Det er ikke alt en trenger å pakke inn. Ikke en gang mager.

Ingen unger hjemme i helgen, så det føles greit å bevege seg mer eller mindre halvnaken rundt i leiligheten. Unntatt når jeg går forbi et speil, for da ser jeg en mann som har forandret seg de siste årene, og har blitt litt feitere, med mage.

I går var det varmt her, 27,5 grader på stua. Når en har mange akvarier er ikke slik varme noe en higer etter, for som deg og meg, har også fisk en grense for hva de tåler. Fordelen jeg og du likevel har i motsetning til akvariefisk, er at vi kan kaste klærne.

Det er mye jeg ikke higer etter, og mye jeg burde kaste. Slik sett er jeg vel som folk flest. Selv om folk flest er ganske så forskjellige, har de også likhetstrekk. Selv har jeg opptil flere av sorten. Så jeg er nok ikke så spesiell. Selv om jeg har fått mage. Når jeg tenker over det, kjenner jeg mange som har mage. Faktisk alle jeg kjenner har en slik. Og noen av dem er store. Noen av dem er så digre at de minner om en klode. Da kan en kanskje si at de som har slike mager er som sitt eget univers. Og siden jeg selv har mange likhetstrekk med folk flest, og attpå til en voksende mage, kan en vel si at jeg også er nesten som et eget univers. Jeg synes det er en ganske grei tanke.

I mitt univers er det slik at de greie tankene er de tankene jeg liker best. Men det er også slik at tankene mine er som planeter i bane, og kommer og går på egenhånd. Jeg klarer ikke alltid å påvirke dem. Likevel blir de påvirket. For ingenting er helt statisk i det universet som er meg. Ting skjer. Plutselig oppdager jeg en ny tanke, som glitrer lik en skinnende stjerne. Andre ganger oppdager jeg svarte hull, som forsøker å suge meg til seg. Jeg liker de skinnende stjernene best. Skinnende stjerner i universet mitt er som vakre, runde steiner på ei strand. Som jeg kan plukke opp og se nærmere på. Og kanskje ta med meg hjem. Og slik er det med tanker også. En kan ta dem med hjem, om en finner dem. Ofte er det slik at en oppdager fine tanker lettest når en er sammen med noen.

”En natt, under en skimrende stjernehimmel, skal jeg vise deg en vakker stein jeg fant en gang. Og du, skal vise meg horisonten, de røsket ut av meg som barn.”

 I dag var det ikke mer enn 25 grader på stua mi da jeg sto opp, og alle fiskene i akvariene mine overlevde gårsdagen. 25 grader gjør sitt til at jeg fremdeles er i et lettkledd modus, her jeg sitter med kaffekoppen min og hakker på tastaturet. Jeg synes et lettkledd modus er langt bedre enn et godt innpakket modus, tross alt.

Det er ikke alt en trenger å pakke inn. Ikke en gang mager. Noen ganger er det slik at ting trenger luft, og ikke et skall eller et plaster eller en rustning. Og det gjelder for både kropp og sjel. Det gjelder for blomstene i livet vårt, og for sårene, og skammen. For selv om livet gir deg noen sår, så trenger også sår luft for å gro. Akkurat som blomster trenger luft for å gro. Og tanker. Og du og jeg trenger luft for å puste. Om en pakker alle sår og tanker inn i bandasjer, blir det lite igjen til å dele med andre. Da har vårt eget lille univers stoppet opp. Planetene har blitt låst i en posisjon, står der og dirrer, og blomster visner i mørket. Alene. Og skammen begynner å lukte.

”Og en pike sa: Om vi legger sårflatene mot hverandre gror vi lett sammen.”

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:Temporary Dive