Vegger

Så var det onsdag. Og jeg har ikke vært ute av leiligheten siden fredag, så det begynner å bli en stund siden. Om du ikke har lest hvorfor i tidligere blogginnlegg, så skyldes det en feil ved bilen, og at jeg ikke fikk verkstedstime før kommende fredag. Samtidig har det seg slik at uten bil kommer jeg meg ingen steder.

En skulle tro at når en er alene inne i en leilighet over noen dager, så ville det gjort seg med litt besøk. Men slik er ikke jeg skrudd sammen. Så da jeg fikk spørsmål om et kaffebesøk fra en kollega, takket jeg nei. Dagene alene har allerede gjort meg litt mer folkesky enn vanlig. Og trangen til å fastholde avstanden til verden rundt meg kom fort, selv om det finnes en ambivalens der. Noe som ikke betyr at jeg har det ille her jeg sitter, bare litt stille og begrenset. Men timene går, og snart er det fredag, og da snur ting igjen. Forhåpentlig vis. Om verkstedet får tak i eventuelle deler i løpet av den dagen. Hvis ikke blir bilen stående der til over helgen.

Jeg begynte å skrive dette i går formiddag, men mens jeg holdt på forsvant tv og internett. Og det ble borte resten av dagen. Å sitte inne i leiligheten med følelsen av å ikke velge det selv, og samtidig miste tilgangen til nett og tv, er ingen god greie. Veggene kan komme til å krype mot en. Slik som veggen jeg har avbildet. Heldigvis fungerte dvd-spilleren, så  Braking Bad ble trøsten. Veldig mange timer ned Braking Bad. Til klokken halv fire i natt.  Heldigvis var nettet fikset da jeg våknet i ellevetiden i dag, så nå kan jeg legge ut dette blogginnlegget, lett tilpasset at det nå er onsdag, ikke tirsdag.

I blant er det slik at ting tar tid. Ikke alt kan løses umiddelbart bestandig. Noe som jo kan være en utfordring. For vi vil at ting skal skje. Helst fort. Enten det er fordi en venter på noe godt eller at en vil at noe kjedelig eller vondt skal opphøre. Og det siste gjelder da selvfølgelig om en får en sykdom også. For eksempel influensa. Heldigvis går den over etter hvert. Og vi kan legge det bak oss og gå videre, mens minnene viskes sakte ut og lagres i en skuff sammen med andre ting som i den store sammenhengen kanskje ikke er så viktige.

Alt fungerer likevel ikke på den måten. Selv vil jeg få bilen fikset, mens internett og tv-mottak allerede er på plass igjen, men noen lever med ting som ikke går over. For eksempel smerter. Men også på det mentale plan kan noen måtte leve med utfordringer som ikke blir borte. Så da blir greia å få så god kontroll over det som mulig eller ønskelig, slik at det livet en lever blir så greit som det kan bli. Har du for eksempel ADHD, er bipolar eller schizofren, så er dette kanskje noe du vil leve med resten av livet, selv om det hevdes at schizofreni kan helbredes. Men uansett, at noe kan, er ikke det samme som at det vil. Det ender gjerne opp med å være avhengig av hva en gjør med det. Og da er vi over på hva en er i stand til å gjøre med ting, hvilke resurser en har selv, hvilken hjelp en blir tilbudt, og hva en er i stand til å ta i mot.

Selv har jeg ingen av de nevnte utfordringene, og kan derfor ikke helt sette meg inn i hvordan det oppleves å leve med slike diagnoser. Men det er likevel sider ved mitt liv som ikke vil forsvinne, så en fellesnevner finnes det likevel. Lungene mine er for eksempel ganske herpa, og det er en skade som ikke er reversibel. Skal jeg bli bra må jeg få nye lunger, og det har ikke vært et tema. Selv om det med pust er en utfordring, er jeg ikke dårlig nok for en slik løsning. Angstsdelen av psyken min ser heller ikke ut til å forsvinne, det samme gjelder den depressive siden i meg. Den er ikke der hele tiden, men kommer tilbake med jevne mellomrom. Disse utfordringene har vært til stede mer eller mindre hele livet mitt, selv om styrken i dem har variert.  Det vil si at jeg har, må og vil måtte utholde noe.

Å utholde noe kan en få til på flere måter. En kan forsøke å late som om et problem ikke er der, en kan fortrenge det fullstendig eller forsøke å løpe fra det – løpe, løpe, løpe - det som ikke synes finnes ikke. Og løper en fort nok, vil hastigheten etter hvert gi tunnelsyn, som igjen fungerer som skylapper. Eller en kan snakke om det, slik at en får ut noe steam på den måten, men også innhente litt oversikt og kanskje en forståelse for sin situasjon i prosessen. Via forståelse og rett bruk av kunnskap, gis vi muligheter til å kunne leve med utfordringene på en måte som mangelen på kunnskap utelukker.

Vi vet alle at om vi ikke går til legen med en kreftsvulst, så vil den antagelig vokse. Og slik er det med ting vi tenker og føler også. Det blir ikke borte selv om vi ikke ser det, det vokser i stilla. Noe for eksempel mange som ble utsatt for overgrep i barndommen har fått erfare.  Enten det handler om seksuelle overgrep eller voldelige, neglisjering, usynliggjøring, mobbing, eller en har blitt utsatt for urimelige krav eller levevilkår på andre måter. For plutselig, i godt voksen alder, dukker kanskje minnene opp igjen. Ting en hadde fortrengt. Og samtidig blir det da gjerne mulig å få litt forståelse for hvordan en har levd livet sitt. Hva en har følt, føler og hvorfor, og hvilke reaksjonsmønstre en har hatt, har og hvorfor. Når denne forståelsen er på plass, kan en begynne å se framover.

Der jeg er i livet nå, har jeg ikke noe stort behov for lege eller psykolog. Been there, done that. Men det betyr ikke at det er en fordel å la alt ligge skjult inni meg av den grunn. Følelser og tanker og det jeg opplever som utfordrende eller godt må få komme fram, selv om jeg ikke har en psykolog til å lytte. Det samme gjelder for min historie. Omattatt og omatatt. Og i mitt tilfelle har Vannlandet i tillegg til annet, blitt en slik ventil, selv om det å snakke med for eksempel kjæresten og familie eller kolleger kanskje er enda mer viktig for meg. For i en samtale får en tilbakemeldinger på det en mener, tror, synes, er og føler på en mye mer utviklende måte enn en blogg kan tilby. En får muligheten til å speile seg. Og å speile oss trenger vi. Noe jeg etter bare noen få dager isolert begynner å kjenne på.

Små barn som ikke får speilet seg gjennom nærhet kan ende opp med å dø. Men til forskjell fra små barn, har vi som har levd noen år valgmuligheter. Vi kan stille oss foran speilet, vi trenger ikke å vente på at det skal komme til oss. Det betyr at vi kan velge å gjøre oss selv synlige. Vise hva vi tenker og hva vi føler, overfor oss selv og overfor andre. Og så få noe tilbake. Om vi ikke er villige til å vise noe ærlig overfor den eller de som kan være speilet vårt, vil responsen vi får på oss selv bygges på feil premisser, og vi kan fort komme til å føle oss for eksempel misforstått, ikke respektert eller oversett. Det igjen betyr at vi har et ansvar selv.

Å snakke med noen og samtidig være ærlig, er likevel ikke det samme som at noe automatisk løser seg. Mye avhenger også av hvem vi snakker med. Vi har alle vår ballast som vi må forholde oss til i møtet med andre. Men det å snakke gir likevel kanskje noen flere potensielle muligheter for forandring, enn det å alltid være taus gir. Og da har jeg vel skrevet nok denne tirsdagen og onsdagen, så jeg får avslutte slik at jeg kommer i gang med alt jeg ikke skal gjøre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Keep Talking