Barn, voksne, cheerleading og et frieri.

I går skinte sola over Bergen så det svei i huden, i dag er det grått. Sånn er det, alt har sin tid. Og for to jenter på Torgalmenningen var det tid for frieri i sola i går, og de ga hverandre sitt ja. Noe som ble både rørende og fint. Før frieriet hadde det vært oppvisning av Åsane Seahawks, cheerleading og dans. Der også bonusdatteren min var med. Det er hun som står på toppen av pyramiden på dagens øverste bilde, som ble tatt under oppvarmingen. Det er også hun som kastes i været på den lille videoen under her. Forestillingen ledet fram mot og kulminerte i det nevnte frieriet.

Det å være i en folkmasse, er ikke det jeg liker aller best. Men i går gikk det greit. Med greit menes at angstnivået var til å leve med, og at impulsen til å rømme ikke var et tema. Som den oppmerksomme leser kanskje likevel fikk med seg, så var det en liten skjelving i den lille videoen. For jo, angsten kan påvirke hendene. Den kan også påvirke ansiktmusklene. Det vil si at mimikken min blir noe jeg ender opp med å vie en del oppmerksomhet, og må arbeide med for å ha kontroll over. Likevel, det var nok bare meg som var oppmerksom på at jeg hadde litt angst der jeg sto blant folk som kanskje ikke hadde det selv. For jeg rister jo ikke i hele kroppen, og ansiktmusklene tar ikke helt av. Jeg merker det bare selv. Og folk flest var nok lite opptatt av meg, men desto mer opptatt av forestillingen til de flinke jentene, eller av seg selv.

Å kjenne på angst knyttet til sosiale sammenhenger er noe jeg må leve med. Noen ganger ender den opp med å prege det jeg står i på en måte som fører til at jeg går glipp av sammenhengens potensiale, andre ganger hindrer den meg fra å delta. I går gikk det greit. Jeg var tilstede og kunne glede meg over opplevelsen, og det ble en fin greie for meg å kunne stille opp for å se på bonusdatteren og gruppen hun deltar i.

Angst er det mange som får erfaring med. Det kan være for en periode, eller det kan være for livet. Selv har jeg hatt angst i all den tid jeg kan huske, selv om jeg ikke definerte det som angst før jeg ble voksen. Som barn hadde jeg ingen forutsetning til å sette ord på det jeg følte, utover at jeg visste at jeg var redd når redselen ble sterkere enn vanlig. Om noen hadde oppdaget denne redselen, ville kanskje livet mitt blitt annerledes, og videoer som den jeg filmet i går ville kanskje endt opp med å bli mer stødig.

I dag blir dette med forskjellige typer overgrep og omsorgssvikt både oppdaget og reagert på annerledes enn da jeg var barn. Og ofte skjer det i møtet med barnehagen. Men for at noe skal oppdages og at noen skal reagere, må de som arbeider med barn først ha fått en utdannelse som gjør dem skikket til dette. Noe som ikke alltid er tilfelle, skal en tro det som står i denne artikkelen.

Jeg har både bekjente og en søster som arbeider i barnehage, og de kunne sikkert sagt mer om dette. I tillegg har jeg en datter som utdanner seg til lærer ved universitetet i Kristiansand. Og skolen er det andre stedet hvor et barn som utsettes for overgrepsproblematikk får muligheten til å bli sett. Om de som arbeider i skoleverket blir gitt redskapene som skal til for å oppdage og å reagere, kan kanskje noen barn slippe å ende opp som meg, og bruke hele livet sitt på å takle angsten sin, mens evnene de kanskje ble gitt, blir noe uvesentlig og ikke får komme til uttrykk.

Siste tiden har jeg sett en dansk serie på Netflix. Den heter Rita. Hovedpersonen, læreren Rita, er absolutt ikke helt A4, noe som får henne opp i mange vanskelige situasjoner. Serien gir oss et innblikk i hva ungdom kan slite med, men også hva voksne kan slite med. Og det ligger i kortene at Rita har hatt en vanskelig oppvekst selv, uten at jeg fram til der jeg er kommet i serien hittil helt kan si hva det bunner i, utover at moren har vært mye fraværende. Rita har et stort hjerte for de svake eller utsatte, men har samtidig et sterkt forsvarsverk når det kommer til egen sårbarhet. Livet er vanskelig, og det viser hun til fulle.

 I en av episodene blir hun spurt hvorfor hun ble lærer, og hun svarer at det var for å beskytte barn mot deres foreldre. For slik er det for noen barn, de trenger noen utenfra som både ser dem og kan beskytte dem.  Serien er verdt å se.

Bildene og videoen fra cheerleadingen er lagt ut i samråd med bonusdatteren min. Husk å alltid spørre før du legger ut bilder av barn på nett. Det er ikke nødvendigvis slik at de synes det er like morsomt som du synes.

Og med dette kan jeg vel runde av dagens blogg. Den ble ikke så lang, men det er kanskje bare en fordel.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: