Spriket i oss selv.

Det nærmer seg utstillingsåpning. Veggene i galleriet er nymalte, alt er nå hengt opp og plassert der det skal være, og kun litt småregulering gjenstår. Det tar jeg over helgen.

I natt sov jeg åtte og en halv time. Det er det en stund siden sist jeg gjorde. Arbeidet med utstillingen har ført til at jeg har vært på atelieret fem dager i uken, og om nettene har jeg ofte blitt liggende litt våken og tenkt på det jeg holder på med. Mens jeg har vekslet mellom å geniforklare eller forakte meg selv og det jeg har fått til. Slik er det alltid. Usikkerheten er til tider ganske markant.

Et år har det tatt å få ferdig denne utstillingen. Et år har gått siden jeg satte den første famlende streken på et hvit papir. Mye av tiden etter det har gått med til utforskning av tegnemateriell. Kull, blyant og tusj, pluss leire. Jepp, jeg har tegnet på leire også. Og helt til det siste har jeg vært usikker på hva jeg skulle velge. Om det skulle bli en blanding av teknikker, eller om jeg skulle velge kun en. Og valget falt på kull og leire.

At valget ble som det ble, gjør ikke alle de andre tingene bortkastet. I stedet er det slik at alt har hatt en påvirkning og en retning, som nå har kommet i mål. Og mye av det som ikke ble valgt denne gangen, vil bli vist i andre sammenhenger. Antagelig stopper det likevel ikke her. Slik det ser ut nå, tar jeg det jeg lært i løpet av året som har gått, med meg inn i et nytt prosjekt.

Å velge bort over femti prosent av et arbeid for å få til en utstilling som «sitter», kan være krevende. Selv kjenner jeg ofte på at jeg vil vise mest mulig av det jeg har laget, men når det kommer til stykket, oppstår det en dialog mellom arbeidene og rommet hvor de skal stilles ut, som ikke bare tilbyr noe, men også krever noe. Og akkurat denne delene av prosessen kan være smertefull, men den er også ganske spennende. Det er en litt ut_av_deg_sjæl_opplevelse, hvor det du fornemmer gjerne får overtaket på det du tror du vet. Det handler mer om å se enn å regne/tenke/kalkulere seg fram til noe, opplever jeg. Samtidig er det veldig fint om du kan være i dialog med noen i prosessen. Noen som ser med andre øyne enn dine egne. Noen som kan utfordre deg, men også løfte deg om du faller under vekten av tvil og nedvurdering du måtte møte dine egne arbeider med. Mine samtalepartnere gjennom dette året har vært Nina Grieg og Anna Bjørkman. All ros til dem begge.

Det kan kanskje for noen virke skummelt å trekke andre inn i det en selv har knyttet sterke følelser og meninger til, men for meg er det ofte motsatt. I dialogen blir du ikke frarøvet noe, i stedet oppstår det noe. Klarhet, bekreftelser eller ny forståelse. Så selv om mitt yrke handler mye om å formidle og fortelle, er også det å lytte en veldig viktig del av det hele. Spesielt denne gangen har dette vært viktig, siden jeg har arbeidet ut i fra et annet menneskes historie. Likevel, til syvende og sist er det uansett jeg selv som bærer ansvaret for arbeidene mine, for  utstillingen, og må ta de endelige valgene. 

Det at jeg blir usikker på det jeg har klart å få til når en utstilling skal settes opp, kan kanskje være bra. For slik jeg ser det, er det alltid et skille mellom hva øynet er i stand til å se, og hva hånden er i stand til å utføre. Så når jeg har arbeidet et år, har jeg lært meg til å se mer enn hva jeg har lært å få til. Dette må jeg akseptere, og i stedet for å rakke ned på elementer jeg kanskje ser mangler ved, eller skulle ønsket jeg hadde gjort annerledes, må jeg stå for det jeg fikk til.

Dette spriket mellom evne til å se og evne til å utføre, tror jeg er sunt.  Behandlet riktig, kan det fungere som en drivkraft.  Behandlet som en negativ greie, kan det resultere i at en gir opp, eller får følelsen av aldri å komme i mål. Slik er det på mange felt i livene våre. Om en lar denne nedvurderingen av seg selv ta for stor plass, vil en selv heller aldri bli bra nok. Det blir en umulighet. Fordi evnen til å se eller forstå seg selv, alltid vil ligge framfor evnen til å være den en vil oppleve seg selv som, eller den en ønsker å bli sett som. Uansett hvor mye en får til, vil dette spriket være der. Uansett hvor snill en er eller hvor pliktoppfyllende en er. Ved å erkjenne dette, kan en spare seg selv for mye usikkerhet og bekymring, tror jeg. Men lett er det ikke.

Ikke alle kan være verdensmestere, og ikke alle har narsissistiske tilbøyeligheter sterke nok til å tro at en er det. De fleste av oss ser våre egne mangler og våre styrker.  Denne evnen tror jeg for mange også utvikler seg med årene. Det vil si at både romslighet og empati overfor andre øker, samtidig som evnen til selvtrøst og aksept av seg selv også øker. Uten at dette må forveksles med tap av evne til å sette grenser for andre, eller en påtagende evne til å viske ut egne behov. Det meste handler om balanse. Akkurat som i utstillingsrommet jeg har satt opp nå.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Håper du får anledning og har lyst til å titte innom utstillingen Nangijala, og gjerne på åpningen, som er den 2.november kl. 17, Galleri VOX, Strandgaten 223, Bergen. Det er alltid kjekt når folk kommer på en åpning. Det er spesielt kjekt om akkurat du kommer.

Utstillingen står til den 19. november.

Bildene er utsnitt av et par av arbeidene jeg stiller ut.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: