Flashback

I dag startet dagen tidlig. Jeg våknet halv seks,etter en drøm. Og i drømmen drev jeg på med å lage min neste utstilling. Noe som kanskje ikke er så rart, siden jeg har tenkt en del på den i det siste.

Drømmen var fin. Og jeg opplevde i den en bekreftelse, på at ideene jeg skal arbeide ut til å bli noe konkret i året som kommer nå, er holdbare. Men jeg hater å tenke på kunst om natten. For det blir fort intenst, og hindrer meg i å sove.  Tankene løper så lett i mørket, og har også en tendens til å ta avstikkere inn i landskap jeg ikke ønsker å være i på den tiden av døgnet.  En av avstikkerne denne gangen var inn i Luksusfellen, et fjernsynsprogram hvor folk som har gjort dårlige økonomiske valg får hjelp.

For noen dager siden så jeg et av disse programmene. Og jeg kjente et hugg i magen da jeg oppdaget at de det handlet om bodde i nabohuset til det hvor familien min en gang bodde. Det var lagt en vei over tomta og blitt bygget et nytt hus.

Det var vondt å se huset hvor familien min bodde (bildene under linken er tatt mange år etter at familien min flyttet derfra, og kvinnen har ingenting med min familie å gjør). Plutselig så jeg ikke kun fasaden, men i bråe glimt mye av det som foregikk bak vinduene. Alt min mor ble utsatt for, men også valg hun selv tok, pluss det mine yngre søsken ble utsatt for. Selv bodde jeg ikke der, jeg hadde flyttet ut før familien min flyttet til Kjeller og inn i den gamle ærverdige bygningen. Men linker til mine egne opplevelser i andre hus hvor jeg selv bodde i barndommen kom også veldig tett på meg.  Det ble som et flashback inn i en uhåndterlig og traumatisk verden. 

I går fikk jeg melding fra to gamle bekjente, som sto utenfor galleriet hvor jeg stiller ut. Det var stengt, sa de. Jeg hadde gitt dem feil åpningstidspunkt. En av disse er en venninne fra da jeg studerte ved kunsthøyskolen. En periode hvor angsten, kaoset og den indre smerten var så stor at jeg i perioder stengte meg inne i leiligheten jeg leide og ikke slapp noen inn. Så hun opplevde til tider å komme til låst dør. Vel vitende at jeg satt innenfor og stirret ned i pilleglass, lekte med barberblad eller drakk meg bevisstløs.  Men likevel uten å kunne gjøre noe. At hun igjen opplevde å komme til en låst dør føltes ille. Så det åpnet samtidig dører inn til gammelkjente rom inni meg, men også til sorg og skam over hvordan jeg en gang taklet ting, hvilke valg jeg gjorde, og hva jeg påførte andre.

Slike opplevelser som jeg har nevnt her, hvor jeg blir sugd tilbake gjennom tiden og havner i gamle opplevelser, er vanskelige å takle.  For mye av følelsene jeg kjente på den gang blir reaktivert. Slik at det blir problematisk å skille mellom da og nå. Jeg havner på en sirkel av tid, hvor hele livet mitt oppleves samtidig. Og kommer minnene om natten blir det vanskelig å distrahere meg selv, slik at jeg kommer ut av det.  Derfor sto jeg denne gangen opp, og satte meg til å skrive om det i stedet. Så her sitter jeg nå. Med kaffekoppen min på skrivebordet, to skiver med jordbærsyltetøy, og en knute i magen rundt gamle minner og følelser.

Snart skal jeg smøre niste, og så skal jeg på atelieret. Forberedelsene til det første bildet jeg skal male for neste utstilling er i gang. Og i dag får vi besøk av to kvinnelige performancekunstnere fra et sted i Asia, jeg husker ikke akkurat hvor, som skal holde et foredrag for oss. Og det blir spennende. Vi holder slike ”kunstlunsjer” i blant, og jeg blir ofte inspirert av dem.  Jeg regner med at jeg blir det i dag også. Og inspirasjon er dører som åpner seg mot noe nytt, i stedet for dører som åpner seg mot gamle traumer og sorg, eller lukker seg framfor håp. Og det er bra. Samtidig er det bevegelse. Neste uke skal jeg selv holde en liten ”kunstlunsj”, hvor jeg snakker om utstillingen som nå går mot sin slutt. Det blir også spennende. For jeg liker ikke så godt å være i en slik rolle. Jeg foretrekker å lage kunsten, ikke holde foredrag om den. Men det er mye jeg ikke liker. Heldigvis er det også ting jeg virkelig liker. Ting som beriker. Ting som leder framover. Og slik håper jeg det fortsetter.

Et lite dikt jeg skrev en gang:

AKKOPAGNERT VALG

foran meg
et juv
med alt jeg rømte fra

bak
sprakingen
fra en brennende bro

Dagens link leder til en låt jeg ble tipset om av en kollega i går. Hun sa at den fikk henne til å tenke på kjæresten min og meg. Selv synes jeg også den passer til noe av det jeg har skrevet nå på morgenen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The Fragile