Det som er kjent er det en eier

Den siste tiden har jeg hatt rolige dager, så det har blitt skrevet mer på Vannlandet enn vanlig. Etter at jeg åpnet utstillingen "Innerst" 15.mai, har jeg vært lite på atelieret. Jeg trengte litt ro etter en litt hektisk innspurt, følte jeg. I tillegg bristet jeg et ribben, og bilen måtte på verkstedet. Uten bil kommer jeg meg ingen steder. For jeg tar ikke buss. Slik er det med angst. Den begrenser noen av valgmulighetene.

Selv har jeg levd så lenge med denne utfordringen at jeg har akseptert mange av begrensningene. I hvert fall til en viss grad.  Selvfølgelig kan jeg kjenne på sorg over at livet mitt ble som det ble, men det er ingen følelse jeg må forholde meg til daglig. For i livet mitt finnes også gleder og innhold jeg opplever som berikende. Og dette tar også opp ganske mye plass. Så om jeg er i mangel av noe, er jeg i hvert fall ikke i mangel av smilerynker.

Livet mitt er som det er, slik det er det for en som sitter i rullestol eller har sukkersyke eller noe annet som dirigerer valgene en står overfor. Noen muligheter er det selvfølgelig verre å ha mistet enn andre, men hvordan en forholder seg til det er individuelt. Slik det også er individuelt hvordan en forholder seg til livet om det meste går på skinner. For meg er det ingen stor greie at jeg ikke kan reise til syden i år, eller at jeg aldri har gjort det. For noen som er vant til at det meste av det de vil, blir som de vil, kan kanskje en mistet sydentur bli en stor utfordring. Kanskje de blir ”skikkelig deprimert”, selv om det de gjerne snakker om er at de er skuffet eller lei seg eller frustrerte eller sinte eller en blanding av alle disse følelsene. Enkelte har lett for å bruke benevnelsen deprimert rimelig fort på det de føler, om det ikke er glede det gjelder. Men en depresjon er noe annet enn det en dårlig hårdag gir deg, eller det du kjenner når du må skifte bleie på avkommet midt under en fotballkamp, og går glipp av seiersmålet. En depresjon er ikke det samme som frustrasjon.

Selv har jeg opplevd flere depresjoner. De er en del av det jeg er, slik fingrene som hakker på tastaturet nå er det. De kommer og går. Fra de livstruende nedturene, til de som nøyer seg med å stjele det meste av glede og mening. Depresjonene kommer lettest ved livskriser, eller ved store forandringer, men også små forandringer kan påvirke stemningsleiet mitt over lenger tid enn det jeg tror er normalt. Etter å ha fullført en utstilling går jeg derfor i blant litt i kjelleren. Ikke helt ned dit hvor alt er helt svart og fylt opp med barberblad og piller med løfte om fritak, men et stykke ned på gråskalaen. I år har jeg ikke opplevd en forandring enda. Men i fjor kom den, og den kom litt forsinket. Så jeg trodde jeg slapp unna. Men det gjorde jeg ikke. Så i månedene som har gått etter det, har stemningsleiet mitt vært lavere og angsten sterkere enn det var i månedene før utstillingen jeg åpnet høsten 2013. Så kanskje jeg slipper unna i år, fordi jeg allerede er et hakk ned på stigen.

Nå er det ikke slik at et stemningsleiefall stjeler alt av glede fra meg. For jeg har mye å glede meg over i livet mitt, og gode dager blant alle andre dager. Det er ikke som de virkelig dype depresjonene, hvor en kan trenge hjelp til å overleve. Men ser jeg det over tid, kan jeg se hvor jeg ligger på en skala. Og det er ikke over skyene, men et stykke under det en kan kalle for et middelleie.

Jeg tror det er mange som har det slik. Kanskje du har det. Kanskje stemningsleiet ditt ikke er helt der du skulle ønske det var, og kanskje det har vært slik en stund, men at det ikke er så lavt at det i ditt eget hode kvalifiserer til å kalles en depresjon. Og da kvalifiserer det gjerne ikke til å gjøre noe med det heller. Kanskje er det også slik at du har blitt vant til å ha det slik du har det, selv om du husker tider hvor livet var fylt med mer glede, vekst og håp. Og de forandringene som har kommet sigende langsomt inn i livet tolerer en gjerne bedre enn det som kommer kastet brått på en. Det som er kjent er det en eier. Og det en eier kan en komme til å klamre seg til, nesten uansett hva det er, for gresset er i blant skumlere på den andre siden av gjerdet.

For noen kan det være slik at de legger ansvaret for sin utilfredshet eller sitt lave stemningsleie over på noen annen. Hvis bare den eller de kunne gjort ting annerledes, så ville alt vært mye bedre. Hvis, bare, om atte. Og det kan jo stemme, noen ganger er det faktisk slik, for folk gjør mye rart som påvirker de rundt en på en negativ måte. Mange utsettes for svik og urett. Men dessverre er det slik at det gjerne blir opp til deg selv å gjøre noe med det. En kan sjelden forandre på andre, men en kan kanskje forandre litt ved seg selv, eller ved det livet en lever. Hvordan en tenker, forholder seg til ting, eller hvordan en velger. Jeg kan for eksempel ikke legge ansvaret over på kjæresten min, om mitt lave stemningsleie og angsten gjør at jeg reagerer sterkere på ting jeg ikke ville reagert så mye på om alt var på stell i meg. Om hun slo meg, bedro meg eller stjal fra meg, kunne jeg plassert ansvar for disse tingene på henne.  Men slikt gjør hun ikke. Kjæresten min er tvers igjennom god.

For virkelig å fatte hvor ansvar ligger, må jeg gå noen runder med meg selv, slik at jeg ser meg selv. Og finne ut av hvor jeg står i mitt eget liv og hvorfor jeg føler det jeg føler. Det er ikke lett, men jeg tror det er mulig. Selv om livet ikke bestandig er enten eller, men mer både og. 

Grunnen til at ikke alt forandres så raskt i positiv retning som jeg kanskje ønsker bestandig, er ikke knyttet til hva eller hvem jeg omgir meg med, men at jeg tar feil valg. I stedet for å gå en tur og få frisk luft og mer energi når jeg blir deprimert, legger jeg meg i perioder på sofaen. Og så rettferdiggjør jeg det valget så lett som ingenting, mens jeg kjører i meg lette karbohydrater i stedet for å lage noe sunn mat. Selv om jeg innerst inne vet at jeg lurer meg selv med fraser som at litt fortjener jeg jo. Eller: Noe må jeg jo kunne unne meg, eller trøste meg med, jeg har det jo tross alt ikke så bra. Men trøsten vare ikke lenge. Jeg er ganske flink til å lure meg selv, vel vitende at jeg gjør det.  Og det er enda mindre trøst å finne i at jeg ikke er alene om det.

Om ikke alt, så handler mye om innstilling. Livet trenger ikke tuftes på hva du slipper unna med eller alle utfordringene, det kan også handle om hva du får til, gitt de mulighetene som finnes. Og det finnes ganske mange muligheter. I mitt liv, og i ditt.

Og med den bomba får jeg vel runde av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Don't Worry