Let Me Entertain You.

Joda, hodet er litt fullt av utstillingen jeg åpner den 2.november, men livet er jo likevel mer enn det. Blant annet må magen fylles også. Det betyr at jeg må lage meg litt mat fra tid til annen, for nå er frysen straks tom. Så her om dagen lagde jeg en tacograteng som ikke var så dum. Det er den du ser på bildet over her. Om det frister, finner du oppskriften her. Selv doblet jeg mengden ost, brukte medium sterk tacosaus (har du unger ville jeg valgt mild, om det finnes), men ellers fulgte jeg oppskriften.

Mat er godt. Mat er sunt, i blant. Hva en stapper i seg, og hvor mye, er jo litt opp til den enkelte. Selv har jeg blitt flinkere på denne fronten de siste årene, men jeg skeier gjerne litt ut i helgen. Oftest på fredagskvelden. Før gikk det i melkesjokolade, men nå er det smågodt som gjelder. Og hver helg spiser jeg for mye, og blir kvalm. I tillegg blir jeg i dårlig form dagen derpå. Så hvorfor gjør jeg da dette likevel? 

Jeg tror det handler om de første minuttene på starten av inntaket. Da smaker det konge, og jeg kjenner meg nesten lykkelig. Men så blir det litt for mye lykke etter hvert da. Så nå er jeg i tenkeboksen for å finne en løsning på dette. Noe som får meg til å begrense innkjøpet. For det er der det må gjøres grep, tror jeg, i butikken. Om jeg ikke skal gå for å kutte ut alt som heter søtt, må jeg lære begrensningens kunst. For å kutte ut alt snop i helgen har jeg ikke så veldig lyst til, kjenner jeg. Søtbehovet er sterkt. Så det får holde at jeg ikke lenger spiser skiten i ukedagene.

I dag er det søndag. Og jeg har husket å stille klokken tilbake en time. Andre oppgaver i dag er å få vasket bilen, og i morgen håper jeg på å få lagt om til vinterhjul. Det er alltid greit om felgene er litt rene før en stapper dem bort for vinteren.

I det hele tatt er det mye en kan gjøre for å dempe mulige framtidige konsekvenser en kanskje ikke vil like. Feltet vi snakker om her er langt større enn det smågodt og skitne felger kan dekke. Selv vasker jeg for eksempel alltid opp med en gang jeg har laget eller bare spist middag. Det begynte jeg med for et par år siden, og det holder nå benken min ganske ryddig. Og når det er ryddig rundt meg, blir det lettere å holde det ryddig inni meg også, opplever jeg. Dessuten koster det lite å vaske opp en kjele eller to pluss en tallerken. Tre minutter så er det gjerne unnagjort. Mens samler du opp, tar det lengre tid. Tid en kunne brukt til å ligge på sofaen og spise sjokolade. Eller gå seg en tur. Eller hva en nå måtte ønske eller mener en har behov for.

Vi kjenner alle på behov av en eller annen karakter. Men de færreste kjenner vel på et sterkt behov for å stå lenge med en oppvask. Eller annen vask. For det er jo mer som gjerne må vaskes fra tid til annen enn kjørler. For eksempel klær. Klarer en å ta unna slik at skittentøykurven ikke flyter over, og en kanskje til og med får øye på bunnen av den når en trår til med en vaskedag, er mye gjort, og livet blir triveligere. Det skal ikke alltid så mye til, om en ikke er en patologisk samler, en horder. Da blir det straks verre. Og en må kanskje ty til hjelp for å løse problemet. Ikke bare hjelp til å rydde kåken, men kanskje aller mest til å rydde i tanker og følelser. For det er jo der roten til problemet ligger. Akkurat som søtbehovet mitt. Men jeg satser på at det går å løse akkurat det der med smågodtproblemet uten hjelp av psykolog eller en intervensjon. Noe må en jo satse på. Så hvorfor ikke seg selv.

Nå har jeg fått skrevet det jeg trenger for i dag, kjenner jeg, så jeg får vel runde av. Kjenner du også på noe, for eksempel på en ubendig trang til å være med på åpningen av utstillingen min den 2. november, så gå den i møte - let me entertain you - velkommen skal du være. Aktuelle opplysninger finner du på bildet av plakaten. Bare klikk på det, så vokser størrelsen og det blir lettere å lese.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Spriket i oss selv.

Det nærmer seg utstillingsåpning. Veggene i galleriet er nymalte, alt er nå hengt opp og plassert der det skal være, og kun litt småregulering gjenstår. Det tar jeg over helgen.

I natt sov jeg åtte og en halv time. Det er det en stund siden sist jeg gjorde. Arbeidet med utstillingen har ført til at jeg har vært på atelieret fem dager i uken, og om nettene har jeg ofte blitt liggende litt våken og tenkt på det jeg holder på med. Mens jeg har vekslet mellom å geniforklare eller forakte meg selv og det jeg har fått til. Slik er det alltid. Usikkerheten er til tider ganske markant.

Et år har det tatt å få ferdig denne utstillingen. Et år har gått siden jeg satte den første famlende streken på et hvit papir. Mye av tiden etter det har gått med til utforskning av tegnemateriell. Kull, blyant og tusj, pluss leire. Jepp, jeg har tegnet på leire også. Og helt til det siste har jeg vært usikker på hva jeg skulle velge. Om det skulle bli en blanding av teknikker, eller om jeg skulle velge kun en. Og valget falt på kull og leire.

At valget ble som det ble, gjør ikke alle de andre tingene bortkastet. I stedet er det slik at alt har hatt en påvirkning og en retning, som nå har kommet i mål. Og mye av det som ikke ble valgt denne gangen, vil bli vist i andre sammenhenger. Antagelig stopper det likevel ikke her. Slik det ser ut nå, tar jeg det jeg lært i løpet av året som har gått, med meg inn i et nytt prosjekt.

Å velge bort over femti prosent av et arbeid for å få til en utstilling som «sitter», kan være krevende. Selv kjenner jeg ofte på at jeg vil vise mest mulig av det jeg har laget, men når det kommer til stykket, oppstår det en dialog mellom arbeidene og rommet hvor de skal stilles ut, som ikke bare tilbyr noe, men også krever noe. Og akkurat denne delene av prosessen kan være smertefull, men den er også ganske spennende. Det er en litt ut_av_deg_sjæl_opplevelse, hvor det du fornemmer gjerne får overtaket på det du tror du vet. Det handler mer om å se enn å regne/tenke/kalkulere seg fram til noe, opplever jeg. Samtidig er det veldig fint om du kan være i dialog med noen i prosessen. Noen som ser med andre øyne enn dine egne. Noen som kan utfordre deg, men også løfte deg om du faller under vekten av tvil og nedvurdering du måtte møte dine egne arbeider med. Mine samtalepartnere gjennom dette året har vært Nina Grieg og Anna Bjørkman. All ros til dem begge.

Det kan kanskje for noen virke skummelt å trekke andre inn i det en selv har knyttet sterke følelser og meninger til, men for meg er det ofte motsatt. I dialogen blir du ikke frarøvet noe, i stedet oppstår det noe. Klarhet, bekreftelser eller ny forståelse. Så selv om mitt yrke handler mye om å formidle og fortelle, er også det å lytte en veldig viktig del av det hele. Spesielt denne gangen har dette vært viktig, siden jeg har arbeidet ut i fra et annet menneskes historie. Likevel, til syvende og sist er det uansett jeg selv som bærer ansvaret for arbeidene mine, for  utstillingen, og må ta de endelige valgene. 

Det at jeg blir usikker på det jeg har klart å få til når en utstilling skal settes opp, kan kanskje være bra. For slik jeg ser det, er det alltid et skille mellom hva øynet er i stand til å se, og hva hånden er i stand til å utføre. Så når jeg har arbeidet et år, har jeg lært meg til å se mer enn hva jeg har lært å få til. Dette må jeg akseptere, og i stedet for å rakke ned på elementer jeg kanskje ser mangler ved, eller skulle ønsket jeg hadde gjort annerledes, må jeg stå for det jeg fikk til.

Dette spriket mellom evne til å se og evne til å utføre, tror jeg er sunt.  Behandlet riktig, kan det fungere som en drivkraft.  Behandlet som en negativ greie, kan det resultere i at en gir opp, eller får følelsen av aldri å komme i mål. Slik er det på mange felt i livene våre. Om en lar denne nedvurderingen av seg selv ta for stor plass, vil en selv heller aldri bli bra nok. Det blir en umulighet. Fordi evnen til å se eller forstå seg selv, alltid vil ligge framfor evnen til å være den en vil oppleve seg selv som, eller den en ønsker å bli sett som. Uansett hvor mye en får til, vil dette spriket være der. Uansett hvor snill en er eller hvor pliktoppfyllende en er. Ved å erkjenne dette, kan en spare seg selv for mye usikkerhet og bekymring, tror jeg. Men lett er det ikke.

Ikke alle kan være verdensmestere, og ikke alle har narsissistiske tilbøyeligheter sterke nok til å tro at en er det. De fleste av oss ser våre egne mangler og våre styrker.  Denne evnen tror jeg for mange også utvikler seg med årene. Det vil si at både romslighet og empati overfor andre øker, samtidig som evnen til selvtrøst og aksept av seg selv også øker. Uten at dette må forveksles med tap av evne til å sette grenser for andre, eller en påtagende evne til å viske ut egne behov. Det meste handler om balanse. Akkurat som i utstillingsrommet jeg har satt opp nå.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Håper du får anledning og har lyst til å titte innom utstillingen Nangijala, og gjerne på åpningen, som er den 2.november kl. 17, Galleri VOX, Strandgaten 223, Bergen. Det er alltid kjekt når folk kommer på en åpning. Det er spesielt kjekt om akkurat du kommer.

Utstillingen står til den 19. november.

Bildene er utsnitt av et par av arbeidene jeg stiller ut.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: 

Nangijala.

Forrige uke lånte jeg bort noen malerier til en liten avdeling av Fretex, som de får bruke en stund i et kontorlandskap med tilstøtende venterom.

Fretex er mer enn salg av gamle klær. De er blant annet også en attføringsbedrift. I tillegg står de for driften av atelieret hvor jeg jobber, Galleri VOX. 

Galleri VOX har vært i drift fra 2004, og jeg har vært med så å si fra starten av. At det er Fretex som får midler fra NAV og Bergen Kommune til å drifte prosjektet jeg er en del av, merker vi som bruker atelieret lite til. Daglig leder og arbeidsledere er utdannet kunstnere, og ansatt på det grunnlaget. Galleri VOX er slik jeg ser det ikke et attføringstiltak, det er en kunstarbeidsplass.

Å låne bort noen bilder synes jeg var en liten greie å si ja til, og ganske uproblematisk. Maleriene sto tross alt bare lagret, men nå henger de på en vegg, og gjør kanskje omgivelsene litt bedre for dem som kommer til lokalene og søker hjelp til å komme tilbake i jobb.

Det er mange grunner til at folk havner uten jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at det er latskap eller uvilje mot å stå i arbeid som er den mest hyppige årsaken til at folk blir gående arbeidsledige. Selv måtte jeg slutte som keramiker da helsa sviktet. Etter hvert fikk jeg også en uføretrygd. Det stoppet meg likevel ikke, for sykdommen min er tross alt bare en del av det jeg er, så jeg har nå arbeidet ca 50% i mange år på et vis som er tilpasset helsen min, der det som er brorparten av meg får spillerom og næring. For andre kan det å gå ledig skyldes nedlegging av en arbeidsplass, eller annet. Alt handler ikke om helse. Uansett blir livet snudd litt på hodet når en mister jobben, og en kan komme til å føle seg verdiløs og utenfor samfunnet i sin nye rolle. Pluss at en jo gjerne blir litt fattig. Noe som ikke får en til å føle seg mer verdifull akkurat.

Om mine bilder kan gjøre et venterom litt hyggeligere for noen som kanskje har møtt veggen, slik jeg selv gjorde, så synes jeg det er helt greit. Selvfølgelig hadde det vært innafor å få noen kroner for det også, eller at Fretex kjøpte maleriene. I dette tilfellet var det likevel ikke Fretex sentralt som spurte om å få låne noen bilder, men de som arbeider på den nevnte avdelingen, som att på til holder til i samme bygård som Galleri VOX har sine lokaler. Det var med andre ord et tiltak på grasrotnivå, for å få til en litt triveligere arbeidsplass enn helt hvite og nakne vegger kan tilby. Folk snakket sammen, og det kom noe ut av det.

Det er en stund siden jeg skrev sist her på Vannlandet. Det skyldes at jeg har hatt litt å gjøre i forbindelse med at jeg åpner ny utstilling den 2. november, og har måttet prioritere tiden min litt. Men denne helgen har jeg tatt meg fri. Noe som kjennes ganske godt ut, men som også medfører litt rastløshet. Det blir gjerne slik når en har stått på litt over tid. Og enda verre blir det etter at utstillingen er oppe og går. Da kommer tomheten. Det gjør den neste alltid. Men det er da, og nå er nå.

Utstillingen jeg setter opp denne gangen er mer abstrakt enn det jeg har vist tidligere, og det gjør det ekstra spennende for meg selv. For det er jo ikke slik at nytt alltid kommer lett.  Å flytte fokus fra ett punkt til et annet, krever blant annet et valg. Det å skulle arbeide abstrakt, gjør det også vanskeligere å definere om arbeidet mitt er godt eller dårlig, opplever jeg. Felles med tidligere utstillinger er likevel at den har et tema, som tufter seg på menneskers sårbarhet. Og denne gangen er det døden jeg har sett nærmere på. Dette skrev vi i en pressemelding:

"Vet du om jeg skal dø? ”

Nangijala er en utstilling om transformasjon, menneskets sårbarhet og ensomhet, men også om tilknytning og kjærlighet. Arbeidene er laget i kull og keramikk, og motivene er inspirert av røntgenbilder, tatt ved livets slutt. 

Når et liv er over, vil noen sitte igjen med minner om den døde. De kan være gode eller vonde. I dette tilfellet er det et godt barndomsminne, en far, en datter og Brødrene Løvehjerte som ga tittelen til utstillingen, Nangijala.

Det er med andre ord ikke hovedsakelig det vonde, sorgtunge og vanskelige jeg tar utgangspunkt i, men noe godt. Et godt minne. Og jeg har forsøkt å nærme meg det med respekt og varsomhet. Så tar du en titt innom utstillingen min, vil du ikke bli møtt med tenners gnissel eller vonde bilder. I stedet har jeg gjort et forsøk på lage noe som kan oppleves som nok i seg selv, noe som handler estetikk, og uten at utgangspunktet får for stor gjennomslagskraft. Om jeg har klart den oppgaven får andre bedømme, men det har vært en interessant reise for meg selv fram til det endelige resultatet, og den reisen stopper vel egentlig ikke her, men går videre inn i nye prosjekt. Å arbeide abstrakt har vært både utfordrende, givende og utviklende for meg, opplever jeg. Og innbyr til nye forsøk.

Bildene i dag viser noen malerier jeg lånte bort til Fretex, og et foto av plakaten til utstillingen «Nagijala».

Ha en fin dag.

Bjørn

Det er mye som kan komme ut av det at et menneske dør. Til og med en sorg kan få noe vakkert over seg. Dagens link er til en joik, som ble laget da en ung mann døde. Her framført av Didrik Solli Tangen:

Taushet er en ekstrem form for enetale.

Det måtte jo komme. Ikke noe å gjøre med det. Forutsigbarheten ligger der som en diger kampestein en ikke klarer å flytte på selv om en vil aldri så mye. Vilje er med andre ord ikke nok til å flytte fjell. Så det er bare å akseptere tingenes tilstand og la det være som det er. Jeg snakker selvfølgelig om drittværet. Jupp, nå kommer det visst. I dag er det meldt regn, regn, regn, etter flere dager med overraskende fint vær, og slik vil det visst fortsette framover. For egen del plager det meg ikke så mye. Jeg går ikke i kjelleren over litt regn og høst. Selv om jeg likevel må innrømme at jeg letter litt fra bakken når sola kommer tilbake.

Høsten kommer hvert år. Deal with it. Nå er det på tide å finne fram stearinlysene og rydde bort solsenga. Kanskje kan en til og med lage seg litt god og sunn mat og spise den sammen med noen, slik at kroppen ikke siger fullstendig sammen i tussmørket og ensomhet. Selv lagde jeg kylling til kjæresten og meg selv i går. Med pære og Blue Costello. Og det smakte utmerket. Det var så godt at tårene nesten spratt. Oppskriften finner du her. (Litt rot i oppskriften, men sitronsaften skal i marinaden, og skallet skal på de siste ti minuttene av steketiden) 

Forsøker du deg på den retten selv, så ikke var gjerrig på pærene, lag heller mer. De smakte konge sammen med pastasausen. Selv brukte jeg kyllingfileter i stedet for lår, og jeg stekte dem nok litt for lenge så de ble litt tørre, men utover det var det hele vellykket. I tillegg lagde jeg så mye at det holder til både i dag og i morgen.

I dag skal jeg i kaffebesøk. Hos en dame som skal holde et innlegg under åpningen av min kommende utstilling. Denne gangen tar utstillingen og arbeidene mine utgangspunkt i døden. Uten at det blir en mørk og dyster greie av den grunn. Det er i hvert fall ikke et slikt uttrykk jeg er ute etter.  I stedet håper jeg at en letthet og det estetiske vil ta større plass enn det vi kanskje ofte forbinder med død - slik som sorg og smerte og savn.

For en stund siden fortalte jeg noen kollegaer om hvordan jeg håpet utstillingen min ville bli, og da fikk jeg til svar at det ga assosiasjoner til en japansk hage. En assosiasjon jeg ikke har problemer med å leve med i det hele tatt. I stedet ga det meg noe jeg kunne strekke meg etter. Det å fortelle noe, ga meg med andre ord noe tilbake.

Når det gjelder innlegget som skal holdes under åpningen, håper og tror jeg at det kan bli interessant. Bidragsyteren er en tenkende kunnskapsbank, har studert filosofi, religionsvitenskap og gammelgresk, og studerer nå i en alder av 65 år latin ved universitet i Bergen. Ideen bak det å invitere henne, er at det kan være interessant å få noen vinklinger på tematikken jeg tar opp, som jeg selv ikke ville vært i stand til å hente fram. Det er gjerne slik at forskjellige tilnærminger kan skape noe spennende, tenker jeg. Se bare på musikk, for eksempel, der det å blande sjangere kan føre til noe nytt og grensprengende.

Kaffebesøket i dag er for å gi henne litt kjøtt på beinet. Litt av mine egne tanker og ideer bak utstillingen jeg skal vise, som hun kan ta utgangspunkt i, om hun ønsker. Dialog er jo viktig. Dialog er en døråpner. Det å åpne en dør betyr ikke at landskapene en finner på begge sider av den nødvendigvis vil ligne så mye på hverandre bestandig, men en må nødvendigvis våge å bevege seg gjennom det ene for å komme til det andre. Dialog krever derfor mer mot enn enetale gjør, kan en kanskje si. Slik er det på mange felt i livet. Og den mest ekstreme og ødeleggende form for enetale, er slik jeg tenker det taushet. Noe som kanskje kan oppleves som litt merkelig å hevde, men jeg tenker at taushet kan være et valg som kan formidles med like stor vekt og potensiell gjennomslagskraft som lyden av en stemme gjør. Bare at en stemme kan åpne noe, der taushet gjerne lukker seg rundt noe.

Eksempel på hva taushet kan lukke inne, kan være skam, angst, frykt, sårbarhet, hat, mindreverd, et indre mørke eller ting knyttet til dette. Hva dialog kan åpne opp for, har mer letthet over seg, mer lys. Og muligheter. Som kjærlighet, toleranse, imøtekommenhet, mot og håp, bare for å nevne noe.

Når det gjelder døden, som utstillingen min tar utgangspunkt i, er det lett å tenke at den medfører den endelige tausheten. This is it, this is the end. Og slik oppleves det kanskje for mange. Men det går også an å tenke at minner er en form for brudd på den absolutte tausheten. For minner kan en hente fram, og oppleve som en åpen dør mot den som forlot oss. En stemme fra fortiden, som du selv er delaktig i å tolke og forstå gjennom bearbeiding av følelsene dine og deg selv. Det vil si, det kan minne om det som kan skje i en dialog. Er du heldig er det gode minner du kan finne bak døren, er du mindre heldig er det vanskeligere minner. Men alt som åpnes opp for gir deg mulighet til å forholde deg til det på et vis som gir håp. Mens alt du lukker inne lett ender opp som en uhelbredelig svulst.

En av de kjedelige greia med svulster, er at du må bære dem alene.

Og med det har jeg vel skrevet nok for denne gangen, så nå runder jeg av og tar meg et stev, huiiii.

Det øverste bildet viser den nevnte pasta og kyllingretten. Bildet nummer to viser et maleri som skal være med på en fellesutstilling neste uke. Det har jeg kalt Limbo, og det en bearbeiding av et bilde jeg lagde til min forrige utstilling, Djevelens verk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Tiden trekker i fra og legger til som den lyster.

En ny uke har forlatt beddingen, og den starter med sol. Samtidig er VM på sykkel over her i Bergen, så da blir det mulig å komme seg på atelieret denne uken. Ikke verst. Jeg har våknet med verre utsikter enn denne.

Nå det gjelder været, så har det slett ikke vært ille de siste dagene heller. Litt regn innimellom har vi hatt, men ikke nok til at jeg har grodd gjeller eller ventet på Noa. I stedet har det vært dager med sol, som jeg blant annet har benyttet til å gå noen små turer rundt vannet hvor jeg bruker å bedrive slike sysler. Naturbildene som følger dagens blogg, ble tatt en tidlig kveld i uken som gikk. Det merkes at høsten er i anmarsj, men akkurat denne kvelden var den i et godt lune.

Når det gjelder bildet av meg selv og mitt nye barnebarn, så ble det tatt i går, da jeg var en tur og tok en kaffe hos datteren min. Det er utrolig hvor mye varme det er i en slik liten pode, når han ligger og sutter på flaska (som inneholdt morsmelk og ikke erstatning, om noen lurer).

  

Det er godt å holde en liten barnekropp igjen. Og mange minner fra da mine egne barn var små dukker opp, som det er moro å formidle videre til datteren min. Mye av det jeg husker, var jo hun og søsteren en periode for små til å huske i dag. Og så finnes det en kategori, hvor det surrer og lever ting som de ikke helt vet om de husker, eller bare har blitt fortalt. Slik er det med oss alle. Tiden trekker i fra og legger til som den lyster, når det kommer til minner. Men essensen ligger nå gjerne ganske stødig, heldigvis. Og selv om de gode minnene og en liten, varm kropp kan gi litt murring i et gammelt farshjerte og trang til selv å bli pappa igjen, går det heldigvis fort over igjen. Gjort er gjort, og nå er det mest andre ting som står på ønskelisten.

Nostalgien sitter i blant tungt i oss. Og i det siste har jeg kjent at jeg ønsker meg en tivolilampe, du vet slike stålamper med tre armer og sterke farger på skjermene som de brukte i tidligere år. Men de er vanskelige å komme over, og finner du en som er til salgs, er de ganske dyre om de er fine. På Finn ligger det et par stykker til ca. 2500, og det er litt mye, synes jeg. Men i går fortalte datteren min at mormoren hennes har en stående, og etter å ha spurt, får jeg jeg visst lov til å overta den. Til og med gratis. Ikke verst. Noe oppussing vil nok måtte iverksettes, men jeg håper den blir bra etter hvert. Om noen vet om noen som reparerer/lager lampeskjermer, så gi et ord.  Etter et raskt googlesøk, ser det ikke ut til at slike håndverkere vokser på trær.

Det var litt om lampe. Lys må til for at en skal se sin egen nese. I dag får jeg også mine nye briller, som jeg bestilte for fjorten dager siden, og det gleder jeg meg til. Kanskje jeg blir i stand til å se at jeg har fingeravtrykk igjen. Ikke at det er så viktig å se akkurat det, men det finnes i blant liten skrift på ting og tang, som kan være greit å få med seg.

Og det var vel det for denne gangen. Det ble ingenting om tenners gnissel, fysiske eller psykiske utfordringer eller livets mørkere sider i dag. Nå er det en kjapp dusj som står øverst på listen over dagens gjøremål, og så går det slag i slag. Huiii, hvor det går, sa brura.

Lørdag så jeg på Stjernekamp. Et program jeg liker. Men i år synes jeg ikke at de som er med helt har klart å leve opp til hva som ble presentert i tidligere sesonger. Likevel, det var et innslag som ikke var så verst. Derfor blir det dagens link

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Er det lov til å snakke om alt?

Som jeg har nevnt tidligere, så holder jeg meg borte fra atelieret mens sykkel VM foregår i Bergen, siden atelieret hvor jeg jobber holder til i sentrum, og der er det stort sett steng for biler nå. Det betyr likevel ikke at jeg bare sitter på ræva og lar tiden gå mens jeg venter. I stedet har det blitt noen små gåturer, litt tråkking på spinningsykkel og diverse øvelser jeg kan gjøre her jeg bor. Det er ikke all verden, men regulert i forhold til alder og helse. Alt er uansett bedre enn ingenting, tenker jeg. Men i går fikk jeg en kink i ryggen, så i dag skal jeg ta det rolig, i stedet for å bevege meg mest mulig. Uten at rævsliting likevel blir det eneste jeg foretar meg. I stedet skal jeg lage opp litt mat for frysen. Denne gangen noe lettvint og kjapt, og ikke så verst billig. Fire pakker stekt kjøttdeig, tre stekte løk, litt hvitløk, to bokser hakka tomater med chili, en boks kikerter, to terninger kyllingbuljong, salt og pepper, en liten boks tomatpuré om du hvil ha mer tomatsmak, pluss litt maizena om du vil ha litt tykkelse på maten. Alternativt kan du koke det litt inn. Så fryser jeg gørra i porsjonspakker, og spiser senere sammen med et par speilegg, og kanskje litt godt brød. Ingen stor kulinarisk opplevelse på trappene her i gården denne gangen, med andre ord, men likevel innafor både smaksmessig og med tanke på næringsinnhold. Alt må jo ikke være kostbart og luksuriøst. Kjapt og gæli må også til i blant. Uten at en likevel tyr til sjokolade, brus og chips.

I dag kunne en lese en historie på nettet om vekt og sjokolade og regnestykker.  Noen skoleelever hadde fått en regneoppgave hvor de skulle finne ut hvor mye en kvinne måtte hoppe for å forbrenne en sjokolade. Noe som falt enkelte tungt for brystet. Dette er kroppspress, ble det hevdet.  Selv synes jeg det faller inn under opplysning, og attpå til en opplysning det er lurt å ha i bakhodet. Ikke minst for ungdom. Livet består av sammenhenger. Årsak og konsekvens. En blir neppe anorektiker av å vite at sjokolade har mange kalorier, det ligger andre årsaker bak enn det. Men nå for tiden er det alltid noen som hyler opp om det meste. Denne synes jeg likevel topper med god margin. Snart er det bare været en kan snakke om uten at noen reagerer.

Selv snakker jeg om det meste. Skravla går lett og kjapt, om jeg ikke er deprimert. Og det er det en stund siden jeg var nå. Lettest kommer tanker og følelser til uttrykk i trygge omgivelser, så som sammen med kjæresten. Men også i andre sammenhenger har jeg som regel meninger som presser på og må ut og fram. Noe som har gitt meg en smekk eller to i retur fra tid til annen. Stikker en fram nakken, kommer det alltid noen som vil kappe den av. Men det får en leve med. Siden alternativet gjerne er å være usynlig. Og det er jo ikke så moro. Trygt, kanskje - på et vis - men neppe gøy.

***

NN’s lysende rom

Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.

Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp, en svak duft fra en drøm, en liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen, og brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.

NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.


***

I dag kan en også lese at politikerne i Bergen skal kutte stoppeklokkeregimet innen hjemmesykepleien. Selv har jeg folk i min nærhet som er avhengig av slik hjelp, og før eller siden blir jeg det kanskje jeg også, så dette er gode nyheter. I hvert fall på papiret. Så får en nå se. Jeg tror det ikke før jeg får se det, er et uttrykk som poppet opp et sted bak i hjernen da jeg leste om saken. Så jeg bør nok ikke slutte helt med forsøket på det å holde formen ved like enda, eller legge om kosten til kun søtsaker og fett sånn uten videre. Det blir nok uansett ikke slik at noen vil stå på døra mi og vente på at et eller annet behov i meg trenger å imøtekommes. Eller at vi går tilbake til det som før i tiden het gamlehjem. Den gang da, kunne en besøke sine gamle på et slikt hjem, og de hadde egne rom og var fremdeles i stand til å bevege seg og treffe de andre beboerne på stua, de ansatte hadde tid til en prat og de færreste trengte å legge seg klokka seks. I hvert fall slik jeg husker det. Men det var da, og nå er nå, og nå får jeg hive meg litt rundt her.

Dagens bilde viser forrige porsjon av den nevnte grapsen.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link:

Barn herdes ikke av smerte.

I Bergen er det stort sett VM på sykkel som gjelder for tiden. Selv er jeg sånn passe engasjert. Det vil si at jeg har tittet så videt innom tv for å se hvordan byen tar seg ut på skjermen, men der stopper det. Fem minutter holdt. Det betyr likevel ikke at jeg ikke påvirkes. For framkommeligheten for bil er dårlig i byen mens det står på, så jeg har tatt meg ei uke hjemme, i stedet for å være på atelieret.

Mens jeg er hjemme forsøker jeg å trimme litt. Noe må en jo finne på. Så jeg tråkker i vei på min nye spinningsykkel, uten sammenligning forøvrig med gutta i kondomdress. Også eter jeg. Stort sett sunt nå for tiden. Fredag laget jeg ovnstekte koteletter med soppsaus. Mye saus. Så det ble igjen til framtidige middager. Og det var bra, for den smakte godt. Om du skulle vurdere oppskriften på sausen selv, vil jeg likevel anbefale å steke kotelettene kun i panna og ikke i ovnen, om det er koteletter du satser på. Men det kommer selvfølgelig an på hva en liker. Selv liker jeg dem best når de er litt hardstekte og med rikelig med pepper på.

I helgen lagde kjæresten også mat. Hun lagde sunne lunsjmuffins. Og hun lagde ikke kun en eller to, hun lagde hundre. Og det må en jo si er en del. Grunnen er at hun og sønnen gjerne vil ha noe annet enn brødskiver til skole og lunsj, men jeg fikk smake jeg også, og de smakte fortreffelig. Her finner du noen oppskrifter du kan teste ut selv, om du gidder. De kjæresten lagde var fylt med bogskinke, pepperoni og ost.

Barn trenger mat. Voksne også, for den saks skyld, men nå skal jeg snakke om barn. For jeg leste nettopp på nett at 60 barn kan ha blitt drept i Norge siden 2000, uten at noen er straffet for det. Og det føles jo helt absurd. I tillegg har en jo alle sakene hvor barn utsettes for vold av varierende grad, men ikke dør av det. Små barn og større barn. Dunk, dunk. Og ingen ser ut til å ta det på alvor. Da jeg var gutt, møtte jeg til tider på skolen med kropp og ansikt fulle av bloduttredelser og hevelser, men ingen spurte hva det skyldtes. Jeg elsket livet mitt og skolen.

Samtidig har det rullet en sak på nyhetene om en liten gutt som fikk satt ei sprøyte med feil dose rett i hodet, og døde av det. Uten at det ser ut til at verken legen som satte sprøyta eller sykehuset blir stilt til ansvar for det, så langt jeg har oppfattet det til nå. For - «Det er ingen praksis for å gi erstatning for tort og svie i Norge», forteller pasientombudet i Hordaland.  Tort og svie? Her er det snakk om død! Kjører du i hjel en voksen, er det ingen som snakker om tort og svie, da mister du i hvert fall lappen, og kanskje blir du dømt for uaktsomt drap, mens erstatningskravene gjerne hiver seg ut av startgropa. Noe som er både rett og rimelig. Men når det kommer til barn er det visst en helt annet sak, i hvert fall om det er hvitkledde inne i bildet. Ikke for det, det samme ser ut til å kunne skje når det er de svartkledde som står for en fatal fadese eller et svik. Vi husker alle Monica saken. Ingen erstatning etter politiets håndtering der. Surprise, surprise.

Så hva er det som gjør at barn ikke har samme rettigheter som voksne? Fram til 70-80 tallet var det til og med vanlig å operere spedbarn uten bedøvelse. Jeg kjenner det krøller seg inni meg av sinne bare ved tanken. Barn herdes ikke av smerte. Barn herdes heller ikke av frykt. Tro meg.

Det er mye en kan få med seg når en blir gående hjemme ei uke. Både fra nyheter på nett og på tv. For eksempel har vi Trude Drevland med oss i «Skal vi danse» Og nå har hun vært i avisen fordi hun kysser en av de andre kvinnene som er med. For homosaken. Ikke skjønner jeg at det kysset vil gjøre den stor forskjellen, men media elsker jo sånt. Og nå er visst den godeste Drevland på vei tilbake i rampelyset igjen med fulle seil. Så det er nok ikke det siste stuntet vi ser fra dama.

Og da har vel jeg fått hostet opp det jeg trenger, så nå runder jeg av. Har du tid, så les gjerne forrige blogginnlegg også, hvor jeg skriver om min kommende utstilling. Der var det av en eller annen grunn ikke så mange som tittet innom, kan jeg lese av statistikken på siden min. Kanskje var det ordet død i overskriften som stoppet noen, hva vet jeg. Kanskje det var en tilfeldighet. Eller kanskje det også skyldes sykkel VM.

Dagens bilder er alle laget for å bearbeide barndomstraumer. Minus muffinsene. De er med fordi de var gode.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: