Perlen trenger sandkornet trenger muslingen

           

           Tid for blogg. Det finnes en tid for alt, sier noen, men jeg vet nå ikke. I det siste har det vært tid for internettproblemer her på berget, det har vært tid for en verkstedregning på bilen pålydende sytten og et halvt tusen, og i går oppdaget jeg at det lakk noe fra motorrommet, så da er det tid for nok en time på verksted. Men tiden for lottogevinsten uteblir. For de fleste helt fram til deres døyans dag, og da har toget gått. Så det sies så mangt, uten at det må henge på greip av den grunn. Sannheter kastes rundt oss som fra en møkkaspreder, og vi gaper villig, fintygger og ender opp med å spy ut samme sannhetene i så store mengder at vi trues med å drukne i vårt eget oppgulp om vi ikke finner en snorkel i form av vår egen vri, velvillig tilpasset vårt bilde av verden og vår plass i den.  

            Blant annet sies det at alle får sine femten minutter i spotlighten. Men det stemmer jo ikke, så da er vel forklaringen at Cher tok mer enn sin egen del, har jeg hørt påstått. For slik er det, at når noen tar mer enn sin egen del av kaka, blir det lite igjen til resten. Og det er jo også en forklaring på en del ting. For eksempel på hvorfor folk bor under broer, selv om det bare er en del av en forklaring. Men en trenger jo ikke å forholde seg til alle forklaringer. En trenger ikke å forholde seg til verken sandkornet eller muslingen for å nyte perlens hvite glimt.  Noen ganger er detaljene i et bilde spennende nok. Det framstår likevel som en greie med verdi. Verdiforklaringer finnes på det meste. Noen parfymerte, andre med en mer stikkende odør. Ikke alt like synlig for vårt blotte øye, men det er bare å kravle inn bakveien og opp ryggraden på seg selv og så velge fra øverste hylle. Det skal ikke stå på valgmuligheter. Og rævkjørt blir du uansett før eller siden, så det er ingen grunn til å utsette seansen. Kanskje du til og med oppdager at du liker det. Den lille svien, du vet. Adrenalinkicket eller saltet i såret som sier at noe er til stede. Ikke bare tomheten.

            Vi blir ikke alltid plassert i et miljø, vi velger like ofte vår plass der.  Vi blir heller ikke nødvendigvis plassert i et hierarki, vi finner vår plass der også.  Vi velger. Ofte fordi vi føler det er der vi hører hjemme, blir fortalt at det er slik, eller ikke våger annet. Da ender vi gjerne samtidig opp som et offer i egen bevissthet. For det å ta inn over seg sin egen rolle og egen utilstrekkelighet er langt vanskeligere enn å se andres overtramp og bautalignende makt.

            Det å være litt offer fungerer i blant som chili vi velger å tilføre lørdagspizzaen. Det setter en spiss på det. Chili er likevel ikke noe vi må spise, og det å være offer er ikke alltid noe vi blir påtvunget å bli. Det er like sannsynlig at det er noe vi velger å spise eller å være. Men det finnes jo forklaringer på valg vi tar selv også.  For egen del har jeg en sekk full av forklaringer på ting. Så om jeg vil kan jeg helle dem ut på gulvet, og innholdet vil antagelig fylle hele rommet jeg sitter i her nå. Fra gulv til tak, til og med vinduet som jeg kan se ut mot sjøen gjennom vil dekkes til. Noe som gjør at det blir vanskelig å få grep om helheten jeg lever i, men langt lettere å feste blikket på det med størst bokstaver. Eller det som ligger nærmest og lover hurtigst tilfredsstillelse. Enter det er for tunge og gane, selvrespekt eller illusjoner, narsissistiske tendenser, kjønnsorganer eller andre villige åpninger. Alt lar seg villig og hurtig tilfredsstille om vi velger å la det bli det. Selv om det kan være vanskelig å skille klinten fra hveten, så får nå det heller stå sin prøve. Noen ganger er det nok at noe glimter som gull. Eller smaker som søt vin. Er det noe jeg er god på så er det å tro ting så sterkt at det blir virkelig, litt mer smakfullt eller penere enn det kanskje kan framstå som for noen med en annen anskuelse. Men det samme gjelder for negative ting. Tror jeg noe blir vanskelig, så blir det det. Svart og jævlig og barberbladskarpt, med tilhørende lydkulisse av skrikende piggtråd. Og det trenger ikke være slik i utgangspunktet, eller sett gjennom en annens øyne. Som regel er det ikke en handling eller et valg som er vanskelig, det er følelsene det bringer med seg. Følelser jeg ikke har kontroll over. Og de er ikke alltid synlige for andre. Noen ganger er de nesten usynlige for meg selv, til og med, eller forkledde. Jeg bare kjenner at de er der, som et noe udefinert ubehag eller en pigg i hjertet, uten at jeg klarer å finne ut hvorfor, eller hvordan jeg skal bli kvitt det.

            Det er slitsomt å føle så føkkings mye. Bestandig. Over alt. I situasjoner hvor det hadde vært mye greiere å føle noe helt annet, eller mye mindre. Så da bør en jo gjøre noe med det. På en eller annen måte lære seg til å leve med det. Finne strategier og redskap som inkluderer vekst framfor flukt. Flukt, som for eksempel i noe følelsesregulerende. Et filter å se igjennom eller bomull en kan skyte inn i blodårene, innta oralt eller forsøke å løpe fra, snakke seg fra, slå seg fra. Noe en kan pakke alle følelsene inn i, alternativt etablere et sluk en kan heller dem ned i og så legge på lokket. Trykk det ned, om det ikke vil så tving det. Slik at følelsene framstår som ikketilstede, ikkeværende.

Vi ser jo ikke kloakken under bena våre, selv om den strømmer frisk der. Så det å få plassert ting vi ikke liker stanken av under jord, er en ting det går an å leve med. Det finnes ikke lenger, alt vi ser er som en akseptabel konturløshet gjennom tåken av forråtnelse som demper alle skrik av lengsel, eller den blå himmelen over det grønne, frodige gresset vi klipper med omhu så ikke naboen med den velfriserte fasaden skal feste blikket på mindreverdet vårt. Mens alt vi lukter er parfymen av riktig merke som ligger lik en rosa, søt sky over forstaden med alle sine polerte overflater og all sin uangripelige og veltilpassede smakfullhet. Det å ikke se hva som ligger og gjærer under alle cupcakene og Carpe Diem dekalene strategisk plassert i vår glansede ramme, fungerer like bra som at det ikke lå noe feid under verken tepper, duker, puter eller senger i det hele tatt. Det vi ikke vil forholde oss til eller ikke vil vedkjenne oss trenger ikke å forsvinne for godt, så lenge vi slipper å se det, føle det, frykte det eller lengte etter det. Grav det ned, tving det bort, knus det, manipuler det og ta kontroll over hva du framstår som, lever i, med og av. Den du ønsker å være. Den du tror vi andre ønsker du skal være. Inn med silikon og Botox og bort med spor av levd liv, tapere, tiggere og innvandrere, appearance is everything. Illusjonene nærer seg på vår blindhet, og villighet til å bli forført er vårt stempel. Illusjonistene har gode levevilkår.

            MENS EN APEKATT DANSER

              Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:
    ”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer eller helter. La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere - og stopper.
    ”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen. Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link:  The Rose