Kunsten å leve og livet med kunst.

Overskriften på dagens blogg kommer fra en drøm jeg hadde i natt. I drømmen skulle jeg skrive et teaterstykke med samme tittel. Noe som nok ikke kommer til å skje i våken tilstand. For ikke har jeg for vane å kaste meg ut i slike oppgaver, jeg har også glemt hva stykket egentlig handlet om. Det eneste jeg husker er at det tegnet til å bli et eksepsjonelt bra stykke. Slik drømte kunstuttrykk gjerne framstår, helt til du våkner.

Men overskriften husker jeg altså, og den synes jeg har noe for seg. For livet har ikke alltid vært enkelt, men jeg har alltid holdt på med å lage noe. Helt fra jeg var liten og satt med fargestifter, har det vært greia mi. Etter hvert lagde jeg noe av det som var for hånden. En gammel jakke kunne bli en veske, og ei tønne et bord. Helt til jeg endte opp på kunsthåndtverkskolen i Bergen i begynnelsen av åttitallet. Da fikk dette med å skape en mer tydelig retning, og jeg endte opp som keramiker.

 Nå, mange år senere, er det maleri jeg holder på med. I tillegg til installasjoner og utsmykninger. Og det går rimelig greit det også.

En kan vel si at det er kunsten å leve som har gitt meg flest utfordringer, ikke kunsten jeg lever med. Og de som har lest litt her inne før, har antagelig fått med seg at utfordringene for min del startet allerede i barndommen, som ikke var helt stuerein. Jeg har skrevet en liten novelle om hvordan jeg opplevde deler av den, for de som er interesserte i det. Jeg kalte den Ingenmannslandet.

Hadde jeg vært barn i dag, hadde jeg nok endt opp i fosterhjem, eller under et annet tiltak. Hva det igjen kunne ledet til, er det ingen som vet. Det kommer jo uansett an på hvem jeg da hadde møtt, og hvor tidlig det skjedde. Som tolv, trettenåring var nok det meste av angst og kaos allerede forankret solid i meg. Likevel, jo tidligere en får hjelp, jo bedre er det nok. I tillegg heter det ofte at det er aldri for sent. Og jeg tenker i blant at om det vanskelige ikke hadde funnet meg, men om dette med kunstneriske evner hadde blitt lagt vekt på i tidlig alder i stedet, ville jeg ha kommet lenger enn jeg har i dag på den veien. Uten at jeg likevel skal klage med tanke på den delen av livet mitt, for kunsten har gitt meg både et levebrød og et livsinnhold i mange år. I tillegg har den gitt meg en identitet. Jeg er ikke kun et mishandlet barn, angst eller kaos. Jeg er ikke kun alt jeg aldri klarte, og den som aldri lærte å romme seg selv. Jeg er i tillegg kunstner.

Å leve er ikke enkelt. Å bære seg selv kan være tungt. Enten det handler om hvem en er, hva en har gjort eller hva en unnlot å gjøre. Vi har alle slike bører med oss. Jeg er nok heller ikke alene om å ha fått en dårlig start. Slik livet mitt ble, har jeg fått lov til å møte mennesker med all verdens smerte de bærer med seg. Noen har jeg møtt i det virkelige liv, andre her på nett. Med barndommer blant alkoholiserte foreldre, oppvekst på barnehjem, barndommer med misbruk og voldtekter, slag og savn og redsel og en hverdag bestående av lut og kaldt vann. Jeg har møtt folk som på tross av dette har skapt seg et liv. Noen med diagnoser som posttraumartisk stresslidelse, andre med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, OCD og diverse personlighetsforstyrrelser.

I tillegg har jeg møtt mennesker som selv om barndommen var grei, har endt opp med diagnoser som har gjort livet vanskelig. Likevel har de klart kunsten å skap seg et liv. Et liv med ADHD, bipolaritet, schizofreni og andre fysiske eller psykiske diagnoser. Merkelapper som for noen som ser dem utenfra kan virke skremmende, men som sier kun noe om utfordringer et menneske kan ha, og ikke noe om godhet, empati, sårbarhet, velvilje, kreativitet, lengsel, latter, kjærlighetsevne, tårer eller vennskap de har fått ta i mot eller dele.

Dessverre har jeg også fått møte mennesker med personligheter som går i retning psykopati og narsissisme. Og jeg bærer med meg en mistenksomhet overfor andre på grunn av dette, som jeg godt kunne klart meg uten. Noe jeg ikke er alene om, for jeg har også møtt andre som har kommet inn i skyggen av noen med en slik personlighet. Enten det var i barndom, voksenalder, eller begge deler. Men uansett hva vi fikk av egenskaper eller utfordringer, uansett hvem vi møtte, uansett hva vi ble utsatt for, uansett hvilke arr vi bærer, på huden eller i sjelen, så har vi et liv. Kunsten er å finne en mening i det. Det føler jeg til tider at jeg klarer.

Livet er ikke kun for de vakre og rike. Livet er til for de som sliter også. De med et par kilo for mye, og de som ikke er meglere eller modeller eller rockestjerner. Livet er ikke kun for rosabloggerne med sin falske ferniss, de med feite inntekter og dyre biler, faste magemuskler og blekede tenner. Det er ikke slike ting som definerer et menneskes egenskaper. Disse tingene definerer kun staffasjen. Livet er hverdagen, de en har kjær, et smil og en tåre og en glede og en sorg. Det er alt som ligger bak deg og alt som venter.

Livet er for deg også. Livet ditt er din kunst å få til, og det er fullt av muligheter. Selv om noen dører lukker seg på veien, er det også noen som åpner seg. Spesielt for deg som er ung, er det viktig å huske på det, om noe butter i mot. Det er alltid noe en kan gjøre. En åpen hånd en kan ta i mot eller rekke fram mot noen. Et steg en kan ta. En vridning på hodet kan alltid gi et nytt inntrykk og muligheten til en ny retning. Men også for gamlinger som meg, er det viktig å huske på at morgendagen kommer med muligheter. Kunsten er å nyttegjøre seg dem, noe som i blant kan gi en utfordring. Men en får prøve så godt en kan. Og trår en feil, får en prøve igjen. Og igjen. Og igjen. The show ain't over till the fat lady sings.

Dagens bilder er hentet fra åttitallet og fram til nå, men i tilfeldig rekkefølge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: