The tyrant within us.

Vi streber alle på et eller annet nivå mot det perfekte. Selv om vi gjerne kaller det andre ting. Som å gjøre det beste ut av noe, eller strekke seg etter et eller annet. Mens andre ganger har vi mest fokus på å ikke gjøre noe feil. Til å hjelpe oss til å se hva vi bør strekke oss etter, har vi maler. Én mal kan vise oss hvordan en perfekt oppførsel er, en annen hvordan vi bør kle oss, en tredje hvordan jeg bør skrive denne bloggen. Og vi kaller gjerne malene for regler. Ofte kan disse reglene fungere som et hjelpemiddel, men de kan også fungere som et tyranni. Det kommer an på hvordan vi forholder oss til dem, og hvordan de brukes for eller mot oss av andre.

For meg som lever med angst, finnes det mange regler som folk flest kanskje ikke har. Så for meg har mange av reglene blitt et tyranni. Ikke i form av at jeg må gjøre noe, som i OCD, men mer i form av at jeg ikke bør gjøre noe, d.v.s isolere meg fra omverden. Og det skyldes at for sosial angst, er malen for hvordan en skal være, tenke, føle og oppføre seg på, lagt på et plan som skal hindre at noen får noe å utsette på deg. D.v.s. tenke noe negativt om en, som en ikke har kontroll over selv. Som igjen gjerne handler om at en er under hælen på Skam. En kan også si at ens egne følelser er ens egen tyrann. For veldig ofte blir en ikke gitt valgmuligheter, slik en kan ha i et demokratisk styresett.

Hos meg er det slik at følelsene og skammen forsøker å hindre meg i det meste. De lykkes ikke alltid, men de lykkes ofte. Og det er ikke alltid mulig for meg å forutse når de vil lykkes, og når jeg selv vil klare å stå i mot. Angsten kan komme som julekvelden på kjerringa, mens fraværet av angst kan komme som kjerringa på julekvelden. Jeg vet aldri alt på forhånd. Selv om jeg vet litt om hva som kan trigge ting. Så noen dager kommer jeg meg ikke ut av leiligheten, selv om en stor del av meg ikke vil annet enn det. Kraften i angsten er likevel størst. Og den forteller meg at jeg ikke må vise noen hva jeg føler. Hvorfor det har blitt slik, skal jeg ikke gå inn på nå. Men alle konsekvenser har en årsak.

Disse mekanismene med sitt eget tyranni, trenger en likevel ikke å ha en diagnostisert angst for å oppleve. Mange har for eksempel blitt spurt om de kan tegne en tegning i en eller annen anledning, men ender opp med å vri seg unna, og si at de kan ikke tegne. Ofte handler det da om at de ikke vil kjenne på den lille berøringen av skamfølelse som dukker opp når noen får se resultatet av det de selv tenker på som evneløshet. Det samme kan skje om du blir bedt om å holde en tale, skrive et innlegg, en innbydelse eller lignende. Det kan skje om noen byr deg opp til dans, eller ber deg bake ei kake. Det er ikke grenser for mangfoldet tyrannen i oss har å velge mellom. Så vi har alle vårt som den kan bruke.

Så blir spørsmålet da; er det fordi vi er så dårlige til noe vi lar tyrannen i oss herje fritt, eller er det fordi vi ikke vil at noen skal se det, få vite det, og derfor avsløre oss som ikke gode nok?

For en god del år tilbake, arresterte yngste datteren min meg. Hun hadde fortalt om en karakter på skolen hun var veldig fornøyd med å ha fått, men jeg klarte ikke å styre unna et "men", etter først å ha skrytt av henne. "Men jeg vet du kan enda bedre", sa jeg, i hva jeg selv oppfattet som et forsøk på å motivere. " Nå ødela du hele gleden min over det jeg fikk til med et men", responderte hun. Og den kjente jeg langt inn i hjerterota. Så slike "men" har jeg forsøkt å styre unna i ettertid, om noen forsøker å vise noe de har fått til, eller at de er stolte over noe.

Jeg tror at den tyrannen jeg omtalte, fødes av en slik stemme som jeg ble overfor datteren min. Vi opplever den alle, den er ikke i oss fra fødselen av. Jeg tror den kommer fra et sted etter at vi blir født. Enten det er i form av samfunnets til tider trange maler, foreldrene våre, lærere eller venner og bekjente. Det er disse stemmene som fødte tyrannen i deg. Den oppsto ikke i deg uten grunn. Det er disse menneskene som trykker deg ned fremdeles. Det betyr ikke at det er gjort mot deg bevisst eller av ondskap, ofte er det bare av ubetenksomhet, eller at noen har hatt seg selv mest i fokus. Andre ganger kan det også skyldes Janteloven.

Mennesker som lever i samfunn der Jante ikke har like gode eksistensvilkår som hos oss, er ikke like fulle av skam som vi er. Mange amerikanere, for eksempel, hiver seg utpå noe nytt og forsøker med humor, selvironi og entusiasme, der mange nordmenn står forknytte og ikke vil delta og helst ikke vil bli sett i det hele tatt.

Siden jeg tror at det er mennesker rundt oss som føder tyrannen vi lever med, tror jeg også at vi selv ofte nærer tyrannen i noen, med måten vi møter dem på. Det betyr ikke at vi ikke skal være kritiske, det betyr kun at vi skal tenke oss om litt. Ikke alt ved andre må hele tiden kritiseres eller måles opp mot noe. Ikke alt må perfeksjoneres, selv om vi ser en mulighet for det. Om barnet ditt viser deg en tegning, trenger du ikke møte det med hvordan tegningen kunne blitt bedre. Og slik er det mellom oss voksne også. En trenger ikke alltid å være hjelpsom der og da. En kan ta i mot det en blir gitt. Og om en føler et behov for det,  heller vise en annen løsning senere, som da kanskje ikke vil framstå som kritikk, men i stedet fungerer som en aha-opplevelse.

Jeg vet ikke hva din tyrann forteller deg. Men jeg har sterk tro på at det blant annet kan kobles til frykten for å bli avslørt. Frykten for å bli kledd naken. Så tyrannen fungerer som en utpresser. Det betyr at den mister litt av sin makt, om du våger å vise deg naken. Og slik fungerer det med angst også. Den blir gjerne litt mindre om du forsøker å ikke skjule den. Det igjen, kan en koble til et begrep som å være tro mot seg selv. 

Om en er tro mot det en føler, blir følelsene mindre farlige, og tyrannen mister litt makt. Det gjelder mange av følelsene våre. Sinne er for eksempel ikke så farlig å vise overfor dem en er helt trygg på, men gjerne vanskelig å forholde seg til når det er rettet mot noen en ikke våger å vise hvem er er overfor. Slikt blir mat for tyrannen i deg. Og på samme måte fungerer det med mange andre følelser også. De er vanskeligst å deale med når vi knyter oss rundt dem, når vi låser oss inne sammen med tyrannen.

I natt drømte jeg at jeg lagde noen fine tusjtegninger. Jeg tegner ellers lite nå, i stedet maler jeg, så jeg føler jeg har glemt hvordan jeg skal få til en god strek. Det har ført til at den døra har blitt litt lukket, i stedet for at jeg begynner å trene meg opp til å tegne igjen. Dette at jeg lar være å tegne, skjer fordi tyrannen i meg krever det, og truer meg med mer angst om jeg utfordrer hen. Og slik er det med veldig mye jeg ønsker å gjøre. Det tryggeste er å la være. 

Den siste tiden har angstnivået mitt vært høyere enn for et par måneder siden, og mindre forutsigbart, selv om jeg har vanskelig for å tidfeste nøyaktig når det vippet fra det ene til det andre. Antagelig har det vært en glidende overgang. Angsten har i tillegg blitt mer generell, og ikke kun sosialt betinget. Den henger over meg som en fjellside, klar til rive seg løs og falle over meg hvis jeg motarbeider tyrannen i meg. Det eneste som hindrer den i å komme dundrende ned med all sin kraft og fulle tyngde, føles i blant å være en dørkarm. Det gjør at jeg har vært lite utenfor den låste døra mi. Innenfor dørene hvor ingen kan se meg, klarer jeg likevel å takle angsten fordi tyrannen antagelig leser det som underkastelse når jeg sperrer meg inne, og derfor er villig til å gi meg litt fred, noe som fører til at jeg til og med kan ha det litt greit. 

Nå skal jeg avrunde og konkludere, for det er en ting en bør gjøre, lærte jeg på skolen.

Å ikke utfordre en tyrann, gjør at tyrannen kanskje ikke ser deg, og dere kan leve relativt forutsigbart i en slags balanse. Jeg håper likevel at både du og jeg finner nøkler til dørene våre i dagene som kommer. Ikke for å låse oss inne sammen med tyrannene våre, men for å låse opp og få luftet ut litt.

Dagens bilde er av en tusjtegning jeg tegnet for 25-30 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: