisk person som mest ser sine egne behov, vil sannhetene til denne personen også komme til å påvirke deg. For eksempel gjennom at det blir sagt at du ikke kan noe, at du er dum, eller at du ikke forstår ditt eget beste. Og da gjerne med en underliggende motivasjon som bygger på at vedkommende bør "ta vare" på deg, tenke for deg eller ta avgjørelser for deg. Du er jo tross alt ikke spesielt intelligent eller følelsesmessig stabil.

Om en får høre slike uttalelser over år, er det lett å begynne å vurdere seg selv sett gjennom den andres øyne, og kanskje ende opp med å tro på det som blir sagt. Da har en blitt gjenstand for en negativ hjernevask, en manipulasjon. Og du har mistet deg selv.

Siden ting henger sammen, vil derimot et samvær med en person som tror på deg, støtter deg og er villig til å være med på å løfte deg fram, gjerne få deg til å se muligheter og til å utvide de grensene du setter for deg selv.

Dessverre er det ikke kun samboere eller ektefeller som kan ha en slik makt. Også media kan bli et lodd på ei vektskål, som gir et positivt eller negativt utslag. Om en for eksempel ser mye reklame eller artikler om slankekurer, gjerne illustrert av vakre og vellykkede mennesker, er det lett å føle at en ikke er bra nok om en har lagret litt energi til en dårlig dag i form av et par valker over beltestedet. Og er en først i gang med å degradere seg selv på en slik måte, vil en stadig finne bekreftelser på at det er slik det er - en er ikke bra nok, ikke pen nok, ikke slank nok, ikke rik nok, ikke kåt nok, ikke flink nok, ikke mann nok, ikke kvinne nok. Om en da ender opp med å bære denne opplevelsen av utilstrekkelighet alene, vil en ikke få motforestillinger som kunne forandre på den, men i stedet ende opp med å bli låst i en "sannhet", i form av en plassering på en skala du absolutt ikke trenger.

Dette er selvfølgelig kunnskap de aller fleste sitter på, men vi tenker ikke alltid over det, og ender derfor opp med å bære mye skjult for omverden. Noe av denne vekten vi bærer består av skam. Skam kan være vanskelig å vedkjenne seg. Og enda vanskeligere å la andre få se. Det er gjerne skammen som blir knebelen i vårt liv. Den som hindrer oss i å si hva vi mener og tenker og føler. Skam er nært tilknyttet sårbarhet. Og det er vanskelig å legge sårbarheten sin på bordet. Så i stedet ender vi gjerne opp med å kapsle den inn. Til den sitter som rynker i pannen, muskelknuter over skuldrene og et ganglag gjennom tilværelsen, hvor armene henger rett ned i stedet for å svinge fritt, både billedlig og bokstavelig talt.

Så hva bærer du egentlig på, som du ikke forteller til noen? Og er det mulig å fortelle det selv om det er vanskelig? Hva kan egentlig skje? Er det det at himmelen faller ned, eller er det følelsene dine som er det største hinderet? Og om det er følelsene, er følelsene dine i seg selv så farlige at de må undertrykkes?

Det er mange teknikker en kan ta i bruk for å flykte fra det en tenker eller føler. En kan underkaste seg en annen, en kan ruse seg, døyve vanskelige ting ved å spise, en kan lage leveregler så strenge for seg selv at det ender opp som tvangshandlinger eller OCD, eller en kan satse på å være så god og snill at en nesten kan se på seg selv som sin egen Messias. Men det er også mange teknikker en kan ta i bruk for å se litt nærmere på det en tenker og føler, i stedet for å rømme fra det. En kan skrive dagbok, skrive blogg slik som jeg gjør, eller en kan snakke med noen. Kanskje en venn som ikke står midt oppe i det samme som en selv. Gjennom å sette ord på det en tenker og føler blir det lettere å sortere det og forstå det.

Om en skal flytte, klarer en ikke å bære ut alt en skal ha med seg i en eneste håndvending. En må ta en ting om gangen. Og slik er det med tankene og følelsene våre også. Om vi bærer alt alene vil vi før eller siden risikere å gå i kne under vekten, og ikke komme oss verken fram eller tilbake lenger. Men gjennom å sette ord på ting kan vi klare å se på vårt indre som et puslespill av små elementer det er mulig å gjøre noe med, i stedet for at alt blir en sammenrørt grøt, der det ikke er mulig å se en ende eller en begynnelse på noe som helst. Det er når vi blir låst i en slik posisjon der det meste ender opp med å være en diger uhåndterlig klump, det er lett å underkaste seg en annens behov for makt, for deretter å nærmest utslette seg selv og bli stort sett kun en tilfredsstiller. Det å leve som en tilfredsstiller er lite tilfredsstillende i lengden. For en får aldri premien en lengter etter, enten premien er absolusjon eller det å bli elsket, en får kun mer krav. Og med den konklusjonen som en mulig sannhet, runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde har jeg kalt "Utsikt". Utsikt er i dette tilfellet ment som et begrep som kan brukes relatert til hva øynene kan se, men det er også knyttet til hva utsiktene for det livet en lever kan være, om en lever som blind.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: