Fotfeste er en veldig grei ting.

                                                                                                                Angst.

I dag skriver jeg mitt blogginnlegg nummer 135. Om jeg regner tre timer på hvert innlegg, har jeg holdt på i 405 timer. I disse 405 timene har jeg kastet mange blikk på meg selv. Jeg har sett sider jeg ikke ønsket å se og sider jeg burde fokusere på og være glad for. Noe av det har jeg skrevet ned slik at andre kan lese det, annet har jeg latt være å dele. Uansett har jeg gått i møte med det. Samtidig har jeg kjent på mye av det som handler om livet mitt nå, og mye som handler om livet helt tilbake til hvor jeg var en liten, snørrete guttevalp som visste lite om hva tiden ville bringe.

Alle gevinstene, følelsene, blikkene på meg selv gjennom disse 405 timene, kunne jeg kanskje også funnet fram til ved å gå til en psykolog. Nå vet jeg ikke hva prisen på en psykologtime er i dag, men om jeg sier kr 350 i egenandel, så ville det ha kostet meg kr 141750,00. Hundreogførtientusensjuhundreogfemtikroner. Så sånn sett har disse timene ved tastaturet vært verdt noe. I hvert fall i form av kroner. For det heter jo at ei krone spart, er ei krone tjent. Selv om en gjerne raskt går på en smell, om en begynner å handle uhemma på salg for å tjene penger. Den som tjener på et salg, er selgeren. Det at salg i det hele tatt finnes, er for at selgeren skal tjene penger. Ikke for at du skal tjene dem.  Den som kjøper bruker penger, han eller hun tjener ikke ei eneste krone. Og det er det fort gjort å glemme, når vi kjenner på gleden over å ha fått noe vi opplever som billig. Enten det er en bil, en kopp kaffe eller en sannhet. Enkelte sparer så mye på å kjøpe ting på salg at de er blakke når de skal betale husleia.

Det er mye i livet som er fort gjort å glemme. Det er for eksempel lett å glemme at en enhver handling medfører en konsekvens. Siden enhver handling også er koblet opp til et valg, betyr det at valg gir oss nesten uendelige muligheter, eller feller vi kan falle i. Greia med handlinger er ellers at bordet fanger. Det som er gjort er gjort, det som er valgt er valgt. Det går ikke å gjøre ugjort igjen. Det er derfor vi sier at det som er spist er spist.

Min blogg, for eksempel, kan ikke gjøres ugjort. Den finnes. Alle ordene jeg har lagt ut på nett, alle tankene, alle følelsene jeg har lagt i skrivingen finnes. Det kan hende jeg kan fjerne alt fra nettet, men jeg kan likevel ikke gjøre det ugjort. Det jeg likevel kan gjøre, er å skrive mer. Eller gjøre noe annet.

Det at du nå har vært innom Vannlandet og lest kan heller ikke du gjøre ugjort. Som så mye annet i livet. Men heldigvis gir ikke det å lese på Vannlandet så store konsekvenser. Ikke går du konkurs, og ikke stjeler jeg noe fra deg. Annet enn kanskje litt tid. Så sånn sett er det ganske ufarlig å lese disse ordene.

Dessverre er det ikke alltid slik at det som virker ufarlig likevel er det. Vi gjør alle små valg i hverdagen som fører til nye valg som fører til nye. Og alle valgene gjør noe med oss. På godt og vondt. Men selv om vi alle vet dette, synes jeg selv det er vanskelig å gjøre alle de riktige valgene, og det er også lett å rakke ned på meg selv for valg jeg i etterkant føler det var dumt å ta. I blant tenker jeg at kanskje noen andre også har det slik. At jeg ikke er alene om det. Kanskje du også har det slik.

Kanskje vi ikke alltid skal velge de letteste valgene. Selv om det er lett å rakke ned på seg selv, så kanskje vi skulle velge noe annet i stedet. For vi har jo muligheten til det også. Vi kan løfte oss selv, ikke kun trykke oss selv ned. Det er alltid noe positivt å ta tak i, og ved å ta tak i det gir vi oss selv retning i livet. En retning i livet er ikke det verste en kan ha. En retning gir håp. Det å sette en kurs, kan føre en til land raskere enn bare å flyte med. Og det fine med det å nå land, er at en får fotfeste.

Fotfeste er en veldig grei ting. Det kan også føles greit å flyte med, bare duve i vannskorpa, eller la seg synke ned i dypet et lite øyeblikk, men neppe på sikt. Så det å ruse seg på gode kjøp under salg, det å ruse seg på stoff eller alkohol eller sukker eller spill eller annet, gir sjelden tygg grunn under føttene. Og uten den trygge grunnen tror jeg livet kan bli veldig vanskelig etter hvert.

Heldigvis er det slik at et vanskelig liv lar seg gjøre bedre. Selv har jeg hatt det vanskelig mer enn en gang, men i dag føler jeg at jeg har det ganske godt. Jeg føler jeg har litt fotfeste, selv om jeg ikke står på et gulv av gull, edelstener eller konstant lykke. Et godt liv er ikke det samme som et smertefritt liv, eller et liv uten utfordringer. Det er lett å tro at livet vil bli konge om bare alt det vonde blir borte, men jeg tror ikke at veien å gå er å satse sparepengene og all energi på at ting blir bedre av å ta noe bort. Jeg tror heller at livet blir bedre om en forsøker å tilføre det noe. Det trenger ikke alltid å være så mye. Kanskje bare en retning er en grei begynnelse. Ved å tilføre livet noe nytt, forsvinner i blant det vonde av seg selv.

Jeg vet ikke hvor vanskelig du har det. Men jeg vet at du ikke trenger å ha det vanskelig resten av livet, om du ikke er helt på topp nå. Om du en eneste gang har hatt en god dag, vet du at gode dager er mulige. Om du en eneste gang har gjort et klokt valg, vet du at du har evnen til kloke valg. Om du en eneste gang smilte til et annet menneske, fikk et smil tilbake og følte at du stod støtt akkurat der og da, så har du evnen til ballanse.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dance me to the end of love.