Litt om følelser, og hva vi gjør med dem.

I dag sov jeg til klokka ett. Det vil si at øret var mot puta i rundt elleve, tolv timer. Og det er jo ikke verst, for en mann på seksti, når disse timene heller ikke ble avbrutt av turer på latrinen. Så noe er bedre enn gjennomsnittet med undertegnede, føles det som. Grunnen til at jeg sov så lenge, var at jeg var sliten, tror jeg. Ikke fordi jeg lemper spesielt mye stein for tiden, men mer fordi jeg har litt mye følelser å stri med. Noen ganger føles det som om jeg er over gjennomsnittet med tanke på følelser også.

Det å ha mange og sterke følelser å deale med, har sin pris. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mer kontroll over dem, istedet for at de tar kontroll over meg.

I går var jeg på atelieret, og det ble følelsesmessig utfordrende. Ikke fordi det oppsto noen "situasjon", men bare fordi følelsene mine i blant løper litt løpsk. For eksempel angsten. Og angst hadde jeg i går, uten at den nødvendigvis hadde noe med jobben å gjøre. Så i dag vil jeg snakke om følelser koblet til en situasjon, og hvordan en kan forholde seg til dem.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet om helt andre ting også, verden er jo større enn lille meg og hva jeg eller du føler, og gir langt flere temaer å velge mellom. Jeg kunne for eksempel skrevet ganske mye om det siste stuntet til vår noe merkelige og litt skumle, høyrevridde justisminister, for det kan det sies mye om. Det samme kan en om grenser, og ting som at målet helliger middelet, som ser ut til å være et motivasjonsfremmede tenkesett når den nevnte Anundsen hiver seg utpå, enten det er for å tvinge folk ut av landet, eller stramme til grensene rundt velstanden vår så ingen slipper inn. Jeg kunne også kommet med noen synspunkt rundt hva som er motivet bak å putte skarpladde våpen i hendene på unggutter i svarte uniformer, men det ville tatt litt tid, så vi får ta det en annen gang.

Andre ting jeg kunne skrevet litt om er bil. For jo, bil er noe jeg liker. Jeg hadde for eksempel ikke lagt meg på magen og blånekta, om denne hadde kommet og hivd seg over meg med løfter i blikket. Selv om den i videoen under her, nok får det til å rykke enda litt mer i pungen, kanskje. Det er lov å drømme.

Det jeg liker mindre er middelklassemenn i BMV med testosteron som veiviser i stedet for trafikkregler, som alltid skal først frem og ikke ser ut til å ha blinklys. At de kræsjer mer enn folk flest, kom ikke som en bombe på meg.

Men jeg skulle snakke om følelser, og om hvordan en kan forholde seg til dem.

Tenk deg at du opplever noe som trigger sterke følelser i deg. Det kan være sinne, angst, følelsen av å bli latterliggjort eller tråkket på. Valgmulighetene er store. Noen ganger går vi hjem etter å ha blitt overveldet av slike følelser, og gjenopplever situasjonen igjen, og igjen og igjen. Det kan stjele nattesøvn og konsentrasjonsevne. Kanskje gjenopplever en det med en indre dialog, der en selv setter den en mener var for eksempel urettferdig, ettertrykkelig på plass. På denne måten kan en stå i de vonde følelsene nesten så lenge en ønsker, og til og med få dem til å vokse utover sine egne bredder. Til det brenner seg ut, eller legger seg til å sove i oss, fram til vi møter personen vi mener bærer ansvaret for følelsene våre igjen. Om vi da ikke velger å holde oss unna vedkommende, eller støte hen ut. Uten at det kommer noe godt ut av det i det hele tatt. For andre mennesker og egne følelser vil vi jo alltid måtte møtte. Om vi ikke doper oss fra sans og samling i vårt eget private lille fengsel, enten fengselet er valium, en innsjø av alkohol, mer ulovlige stoffer, tvangshandlinger, selvskading, over- eller underspising, eller bare bare vår egenskapte og uinntakelige borg av selvrettferdighet og ansvarsfraskrivelser.

Tenk om en i stedet for å gi næring til vonde følelser, heller tok tak i situasjonen som utløste dem når en kom hjem, og valgte å forholde seg til den uten følelsene som hadde blitt trigget. Forsøkte å fortelle om situasjonen til noen, eller skrive den ned. Som en liten historie. Helt uten å fargelegge det med følelser. Kanskje det kunne få en til å se annerledes på ting. Om en deretter i tillegg forsøkte å skrive ned eller fortelle samme historien, men denne gangen med alle følelsene en opplevde, så ville en antagelig se en forskjell. Og den forskjellen ville kanskje blitt mest merkbar når det kommer til lengde på historien.

1. I dag kom Lise og satte seg ved siden av meg i lunsjen. Vi pratet en del om forskjellige tema, og spiste maten vår. Hun hadde med seg salat, og jeg skiver med sjokoladepålegg. Da vi var ferdige gikk vi hvert til vårt.

2. I dag kom Lise og og satte seg ved siden av meg i lunsjen. Jeg kjente at det ble litt ubehagelig, for hun satte seg for nært. Jeg skjønner ikke hvorfor hun alltid må kline seg helt opptil folk. Jeg får angst av det. Vi pratet en del om forskjellige tema, som om jeg hadde noe valg. Hun klarer jo ikke akkurat å holde kjeft, og attpåtil prater hun kun om seg og sitt og det føkkings perfekte livet hun later som om hun har. Jeg fikk helt noia da hun spurte hvor jeg var i ferien. Som om jeg hadde det minste lyst til å si at Tore forlot meg på grunn av en bitch som minner ganske mye om et tilsvarende beinrangel som hun selv er, og at jeg derfor stort sett satt hjemme og grein og spiste sjokolade og drakk bøtter med pappvin. Jeg kjente det kokte i meg. Og enda verre ble det med skårblikket hun sendte mot sjokoladepålegget mitt. Mens hun selv satt der og pirket i den vanlige salaten som en bedriten kanin. Jeg må da få lov til å ha noe godt på maten selv om jeg har et par kilo for mye å dra på. Jeg fatter ikke at hun ikke skjønner hvor provoserende hun er. Etter at hun hadde ødelagt lunsjpausen min trippet hun ut av lokalet mens hun hun smilte søtt mot sjefen. Fordømte hore.

Det er ikke vanskelig å se at dette virker som to forskjellige historier. Det som er mer verdt å merke seg, er at "Jeg" i historie nr.2, legger ansvaret for alle følelsene hun opplever over på Lise, mens hun selv blir et offer.

En annen ting en bør bite seg merke i, er at slike løsningsstrategier hvor en ser litt nærmere på følelsene sine, kan funke for menn også. En trenger ikke å stenge seg inne i garasjen eller å brumme mot kjerring og unger. Det er lov til å sette ord på ting.

Jeg tror at om en klarer å stille to slike forskjellige vinklinger på en hendelse opp mot hverandre i hodet mens en fremdeles står i situasjonen, vil en kunne dempe mye av følelsene sine der og da, og kanskje klare å se hva som er hva litt bedre, og hvem som har ansvar for hva også. Det er i hvert fall verdt en forsøk, kanskje. Og fram til en klarer det, kan en trene på det hjemme, gjennom å skrive eller fortelle til noen om det en opplever via to versjoner.

Og med dette bitte lille redskapet til å forstå og takle følelser, eller om du vil; servering av bedriten bedrevitenhet uten at jeg forstår noe i det hele tatt, men bare forsøker å få folk til å ikke stå opp for seg selv, runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde begynte jeg på i går, og det er derfor kun i sin spede begynnelse. 

Alt har sin begynnelse, og det meste kan bli til noe. Dette bildet har arbeidstittelen Bønn, og det har sin årsak i at jeg arbeider mot en utstilling med tema linket til kristendom.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: