Det er dette som er nå.

                                                                                                                                                                           Vingetid.

I dag fant jeg en link på Facebook som var rimelig creepy. Den førte meg til en side som heter Bad Breeders. Det er en amerikansk side hvor foreldre som av en eller annen grunn har misshandlet eller sviktet sine barn, blir hengt ut med bilde.

Om du har lest noen ganger på Vannlandet, så har du fått med deg at jeg også snakker om barnemishandling. Jeg vender stadig tilbake til min egen barndom. Og jeg gjør dette fordi det er en måte jeg kan bruke til å forholde meg til ting jeg har opplevd, forsøke å bli klar over hva det har gjort med meg, og fordi jeg mener temaet er viktig å se på og ikke gjemme bort. Jeg er av den oppfatning at vi alle bærer med oss erfaringer, og at de gjør noe med oss på godt og vondt. Men jeg er også av den oppfatning at vi kan gjøre noe med vårt eget liv, om vi har vært uheldige og har fått dårlige kort på hånden av en eller annen grunn. Så gjennom å bruke meg selv som eksempel håper jeg å gi noe positivt. Jeg forsøker å lage små speil, hvor den som leser kan se seg selv, og finne egenverdi, rettigheter, muligheter og håp.

Etter å ha skummet raskt igjennom Bad Breeders kan jeg ikke se at det finnes noe positivt å hente. Siden gir ikke håp om noe som helst, slik jeg opplever den. Det hele er bare smakløst. Jeg oppfatter det som en innbydelse til fråtsing i tragedier, og en form for gapestokk. Og det er derfor jeg legger ut linken her i dag; for å vise en bakside. Jeg er absolutt tilhenger av åpenhet rundt tema som misshandling og overgrep, men ikke i en form som det er vist her. Det fremmer bare hat. Det er lite godt som gror ut av hat.

Samtidig er det slik at mye ble brakt fram i meg selv av minner, da jeg leste historiene. Så jeg sitter her med en vond klump i magen. Ikke fordi det jeg leste lignet min egen historie, veien er lang fra en amerikansk virkelighet av i dag, til en oppvekst på femti og sekstitalet i Norge. Så klumpen i magen skyldes nok mer at jeg kan gjenkjenne den håpløshet og det følelsesmessige kaos som enkelte barn lever med. Jeg tror det er mye håpløshet blant barn, men jeg tror også at enkelte ikke opplever håpløsheten som det den er før de blir eldre. Fordi dagene går med til å overleve, finne orden i kaos, dempe ting eller unnvike ting. Ofte er den situasjonen de lever under det eneste de kjenner, det er slik virkeligheten er. Og det er virkeligheten de må forholde seg til. Det er først senere de kan analysere ting. Eller oppdage at det finnes mulige strategier som hjelper dem til å flykte fra seg selv. En stund.

Jeg har ikke lyst til å skrive mer enn dette i dag. Jeg har ikke lyst til å tenke på ting som ble feil i livet mitt, eller ditt, eller hvorfor. Ikke akkurat nå. Jeg vil ikke tenke på slag eller skrik eller bloduttredelser eller manipulering eller frykt eller håpløshet, eller amerikanske barn som lever med dopa og voldelige foreldre. Jeg vil heller ikke tenke på hvordan enkelte barn i Norge har det akkurat nå. Dette kjempers fødeland, hvor veien fra sorg over Utøya til å hate Romfolk var så kort, så kort. Jeg vil ikke tenke på hvordan enkelte små gutter eller jenter kaver og forsøker å ballansere, men likevel faller under møtet med tunge knyttnever eller tunge, krevende kropper. Så nå skal jeg heller se om jeg finner noe musikk du og jeg kan sveve på, over land og grenser og folk, så lett, så lett...

Det er tirsdag. Den yngste datteren min ligger og sover. Om noen dager skal hun reise utenbys for å fortsette på studier. I de seks akvariene mine har dagen også startet. Jeg kan høre folk bevege seg i huset her jeg bor - barnelatter. Det er ferietid.  Ute har sola tittet fram. På parkeringsplassen står min lille grønne bil og skal snart bringe meg over til kjæresten min. Det er dette jeg har. Det er dette som er nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Graceland