I dag var det mange som våknet opp og ikke visste hva de
skulle bruke dagen til. Likevel vil dagen i dag bli oppbrukt. Slik dagen i går
ble. I dag er det også mange som våknet opp og visste nøyaktig hva de skulle
gjøre. Og av disse igjen er det et stort antall som ønsker de kunne gjort noe
annet. Pluss noen som virkelig gleder seg til det de skal gjøre. Tenk gjerne etter
hvilken kategori du selv tilhører. Om du klarer å gjenfinne deg i en av
kategoriene, tenk da litt på hva det forteller deg.
Selv vet jeg hva jeg skal gjøre i dag, og det er helt greit
å gjøre det. Det igjen forteller meg at det er helt ok å være meg her og nå, selv om
ikke alt i livet mitt gir grunn til spalteplass eller får meg til å bruse over
i orgasmer. Jeg har ferie, og skal lage
middag til kjæresten min og datteren min og meg selv, og så skal vi se en episode
eller to av ”Six feet under ”. Jeg skal også handle litt, ta meg en dusj, spise
frokost, se på tv og gå og legge meg for natten. Ikke de helt store greiene med
andre ord. Men greia er at jeg synes det er helt ok. For jeg kunne opplevd
denne dagen som helt for jævlig. Enten det var fordi en slik dag er dødskjedelig,
eller fordi den oppleves som altfor utfordrende.
Hadde jeg vært en del år yngre, ville jeg nok ønsket at
dagen skulle hatt et litt heftigere innhold å by på. Jeg hadde våknet opp og
gremmet meg over at det regner, blant annet. Hadde jeg vært i en av de periodene
av livet mitt hvor angst og depresjon regjerte på sitt mest uhåndterlige, ville
jeg våknet opp og følt at dagen krevde altfor mye av meg. Så sånn sett kan en
dag og noen gjøremål oppleves på minst tre forskjellige måter. Om du kjenner deg igjen i ett av de tre alternativene, eller føler du befinner deg et annet sted, så skriv det gjerne ned på en papirbit, eller si det høyt. Begynn
gjerne med ”Jeg synes dagen i dag er...”. Etterpå kan du gi noen i nærhet en
klem. Hvis du er alene, kan du gå og smile til deg selv i et speil. Og så kan
du forsøke å si det samme en gang til: ”Jeg synes dagen i dag er…”
Hva en slik ting vil lede til for deg, skal jeg ikke ha en
formening om. Men jeg vet det vil få deg til å tenke noe. Og føle noe. Jeg vet bare ikke
hva. Antagelig vil du verken reise deg for å gi noen en klem eller gå til et
speil, men det valget om å la være kan jo også gi deg en tanke. Kanskje kan det også gi deg et
spørsmål. Og der det finnes spørsmål finnes det gjerne svar. Ofte er det slik at om vi gjør ting litt annerledes enn vi
har gjort før, så kan det medføre en ny tanke. Og det fine med nye tanker er at
de i blant fører til handlinger. Jeg, for eksempel, fikk en ny tanke en gang. Det
var fordi noen hadde lest en greie jeg hadde skrevet, og så sa de at jeg
kanskje kunne skrive blogg. Og da tanken var tenkt gjennom både vel og lenge
også av meg, ble Vannlandet født. Siden det har jeg skrevet trutt og traust og jevnt,
og jeg har tenkt enda flere nye tanker mens jeg har holdt på. Konsekvensen av
det er at maleriene mine har blitt påvirket. Jeg har fått en ny retning i det
jeg skaper. Ikke en retning som revolusjonerer noe, men likevel har det blitt
en liten dreining, og jeg har begynt å lage flere selvportrett. Bloggen og
selvportrettene har ført til at angstnivået mitt har sunket. Det samme med
skammen min. Og jeg er overbevist om at det hele bunner i det å være synlig.
I dag var det mange som våknet opp og følte seg usynlig. Det
kan være fordi de er alene, eller det kan skyldes at noen i deres nærhet ikke
ser dem. Noen av disse som ikke blir sett er eldre mennesker, noen er middelaldrende, noen er
ungdom og noen er barn. Det er mange barn som er usynlige. Selv var jeg det, da
jeg var liten. Det var kun omrisset mitt noen så. Det vil si at det jeg tenkte,
det jeg lengtet etter og det jeg var redd for ikke ble lagt merke til. Hele
mitt indre liv var usynlig. Alle følelsene mine. Alt som løftet meg og alt som
tynget meg ned. Det eneste som ble lagt merke til var de feilene jeg gjorde. Og
feil gjorde jeg. Hele tiden. Så da ble det det som ble synligheten min; Det at
ting var feil. At jeg var feil. Og det at jeg var feil, ble jeg straffet for. Hardt,
konsist, beregnende og brutalt. For at jeg skulle bli riktig. Dessverre fungerte
det ikke. Jeg ble ikke riktig. Selv etter mange år med brutal korrigering og rasering av Jeget. I stedet ble jeg enda mer feil, og endte etter hvert opp med en diagnose. Og det festlige med diagnoser, er at
de også gjør deg usynlig. En diagnose blir som et omriss, og omrisset blir lett
alt du er. Akkurat slik som et usynlig barn er kun et omriss.
Å skrive blogg eller male selvportrett, hjelper meg til å få
en annen opplevelse av meg selv enn å være feil. Slik at jeg kan stå opp og ha
ferie og oppleve at det å gjøre små ting som å lage middag, se en film eller
handle inn mat, har en mening.
Om det er slik at du som leser dette føler deg usynlig, så
føler jeg med deg. Å være usynlig er ingen god ting. Å være usynlig er nesten
som å være en ingenting. Jeg vet lite om å være verdensmester, men jeg vet mye om å være ingenting. Og at du fortjener å bli sett.
Noen ganger når jeg skriver på Vannlandet så tenker jeg at det
kanskje finnes ett eller annet helt spesielt menneske der ute som oppdager
det jeg skriver. Jeg tenker at akkurat dette mennesket trenger å bli sett, og
verdsatt. Samtidig tenker jeg at dette mennesket kanskje kan kjenne seg litt
igjen i det jeg skriver, slik at lesingen et lite øyeblikk nesten kan minne om
å være synlig. Jeg ønsker at det skal være slik, fordi en slik følelse av å være synlig, av å være noe, og å bli
sett, kan lede til ett eller annet. Kanskje til et bitte lite valg, eller en
bitte liten tanke, som igjen kan bli en knøttliten brikke i begynnelsen på en
bevegelse mot noe positivt, et sted langt der framme. Slik at en helt vanlig
mandag, lik dagen min i dag, som ikke vil komme til å inneholde all verden,
likevel føles som en helt ok dag å våkne til. Samtidig håper jeg at dette mennesket som finner en slik dag
er deg.
Bjørn
Dagens link: synlig/usynlig
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar