Håp er ganske godt å ha.

Good mooorning, Nooorway!

Det er en strålende dag, for meg. Kanskje også for deg. Akkurat nå tvinger solen seg fram gjennom skydekket, her på min kant av landet, og det er flott å se på. Nesten enda bedre enn National Geographic på hd-flatskjermen min. Sengen min var god i natt, dynen myk. Jeg har kaffe i koppen, regninger er betalt, mat finnes i skapet, og ingen mobb står utenfor døra mi og vil banke gørra ut av meg, fordi de har dannet et felleskap rundt et hat til meg. Det er fordi jeg ikke hører til den gruppen som vi kaller Romfolket. For akkurat nå er mye av det hat enkelte folk føler rettet mot dem. Det gjør at det virker som om muslimer og homser og psykisk syke og flyktninger og andre minoriteter kommer litt i bakleksa. Men jeg tror det bare virker sånn.

Selv tilhører jeg gruppen psykisk syke. Det er fordi jeg sliter med angst. Og depresjoner. Men jeg har aldri følt hat på kroppen av den grunn. Likevel vet jeg at det finnes mennesker som både er redde og som føler hat mot de som har en diagnose. De vil ha dem vekk. Bort fra sitt eget nærmiljø. Og det synes jeg er skummelt. Men hat er vel noe en må leve med. Folk hater jo så mangt. Til og med syklister blir hatet. Og kvinner som ammer på kafeer. Det er nesten ikke grenser for hva enkelte er i stand til å hate. Så hatet har nok kommet for å bli.

Nå sier en jo at hat og kjærlighet henger sammen, slik som natt og dag, men den koblingen er vanskelig for meg å se. Jeg liker ikke at det jeg føler av kjærlighet skal ha en kobling til hat i det hele tatt. For meg virker det som to veldig forskjellige ting uten annen likhet enn en til tider påtagelig intensitet. Så sånne sannheter og teoretiske vinklinger skyver jeg litt fra meg akkurat her og nå.  Intensitet finnes jo på så mange områder, og det behøver ikke å ha noe med kjærlighet å gjøre. Heller ikke med hat. Jeg kan føle intensitet når jeg spiser en god suppe, men det handler likevel lite om kjærlighet. Det handler om nytelse og smaksløker. Kjærlighet handler ikke om smaksløker. Heller ikke om nytelse. Kjærlighet kan til tider gjøre ganske vondt.  Så jeg elsker ikke suppen, jeg liker den. Jeg tror folk ofte blander begreper. Kjærlighet er det jeg kan føle når jeg er sammen med kjæresten min, eller barna mine. Og har lite med suppe å gjøre.

Nå kan det hende at noen er uenige i dette med hva en kan elske. Kanskje noen virkelig føler at de kan elske en god suppe. At kjærlighet til mat er en realitet for dem. Og det er helt greit. For grunnen til at jeg gjorde det til et tema, var ikke for å skille ut noen som mener noe annet enn meg, slik at jeg kan kategorisere dem, putte dem i en bås, og så angripe dem som gruppe. Det var mer for å sette ting i perspektiv, og for å poengtere noe. Det jeg vil poengtere er at det er greit om du mener noe annet enn meg. Det er til og med greit om du er mørk i huden og sitter på en sykkel mens du mener noe annet enn meg. Eller har en annen religion eller andre tradisjoner eller seksuell legning eller sitter på en kafé og ammer barnet ditt. Jeg skal ikke hate deg av den grunn. Eller forsøke å tvinge deg fra landet.

Jeg leste en ytring i dag. Fra menneske til rovdyr over natta, var overskriften. Og det var skrevet av en muslim. Jeg synes muslimperspektivet tilførte noe ekstra, siden muslimer også blir hatet fra tid til annen. Spesielt når en liten gruppe finner på noe faenskap. Da hater mange alle muslimer. De hater ikke alle kristne om en kristen finner på noe dritt, men de gjør det med muslimer. Det er en merkelig greie det der. Det samme gjør de mot Romfolket. Og det er ikke så veldig lenge siden tatere i Norge ble frarøvet sine barn og sterilisert med tvang. Vi burde kanskje forsøke å huske slike ting i blant, men vi har vel annet å tenke på. Det virker som om Holocaust også er glemt.

Jeg synes det er en ganske fin ting å tenke på at en ikke automatisk må møte hat med mer hat, slik innlegget jeg leste på nett illustrerer. Det gir på en måte en form for håp, synes jeg. Og håp er godt å ha. Uten håp blir det meste ganske ille.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Elias Akselsen.