Vi er ikke dønn like, vi bare forsøker å være det.

Dagen startet med å bla igjennom litt kunst på Facebook. For jo, Facebook kan brukes til det også. På vennelista mi finnes det stort sett kunstnere jeg aldri har møtt, i tillegg til familie, nære og kjære. Og de forer meg med bilder av kunst, som jeg igjen klikker ”dele” på, om jeg finner dem verdt å dele. Men det går litt i rykk og napp, og delingen har vært sporadisk i det siste. Jeg må jo bla igjennom alle de lite interessante tingene som også blir lagt ut, for å finne det som er interessant for meg, noe som tar tid. Og selv om det kan være koselig å følge med på hva en i familien gjorde i helgen, er det mindre interessant å se bilder fra en familiesammenkomst en ukjent i Brasil legger ut.  Kanskje får det med å dele kunst likevel en oppsving nå, siden bilen min streiket igjen. Og jo da, det finnes en kobling der, selv om den kanskje ikke er så tydelig.

Når bilen min står ender jeg opp med å ikke gå ut. Og nå står den fordi det begynte å lekke kjølevæske. Og ikke bare litt, men skremmende mye og raskt. Så jeg tør ikke bruke den.

Jeg er helt avhengig av bilen for å komme meg rundt. Både på grunn av de dårlige lungene mine, og på grunn av angst. Buss er ikke et alternativ.  Og siden det ikke var en ledig time hos verkstedet jeg bruker før på fredag, blir jeg altså sittende inne en uke. Og alle de timene må jeg jo fylle med noe. Som for eksempel Facebook.

Andre ting jeg kan fylle tiden med er å skrive blogg, vaske hus og tørke støv, se på tv, stelle med akvariene mine og vaske klær og vinduer. Selv om jeg ikke nødvendigvis er så glad i rene vinduer. Jeg foretrekker at de er litt skitne, slik at jeg kan se dem. Rene vinduer blir jo tilnærmet usynlige, og de klarer derfor ikke på samme måte å skape et skille mellom det som er innenfor og det som er utenfor huset. Og det skillet trenger jeg om angsten kobler seg sterkt på. For angsten min liker ikke alltid store ting, som for eksempel avstander. Den liker derfor ikke nødvendigvis skyskrapere, digre båter, høy himmel, fjell eller andre store ting heller. Og aller minst liker den universet. Og Tid. For her snakker vi jo dimensjoner så det holder.

Det er ikke slik at denne reaksjonen kommer ofte, så jeg vet ikke om det kan kalles en fobi, som i megalofobi, men den kommer i blant. Og da kommer den brått. Litt som når du titter ned fra et høyt tårn, og du opplever å bli litt svimmel, og synes det er litt skummelt. Uten at det påvirker hverdagen din av den grunn. Det er heller ikke slik at dette styrer valgene mine og hverdagen min nevneverdig. Det er mer som noe som plutselig dukker opp, og så blir borte igjen nesten like raskt. Så jeg forsøker ikke å unngå at følelsen skal oppstå, jeg må bare forholde meg til den i blant.

Angsten min trigges ikke på samme måte av små trange rom. Jeg lider ikke nevneverdig av klaustrofobi, med andre ord. I stedet er det slik at det oppleves trygt med ikke altfor stor plass. Således er leiligheten min på noen og seksti kvadratmeter passe stor.

Om jeg har mye angst, så vil det å begrense omgivelsene gjennom å trekke for gardinene skape en avgrensning for sanseinntrykk som virker beroligende. For det er sanseinntrykk det handler om, tror jeg. Det er de som trigger angsten min i blant, enten det handler om å se noe, høre noe eller sense noe på andre måter. Da jeg var liten sa min bestemor at jeg ville få problemer fordi jeg følte altfor mye, og det fikk hun vel rett i. Men det får nå være. Noen er slik at de løper fortere enn de fleste, andre legger lettere på seg enn andre, noen higer etter adrenalin mer enn hvermannsen og noen føler ting veldig sterkt. Sånn er vi mennesker. Vi er ikke dønn like, vi bare forsøker å være det.

Jeg ser at dette jeg nå forteller kan virke rimelig sprøtt for en veldressert hjerne, men hallo, vi har alle våre små merkverdigheter. Forskjellen mellom folk ligger kanskje oftere i hva den eksakte merkverdigheten er, enn i at bare enkelte har dem. Likevel, den største forskjellen er vel om vi prater om slikt eller ei. Og jeg snakker om ting. Jeg er en merkelig skrue, med andre ord, jeg stiller meg åpen for hugg. Noe som også er en merksnodighet, siden jeg er så pass preget av angst som jeg er. Men sånn er det med merkeligheter, de er ikke som forventet. Og følger ingen oppskrift. Om de gjorde det, var de ikke lenge merkelige. 

Hva du har for merkverdigheter, vet jeg ikke. Men jeg tror de finnes. Om du er klar over dem selv er ikke nødvendigvis det som er det avgjørende i så henseende. Det samme gjelder for hvordan du definerer dem. Definisjonen merkelig blir jo gjerne satt av noen som ser den utenfra. En selv lever med det til daglig, og opplever og definerer det gjerne som noe vanlig. En er det en er. 

Først når merkverdigheten på en eller annen måte blir pekt på blir den en problemstilling, og ofte fordi den da blir koblet til skam.  Har du for eksempel en litt uvanlig nese, så lever du godt med den om du alltid har fått høre at den er karaktersterk, men i det noen sier den er rar, begynner du å skamme deg over den. Og slik er det med mye i livene våre. Det er det de andre sier som betyr noe, og det negative blir vektlagt sterkere enn det positive.  Så vi vil være som de andre, for å slippe å kjenne på ubehaget det er å være annerledes på områder en ikke kan velge selv. Kle oss i de riktige klærne, ha den riktige frisyren, bilen , huset, tankene, meningene osv osv. Slik at ingen finner noe å utsette på oss.  Slik at vi ikke havner i Jante, eller ender opp som hakkekylling.

EN HÅNDFULL BEN

når blodet fra en ofret kylling stivner i ansiktet ditt
og du kjenner det lille hjertet slå hardt
mellom hendene
og stilner
finnes ingen stillhet

for kyllingens døde hjerte
er ditt eget hjertes rop

når ingen avstand finnes til deg selv
trommer hvite knokler
fra alt du levde
fra alt du døde
hule rytmer i natten
i det de faller i et intrikat mønster
som viser deg framtidens sorg

***

Dagens bilde er tatt med mobilkamera fra bilen, et sted mellom østlandet og vestlandet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Gabriellas sång