Kjærlighetssorg.

For tiden kan en lese på nett at kjærlighetssorg rammer kvinner hardere enn menn. I det minste er det det overskriften sier. I artikkelen, derimot, kobles det hele til et brudd. Jeg tenker at kjærlighetssorg kan en ha uten at et brudd har skjedd. En kan leve med sin partner og føle at kjærligheten har forsvunnet. Noe som selvfølgelig kan kobles til sorg.

Om tapet av kjærlighet fører til at et brudd skjer, tenker jeg at det kan være mange andre følelser enn det vi kaller sorg som popper opp. Det kan være sinne koblet til svik, for eksempel. Det kan være hevngjerrighet og det kan være følelser knyttet til tap av kontroll, med derpå behov for å opprettholde den eller ta den tilbake. Noe som kanskje kan føre til at enkelte blir stalkere. Er stalkere drevet av kjærlighetssorg, eller er de drevet av noe annet?

I artikkelen sies det at et brudd rammer kvinner sterkest, det vil si om vi knytter opplevelsen til fysisk eller psykiske følelser – opplevd smerte. Og det blir gjort forsøk på å begrunne dette med nedarvede, biologiske mekanismer. En forklaringsmodell som minner om det boken Den nakne ape har som utgangspunkt, når den forsøker å forklare menneskelig adferd slik den framstår i dag.

Jeg tenker at kvinner ofte er flinkere til å sette ord på sine følelser enn menn. (I det minste er det det jeg har blitt fortalt via statistikk og myter, selv om det for meg personlig ofte oppleves motsatt). Kanskje de også generelt er mer villige til å erkjenne styrken i følelsene sine, mens menn kanskje kan oppleve det som et svakhetstegn å gjøre det samme. Men om en skal forholde seg til nedarvede biologiske faktorer kan det hende at det for mannen har vært en fordel å stenge av for diverse følelser, for å overleve selv. Eventuelt skjule dem. Mens kvinnene kanskje har hatt bruk for følelsene i samspillet med for eksempel barn. Det er lite hjelp i enkelte følelser i møtet med en sint bjørn, men mer til hjelp i en gruppe når det skal sosialiseres.

Hvem som føler hva og sterkest er likevel ganske uinteressant i dag og i dette tilfellet, fordi det her handler mye om statistikk, og svarene i tillegg er avhengige av hvordan spørsmålene blir stilt og oppfattet. Forskjellen mellom kjønnene var etter hva det sies i artikkelen heller ikke så veldig store. Så det vil uansett finnes mange tilfeller der ting vipper til et annet hold, og lite kjøtt på beinet i en artikkel som den nevnte, som vi kan bruke til å navigere i hverdagen. Ingen av oss er statistikk, vi er levende mennesker med variabler også i oss selv. Det som er mer interessant, er at et brudd ofte gjør noe med oss, ikke hvem som føler sterkest eller mest. Det er ingen konkurranse. Men vondt kan det gjøre, og vanskelig kan det være å takle det, så fra tid til annen dukker det opp forslag om å gjøre kjærlighetssorg til en diagnose. Diagnose eller ikke diagnose, en bør ta det på alvor når folk får det vondt. Kjærlighetssorg kan til og med være dødelig.

Selv har jeg opplevd en del brudd igjennom årene. Helt siden fra jeg var tenåring. Noen har vært vanskeligere å forholde seg til enn andre. Så om jeg hadde vært del av den omtalte undersøkelsen, ville svaret mitt vært avhengig av hvor i livet jeg var. Det ville også vært avhengig av hva som ledet til bruddet og hvor sterke følelser jeg hadde for den jeg var sammen med. Om det var jeg selv som ville det, og hvorfor. Det er nok heller ikke slik for alle at et brudd er det verste som kan skje. Bruddet kan komme som en lettelse. Men veien fram til et brudd kan være både lang og vond likevel, og en kan bære mye av den smerten med seg videre, så lettelse er ikke nødvendigvis synonymt med smertefrihet.

Jeg tror de verste bruddene er dem som knyttes til svik fra en annens side. Slik har i hvert fall jeg opplevd det. Enten svikene kom før bruddet og ledet fram til det, eller om bruddet oppleves som et svik i seg selv. Så da er det kanskje svik som er den største utfordringen for oss følelsesmessig, ikke et brudd. Svik er ræva å bli utsatt for, og absolutt ikke noe å være stolt over om det er en selv som sviker noen heller. Og det gjør vi, vi sviker alle noen fra tid til annen.

*

Jeg begynte på dette blogginnlegget i går, men fikk ikke tid til å gjøre det ferdig. Ikke engasjerte det meg så veldig å skrive det heller, men jeg får vel gjøre det ferdig likevel. Jeg mener å huske at i går var utgangspunktet mitt at det jeg skrev skulle lede fram til noe rundt hvordan vi tillegger kjønn forskjellige egenskaper og kvaliteter eller begrensninger, uten at dette egentlig har så mye for seg, utover at en putter folk i grupper hvor det ligger føringer for hvordan en skal/bør være, med påfølgende konsekvenser rundt selvbilde når en blir stilt overfor hva en ikke klarer/vil/kan. At kvinner føler sterkere ved et brudd kan også mannen si skyldes ting som hennes hang til dramatikk, mens han selv er mer rasjonell. På den annen side kan kvinnen si at hun er mer i kontakt med sine følelser, mens mannen er grunnere, eller dønn flat. Så slike undersøkelser er vel ikke akkurat noe en bør trekke inn i en krangel for å høste et poeng, for å si det slik. På samme måte som andre stereotype beskrivelser eller "sannheter" ikke nødvendigvis er noe vi bør trekke fram om målet er litt større enn å trykke noen ned eller glorifisere seg selv.

Statistikk kan brukes til så mangt. I denne artikkelen om Avhengig personlighetsforstyrrelse, kan en lese at diagnosen er hyppigst blant kvinner. Det ligger i kortene at et brudd kanskje kan bli vanskeligere å forholde seg til for en person med en slik personlighetsforstyrrelse, enn for en som er mer trygg og selvstendig. Så da kan en spørre seg om det var tatt høyde for dette i undersøkelsen rundt smerte/brudd, og om undersøkelsen var farget av slike element eller ikke. Eventuelt hvor mange andre element en kan peke på som kan kalles et avvik fra det normale. I en liten undersøkelse med få mennesker ville slike element kunne gi store utslag, mens i en stor gruppe ville betydningen av dem gi mindre utslag, tenker jeg. For meg personlig betyr det likevel lite, siden smerte er smerte uansett, og det er den en må forholde seg til i et brudd. Ikke hvor smerten min ligger i forhold til det annet kjønn eller på en skala. På samme måte burde en forholde seg til andre menneskers smerte; empatisk, og ikke på en skala. 

Det som gjør vondt gjør vondt for oss alle. Artikler som den om smerte/brudd er egentlig bare til hjelp for å skape unaturlige skiller mellom kjønnene, opplever jeg, men jeg frykter at vi spiser dem gjerne og lett som om de er en form for sannhet som starter og stopper ved det som skrives. Det står i avisen, så det må jo være sant. Men de kunne like godt ha skrevet noe sånt som at kvinner bruker vaskeklut hyppigere enn menn, og konkludert med at de av den grunn da er mer rensligere, og at renslighet handler om å være følsom overfor omgivelsene. Ergo er kvinner mer i kontakt med følelser, og vil derfor oppleve for eksempel kjærlighetssorg sterkere enn menn. En kan også si at en stein er en gris, fordi griser ikke kan fly, og det kan ikke steinen heller. Derfor må steinen være en gris. Eller noe annet vrøvl. Konsekvensen er uansett at det skapes stereotyper når mennesker puttes inn i båser, hvor for eksempel vaskeklutbrukende menn som meg selv, kunne blitt fortalt at vi er litt mer feminine enn menn flest, selv om en vaskeklut ikke har noe med verken det feminine eller det maskuline å gjøre. Og dette kan jeg se. For gutter og jenter som er på jakt etter sin identitet kan det være vanskeligere. De har mye å leve opp til som egentlig er helt bortkastet. Og de føler fort at de ikke klarer å fylle den kjønnsrollen de blir fortalt at de bør fylle.

Dette var et innlegg som kanskje var uten det helt store engasjementet. Jeg skumleste en artikkel, og ordene bare kom som en følge av det. De er ikke ment å være noe annet enn tanker i fri flyt, eller hulter til bulter.

Dagens bilde viser en keramisk skulptur, som jeg kalte Arr.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: