En trenger ikke å kjenne på alt hele tiden.

                                                                                                                                                                                                       Svin.

 Multitasking kan være direkte farlig, kan jeg lese på nett i dag, men jeg drikker kaffe mens jeg skriver blogg likevel. Jeg liker å leve litt farlig, så lenge jeg sitter trygt i min stol. Er skikkelig rebell jeg. I blant kaster jeg til og med et blikk rundt meg mens jeg holder på med andre ting, og haler det inn igjen.  På den måten finner jeg ut at det regner ute i dag. Og det er jo litt dumt, siden jeg har ferie. På den annen side er det mye som er dummere, regner jeg med. Så jeg bruker ikke så mye energi på å irritere meg over været. Ikke nå. Til vinteren, derimot, vil jeg nok irritere meg mye. Spesielt når det kommer snø. Hvis et politisk parti hadde hatt på programmet at de ville avskaffe snø, hadde jeg stemt på dem.

Til hverdags blir jeg lettest irritert når jeg ikke har spist skikkelig. Da kan jeg bli irritert over små ting som jeg ikke en gang hadde lagt merke til ellers, nesten. Sånn var jeg i går. Da vi var ute og handlet. Men etter middag med datteren og kjæresten min og en hjemmebakt bolle med krem til dessert, var jeg mitt vanlige sedate meg igjen. Når jeg har fått i meg mat, kan du nesten ta meg på øyet, uten at jeg reagerer med annet enn forståelse.

I tillegg til å bli rimelig bakoverlent kan jeg bli veldig følelsesladet når jeg har spist. Det er så tårene står klare til å presse seg fram. Det føles nesten som en sorgreaksjon. Hvorfor denne reaksjonen inntreffer, har jeg ikke noe klart og entydig svar på. Andre automatiske reaksjoner er jeg mer up to date på. De kan jeg forklare, føler jeg. Ting som utsløser angst, for eksempel. Og glede. I tillegg vet jeg alltid hvorfor jeg ler, og jeg ler mye, og høyt.  Men dette med alle følelsene som kan vekkes i meg etter et måltid, vet jeg mindre om.

Selv om jeg ikke vet hva som utløser følelsene jeg kan få etter et godt måltid, vet jeg hvor de kommer fra. De kommer fra magen. De kommer jo når jeg har spist, spesielt når jeg har spist en middag som var god. Så jeg har endt opp med å forklare det med at følelsene våre sitter mye i magen, slik barn forteller oss. Jeg tror at magen min vil fortelle meg noe, og at det den vil fortelle vekkes når jeg spiser. Jeg tror også at om magene våre kunne snakke, ville de snakket i ett sett veldig lenge. 

Barn får gjerne vondt i magen når det skjer noe vanskelig de ikke forstår, noe de ikke har kontroll over. Mange barn som utsettes for overgrep, har for eksempel mye vondt i magen. På den annen side er det ikke slik at alle barn med vondt i magen har blitt utsatt for noe.

 Selv hadde jeg mye vondt i magen som barn, men jeg ble utsatt for noe. Så jeg var mye redd. Veldig redd. I blant var jeg så redd at jeg var utenfor meg selv. Men jeg sluttet ikke å være redd likevel. Jeg var bare på en måte to steder samtidig. Det var ikke noe jeg valgte, det bare ble slik. På en måte sto jeg ved siden av meg selv og så hva som skjedde, mens tankene gikk i hundre for å løse et problem. Men kanskje følelsene mine ikke ble med meg over dit hvor tanken var, det vil si utenfor kroppen. Kanskje de ble igjen i magen.  Ett sted må en jo plassere redselen. Så hvorfor ikke i magen. Der ingen kan se den.

Det som var greia med det som skjedde meg i barndommen, var at det var min egen skyld. Hver bloduttredelse på armene, hvert hovne spor etter lærbeltet over rygg og rumpe, hver blåveis, hver røde stripe etter kvisten jeg selv måtte velge ut og hente i skogen, hver glede som ble tatt fra meg, hvert håp som knust, alt var min egen feil. Dette vet jeg, fordi det oftest handlet om å straffe meg for ting jeg hadde gjort feil. I hvert fall i utgangspunktet, selv om ting gjerne tok litt av etter hvert. Så jeg har mye skyld å bære på. Kanskje den også ligger i magen.  For et sted må en også gjøre av skylden en bærer. Skyld forsvinner ikke av seg selv.

Det er mange som har opplevd ting slik jeg har. Det er også noen som har opplevd verre ting, og ting som ikke er fullt så ille. Felles for alle er at de bærer det med seg. Noen bærer det åpenlyst, andre mer skjult. Noen har til og med gjemt det så godt bort at de ikke er klar over at det er der lenger. De vet gjerne at det er noe de forsøker å løpe fra, eller i hvert fall at det finnes noe de lengter etter, men aldri finner, de vet bare ikke helt hva. Så de satser på at lykke og tilfredshet handler om ting og penger, og det å bryte en målsnor eller å bli større og sterkere enn alle andre. Selv bærer jeg barndommen min ganske åpenlyst. Det vil si at jeg snakker om den. For eksempel her på Vannlandet. I tillegg gjør jeg det til tema i mange av bildene jeg maler. Jeg tenker slik at om jeg snakker om ting, kan det være at en eller annen kjenner seg igjen i det. En som du. Kanskje er det slik at det finnes minner og følelser du har vanskelig for å plassere, og vanskelig for å sette ord på. Kanskje kan det også være slik at du føler du bærer veldig mye alene, og at det er ganske tungt å være alene om ting. Slik at det har begynt å verke i skuldre og nakke, eller at det føles som om du har en ball av mark i magen som spiser deg langsomt opp, innenfra.

For meg er virkeligheten slik at det jeg snakker om er lettere å bære enn det jeg ikke snakker om. Det jeg ikke klarer å snakke om er så tungt at det nesten knekker meg i blant. Så det forsøker jeg å gjemme bort, så jeg ikke ser det. Og jeg klarer det, nesten hele tiden. Jeg tror at slik er det for deg også. For meg er det også slik at det andre forteller meg, i blant gjør at det jeg selv bærer føles lettere. Kanskje fordi jeg slipper å være alene om ting. I tillegg opplever jeg at det å snakke om ting gir meg noen svar. Ganske mange. Alle disse svarene skyldes at jeg også stiller spørsmål. Uten spørsmål, ingen svar. Så hvis ikke jeg selv stiller spørsmål, må jeg bygge livet mitt på de spørsmålene andre stiller, og også de svarene de kommer fram til. For svar er vi avhengige av. Ofte føler jeg det er slik at de som heftigst forsvarer svarene de bygger livet på, er de som ikke stiller spørsmål selv.

Nå er kaffekoppen min tom. Selv har jeg vært innom mange gamle minner mens jeg har hakket på tastaturet. For den tiden jeg har brukt på å skrive dette er mange ganger lenger enn tiden du bruker på å lese. Det har tatt meg et par timer, minst. Så jeg har fått tid til å tenke litt, og kjenne på litt, og nå legger jeg det bort igjen. For en trenger ikke å kjenne på alt hele tiden. Dagen og livet mitt består av mer enn minner. Livet mitt består av alt som er rundt meg. Det består av plikter og gleder og de jeg har kjær. Livet mitt består av å male bilder, vaske opp, lage middag, tørke støv, handle mat, fylle bensin, spise en sjokolade, mate akvariefiskene mine og å skrive noen ord her på Vannlandet, som kanskje noen finner. Kanskje var det du som fant ordene i dag. Da består livet mitt akkurat nå også av en usynlig tråd mellom deg og meg. Det vil si at et lite øyeblikk er vi to som ikke er alene.  

Nå skal jeg avslutte. Hva du gjør med det du har lest, og hvor du gjør av det, vet jeg ingenting om. Hvor jeg selv legger bort alt det jeg har tatt fram og sett og følt på denne morgenen, er jeg heller ikke helt sikker på, men jeg ser ikke bort fra at det blir lagt i magen.   

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Bare ei heftig låt jeg fant.