torsdag 21. september 2017

Er det lov til å snakke om alt?




Som jeg har nevnt tidligere, så holder jeg meg borte fra atelieret mens sykkel VM foregår i Bergen, siden atelieret hvor jeg jobber holder til i sentrum, og der er det stort sett steng for biler nå. Det betyr likevel ikke at jeg bare sitter på ræva og lar tiden gå mens jeg venter. I stedet har det blitt noen små gåturer, litt tråkking på spinningsykkel og diverse øvelser jeg kan gjøre her jeg bor. Det er ikke all verden, men regulert i forhold til alder og helse. Alt er uansett bedre enn ingenting, tenker jeg. Men i går fikk jeg en kink i ryggen, så i dag skal jeg ta det rolig, i stedet for å bevege meg mest mulig. Uten at rævsliting likevel blir det eneste jeg foretar meg. I stedet skal jeg lage opp litt mat for frysen. Denne gangen noe lettvint og kjapt, og ikke så verst billig. Fire pakker stekt kjøttdeig, tre stekte løk, litt hvitløk, to bokser hakka tomater med chili, en boks kikerter, to terninger kyllingbuljong, salt og pepper, en liten boks tomatpuré om du hvil ha mer tomatsmak, pluss litt maizena om du vil ha litt tykkelse på maten. Alternativt kan du koke det litt inn. Så fryser jeg gørra i porsjonspakker, og spiser senere sammen med et par speilegg, og kanskje litt godt brød. Ingen stor kulinarisk opplevelse på trappene her i gården denne gangen, med andre ord, men likevel innafor både smaksmessig og med tanke på næringsinnhold. Alt må jo ikke være kostbart og luksuriøst. Kjapt og gæli må også til i blant. Uten at en likevel tyr til sjokolade, brus og chips.

I dag kunne en lese en historie på nettet om vekt og sjokolade og regnestykker.  Noen skoleelever hadde fått en regneoppgave hvor de skulle finne ut hvor mye en kvinne måtte hoppe for å forbrenne en sjokolade. Noe som falt enkelte tungt for brystet. Dette er kroppspress, ble det hevdet.  Selv synes jeg det faller inn under opplysning, og attpå til en opplysning det er lurt å ha i bakhodet. Ikke minst for ungdom. Livet består av sammenhenger. Årsak og konsekvens. En blir neppe anorektiker av å vite at sjokolade har mange kalorier, det ligger andre årsaker bak enn det. Men nå for tiden er det alltid noen som hyler opp om det meste. Denne synes jeg likevel topper med god margin. Snart er det bare været en kan snakke om uten at noen reagerer.

Selv snakker jeg om det meste. Skravla går lett og kjapt, om jeg ikke er deprimert. Og det er det en stund siden jeg var nå. Lettest kommer tanker og følelser til uttrykk i trygge omgivelser, så som sammen med kjæresten. Men også i andre sammenhenger har jeg som regel meninger som presser på og må ut og fram. Noe som har gitt meg en smekk eller to i retur fra tid til annen. Stikker en fram nakken, kommer det alltid noen som vil kappe den av. Men det får en leve med. Siden alternativet gjerne er å være usynlig. Og det er jo ikke så moro. Trygt, kanskje - på et vis - men neppe gøy.

***

NN’s lysende rom

Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.

Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp, en svak duft fra en drøm, en liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen, og brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.

NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.


***

I dag kan en også lese at politikerne i Bergen skal kutte stoppeklokkeregimet innen hjemmesykepleien. Selv har jeg folk i min nærhet som er avhengig av slik hjelp, og før eller siden blir jeg det kanskje jeg også, så dette er gode nyheter. I hvert fall på papiret. Så får en nå se. Jeg tror det ikke før jeg får se det, er et uttrykk som poppet opp et sted bak i hjernen da jeg leste om saken. Så jeg bør nok ikke slutte helt med forsøket på det å holde formen ved like enda, eller legge om kosten til kun søtsaker og fett sånn uten videre. Det blir nok uansett ikke slik at noen vil stå på døra mi og vente på at et eller annet behov i meg trenger å imøtekommes. Eller at vi går tilbake til det som før i tiden het gamlehjem. Den gang da, kunne en besøke sine gamle på et slikt hjem, og de hadde egne rom og var fremdeles i stand til å bevege seg og treffe de andre beboerne på stua, de ansatte hadde tid til en prat og de færreste trengte å legge seg klokka seks. I hvert fall slik jeg husker det. Men det var da, og nå er nå, og nå får jeg hive meg litt rundt her.

Dagens bilde viser forrige porsjon av den nevnte grapsen.

Ha en fin dag.

Bjørn 


Dagens link:




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar