Hav, horisonter og landkjenne

Mandagen har tatt spenntak og skjøvet ei ny uke fra kai. Så nå får en se hva den møter. Litt kan planlegges, men ikke alt.  Tilfeldighetene har også vekstvilkår så det holder. Og i den lille båten som er tilværelsen vår kan havet til tider oppleves som veldig stort og rufsete. Så selv om en skulle ha utstyrt seg med flytevest, er ikke alt gitt av den grunn. Selv om vi liker å tenke at vi har kontroll. Heldigvis finnes det også øyer hvor en kan gå i land, om ting blir for utfordrende og brottsjøene for truende. Og det får meg til å tenke på en tekst jeg skrev en gang, da livet mitt var verre enn det er nå. Den går slik:

HAV

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.

Om denne teksten ikke illustrerer dagene mine slik de er nå, så illustrerer de kanskje nettopp av den grunn at livet kan gå i bølgedaler. Og kanskje er teksten gjenkjennelig for deg. Kanskje er du et sted der ute på havet, med blikket festet ved horisonten, mens du lengter mot noe du vet hva er, eller bare fornemmer, og håper at det finner deg.  For vi har alle vært der, i drift mellom øyene vi føler ikke bærer oss, eller vi vil komme dit.

Før helgen var jeg på en liten tur sammen med kollegene fra atelieret. Og vi besøkte et par gallerier, pluss Oleana kunst og kultursenter på Os utenfor Bergen. Været var fint, og etter en god middag kunne vi sitte ute med kaffen og se utover havet. Eller opp mot himmelen. Og dagens bilde ble tatt der. Det viser en utkikksbro. Men broen har landkjenne kun der du går inn på den.  Og ender uten at en kommer noen sted, om en ikke vil rett ned. Men det vil en gjerne ikke, får da havner en som en splætt i svaberget i strandkanten. Og opp er neppe heller noe alternativ. Det kan i blant føles som om vi har vinger, men det er nok kun en følelse. Og bør nok ikke testes ut.

Noen ganger er det nettopp slik at det punktet en har kommet til ikke ender i en vei videre. Kanskje en må gå noen steg tilbake først, ned på bakken igjen, og så finne en ny vei. Kanskje den veien går parallelt med den som ikke ledet en til noe annet enn en utsikt, eller kanskje den finner en helt ny retning. For det finnes retninger å velge mellom. En er ikke låst til skrittenes egen vilje eller en vakker utsikt. En kan styre både føttene og blikket.  Slik at om en ender opp på en bro som på bildet, ikke blir værende der for alltid, mens en skuer utover det uoppnåelige.  I stedet går det an å ta et steg tilbake, se hvor en kom fra og forsøke igjen. For noe finnes der framme. Kanskje noe du ikke har sett enda, kjent enda, smakt enda eller drømt om enda.

KALEIDOSKOP

Fremdeles finnes det landskap jeg ikke har sett, stier jeg ikke har gått, ord jeg ikke har sagt, sanger jeg ikke har sunget, kjærlighet jeg ikke har delt, tanker jeg ikke har tenkt – fremdeles er jeg på full fart inn i min egen fødsel.

Og her – i denne bevegelse, i dette fargespekter, denne kakofoni, dette kaos – i fosterstilling og et fritt fall gjennom fragmentert skjønnhet - mine redde, lukkede øyne framfor en skimrende stjernes uangripelige stillhet.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Prisoner of the Road