Det er søndag, og sol, og jeg sitter og sloss med en halsbrann som har eskalert de siste fjorten dagene. I morgen skal jeg til
gastroskopi. Som er en slange ned i halsen med kamera i tuppen, pluss en liten dings som kan klippe av prøver og ta opp, så en kan titte nærmere på dem. Og dette er ingen
fritidssyssel jeg lengter etter, for jeg har erfaring fra før, og vet hvor ubehagelig det er. Likevel må jeg igjennom det. For jeg vet at problemet må ha en årsak. Og jeg vil vite den årsaken.
Grunnen til at jeg sloss med halsbrann, er at jeg de siste
fjorten dagene før undersøkelsen ikke fikk lov til å bruke de medisinene som funker mot
den, men kun noe skit som ikke funker. Og halsbrann høres ut som et lite
problem, kanskje, men kan gjøre ganske vondt.
Noen som får skikkelig halsbrann kan ende opp på sykehus med
mistanke om infarkt. For smerten kan bli ganske heftig, og sitter i blant bak brystbenet. En kan også få følelsen av at den stråler ut i armene. Selv har jeg unngått å havne på sykehus
etter en slik feiltolkning, men uroen har vært der i blant. For det er jo ikke
slik at det å ha magesyreproblemer automatisk utelukker et infarkt.
Men det var nå det, og kun ment som en innledning. Det finnes folk som lever med sterkere
smerter enn de jeg har. Dag ut og dag inn. Jeg hadde en kamerat for noen år
siden som ble operert i feil fot. Og attpåtil gikk operasjonen feil. Så han
levde i et smertehelvete resten av livet sitt. Noe som påvirket hverdagen hans så betydelig at han ble avhengig av medikamenter som kunne dempe den verste smerten, for så til sist å ta livet av seg. Antagelig mye på grunn av en veldig dyp depresjon. Mens min mor måtte amputere et ben, så hun endte opp med å leve med
fantomsmerter. Jeg vet ikke om piller hjelper mot fantomsmerter, men jeg vet hun hadde det vondt. Til hun måtte amputere andre benet også. Og døde av det. Røyking
og sukkersyke er ingen god kombo.
Men det finnes andre typer smerter enn etter operasjoner. Og
blant alle former for smerte en kan ende opp med å få oppleve, finnes også psykiske smerter. Slike smerter er det mange som lever
med. Og de opplever dem kanskje som en konsekvens av levd liv. Noen ganger på
grunn av valg de tok, men enda oftere på grunn av valg andre tok. Og da er det
lett å henvise til overgrepsproblematikk i forskjellige former. Enten den det
gjelder ble utsatt for det som barn eller som voksen. For veldig mange som har
blitt utsatt for slikt lever i sitt lille private helvete, hvor det indre livet
verker, og sår nekter å gro. Det er bare ikke så synlig som når et ben er borte,
eller en halter seg fram ved hjelp av en krykke. Og det er derfor lett for andre å si: Ta deg sammen, legg det bak deg. Som om smerten er noe en velger å ha.
For noen dager siden snakket jeg med en godt voksen mann som
hadde opplevd dette med sjelelig smerte. Og smerten var så sterk at han endte opp helt på grensen
til selvmord. Etter først å ha forsøkt å dempe den ved hjelp av blant annet mønstre
som endte opp i tvangshandlinger, med påfølgende paranoia som en konsekvens av det igjen. Og dette er ikke en
mann som en sett utenfra automatisk ville tro kunne havne der, men en traust sliter som har stilt på
jobb så å si hver eneste dag i hele sitt liv, uansett vær og føre og form. Men
så sa det plutselig stopp, og han gikk inn i en depresjon, som vokste og vokste,
og dro han ned i et mørke og en opplevelse av livet og verden rundt seg, som
ikke minnet det miste om noe en ønsker seg. Livet ble snudd på hodet, gledene
forsvant, smerten og håpløsheten tok bolig, og plutselig handlet det om å leve eller ikke leve.
NY DAG
NY DAG
En depresjon er det lett å tenke på som en dårlig dag, som
det å være trist eller å være tiltaksløs. Jeg føler meg deppa, er det mange som
uttaler når de ikke har en helt topp dag. Men en depresjon kan bli mye verre
enn det. Opplevelsen av å være til, kan ende opp med å bli så uutholdelig vond
at en ikke vet hvordan en skal orke å stå i det lenger. Og det kan være veldig vanskelig å takle situasjonen alene.
Mannen jeg bruker som eksempel nå, forsøkte å takle det alene.
Han fortalte ingen hvordan han hadde det. Ikke en lege, ikke en kollega, ikke
konen sin. Og slik hadde han det i sin tause verden i hva jeg forsto var et
sted mellom ett og to år. Til han en dag
på vei til jobb i bilen sin kjente panikken ta fullstendig overhånd, svingte av og stanset, ringte legen
sin og sa at nå må noe gjøres, for nå er jeg en millimeter fra å ta livet av
meg.
Fordi han åpnet opp for hjelp ble noe gjort. Noe han ikke
var i stand til å gjøre på egen hånd. Og han kom etter hvert ut av det helvete
han hadde vært i så lenge. Han fortalte kollegene på jobb hva som hadde skjedd,
og han fortalte konen hvordan han hadde det. Og ting forandret seg igjen. Ingen tok avstand fra han fordi han fortalte hvordan han hadde det.
Så poenget med det jeg skriver i dag er nettopp å peke på
denne muligheten: Åpne opp, snakke, fortelle, dele. Enten det er en depresjon
eller en skam eller en frykt en bærer med seg dag ut og dag inn, og forsøker å
holde skjult for andre. Kanskje er det
kun en klump i magen en ikke vet hva er eller hvorfor er der. Kanskje er det en
tristhet eller en utilfredshet. En sorg
eller håpløshet, som vokser og vokser og tar mer og mer plass. En følelse av å blir forbigått eller ikke verdsatt, være
usynlig eller mobbet.
Snakk om det. Ta ordet i din munn. Ta tak i det motet som
finnes i deg og ikke vik unna det vanskelige. Å forsøke noe er veldig ofte en
bedre løsning enn å fortrenge et problem. For fortrengte problemer forsvinner ikke, de fester seg et sted.
Bak brystbenet som et infarkt, som et magesår, som en depresjon eller en angst. Så snakk. Om den du vil fortelle til ikke vil lytte, finnes det ganske
sikkert en annen som vil. Mens har du allerede noen som lytter til deg, kan du kanskje selv være en som lytter til en annen som ikke har det. Valget er ditt.
Det kan fort bli farlig om en leker på motorveien. Og det er
noe vi vet. Det er mye en kan vite, enda mer en kan tro. Men det er ofte langt
fra så farlig å vise hvordan en har det, som en tror.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Everybody Hurts
Ikke farlig tror jeg, når man først har kommet over "skrekken" for å åpne munnen eller innser at dette MÅ jeg bare snakke om (eller skrive om, kanskje, først?).
SvarSlettMen uhyre vanskelig. Kan hende man til og med må innrømme noe på forhånd? For seg selv og om seg selv?
Min seksuelle debut var en voldtekt, før jeg fylte femten. Begått av en jeg var "på nikk med" fordi vi bodde i samme område. Jeg brukte uforskammet mange år på å innse at overgrepet hadde skjedd. Fortsatt er det vanskelig å lese om voldtekt, men jeg gjør det, skrive om voldtekt, DET gjør jeg, men ikke så mye om min.
Å snakke det igjennom, fullstendig, har jeg ennå tilgode, men det bedrer seg.
Fordømmelsen har jeg merket lite til og bare det har lettet den børen.
Så, snakk, syng, mal eller uttrykk deg på en eller annen måte, er også mitt råd (selv om jeg ikke er veldig flink til å følge egne råd.
Takk for teksten.
Klem :)
Hei Annemor.
SlettTakk for åpenheten din. Dette imponerte meg.
At du våger å fortelle så åpent som du gjør her, vil ganske sikkert gjøre sitt til at en annen som måtte lese det og har lignende erfaringer, begynner å vurdere muligheten for å åpne opp selv. Kanskje er det du sier til og med den siste biten som skulle til.
Ha en flott dag.:)
Bjørn
Det skulle jeg ønske.
SlettMen som jeg skrev, det krever noe av en på forhånd. Erkjennelse av overgrep. Erkjennelsen kan ligge langt inne. Det gjorde den hos meg. Og jeg tror den er den store bøygen for noen.
Klem :)
Jeg forstår veldig godt hva du mener her. :)
SlettBjørn
Ja, jeg er en av dem. Jeg er taus til kollegaer og til verden.
SvarSlettSamtidig har jeg noen å snakke med, samboer og psykolog/psykiater. Der snakkes det til gjengjeld veldig mye :) Nok til at per i dag synes situasjonen er helt grei. På den andre siden tåler jeg nemlig ikke belastningen med at "alle" vet akkurat nå.
Ingen bør bære på vonde ting alene, det kan holde å snakke med bare en!
Veldig godt skrevet som vanlig :)
Hei Frk.M
SlettJeg er veldig enig i at en ikke trenger å fortelle alt til alle, men jeg tror det er godt å kunne fortelle det meste til noen få. Kanskje bare til én, som du sier. For å bære ting alene fører sjelden til noe godt. En kan håpe på en form for kontroll ved å være taus om det som er vanskeligst å si noe om, men det er en stor mulighet for at den kontrollen står for fall. Ikke alltid i form av at en blir "avslørt", men det kan komme i form av å måtte betale en pris på et annet felt i livet.
Det er godt du har noen å prate med.:)
Ha en fin mandag.:)
Bjørn